Cleopatra

En gren av skogsnissene heter bergnisser, og de er kanskje ikke fullt så kjent som de andre nissetypene. Som alle andre skogsnisser lever de ute i naturen, men i stedet for å bo i en trestamme eller inni en trerot, bor de i huler eller sprekker i fjellet. De sanker bær og røtter til vinterforråd, slik som andre skogsnisser, bærer kvist hjem til brensel og henter vann i bekken. De bruker dyretråkk som hovedvei, men ferdes helst i urørt terreng. Ofte rir de på harer, og om vinteren bruker de røyskatter til å dra pulken.

I 1623 var det en bergnisse i nærheten av Kongsberg som het Brage. Han var en blid og likandes kar, god til å plystre og hadde alltid en vits på lager, men han hadde et voldsomt temperament og kunne bli forrykende sinna.
Denne sommeren kjedet han seg. Naboene i fjellsprekken ved siden av hadde flyttet til en annen kant av landet, og nissejentene i Kronglealmen hadde sluttet å ta morgenbad i bekken. Ikke hadde han noen å fortelle vitsene sine til, og ikke hadde han noe spennende å kikke på. Hva i all verden skulle han ta seg til?

Midt i juli satte det inn med en hetebølge, og en dag var det gruelig varmt. Det var så hett at Brage ikke orket å være ute. Dessuten kom noen svarte uværsskyer drivende fra syd, og som alle andre nisser var han redd for tordenvær. Når trollene skjøt med ildvåpen, var det tryggest å befinne seg under jorda, tenkte han og klatret ned stigen til hulen som hadde vært hans hjem de siste seksti årene.
Han elsket denne stua som lå like inntil fjellet. Det var helt tilfeldig at han hadde oppdaget den i sin tid, en vakker sommerdag han kom plystrende mens humlene surret og fuglene sang. Mens han gikk slik og glante opp på den blå himmelen, snublet han i en trerot, og like etter begynte han å gli nedover. Han gled og gled helt til han endte i en hule. Den var sval og god i sommervarmen og hadde tydeligvis tilhørt et dyr, for det lå en seng av dyrehår i det ene hjørnet. Enten måtte det vært grevling, rev eller bjørn, tenkte han, men det spilte ingen rolle, for nå var det hans.
Det fineste med hele hulen var at den ene veggen var laget av en steinsort han aldri før hadde sett. Når han pusset på den med pussefilla si og tente fjøslykten, skinte den av seg selv. Han kunne sitte en hel kveld på dyrehårssengen og stirre på den fine veggen og tenkte at han var den heldigste bergnissen i hele verden. Denne lumre dagen la han seg på sengen, gjespet så det knaket, lukket øynene og bestemte seg for å ta seg en middagshvil, så var kanskje tordenværet drevet over når han våknet. Da merket han noe rart. Det var akkurat som om sengen rørte på seg. Han akte seg opp og kikket mellom haugen med dyrehår for å se om noen hadde gjemt seg der, men så ingen. Akkurat da han skulle legge seg ned igjen, skjedde det enda en gang. Nå var Brage blitt urolig. Hva i all verden kunne det være? Han holdt pusten og lyttet. Så ropte han høyt: – Er det noen her?
Men det kom ikke noe svar. I stedet lød et forferdelig bulder og brak, hele hulen hans ristet, og høyt over ham kunne han høre at trær ble revet over ende og stein kom ramlende nedover fjellsiden. Det måtte være stortrollet som trampet gjennom skogen, tenkte han, stakk tomlene i ørene og lukket øynene hardt igjen.

Slik ble ha sittende og skjelve av redsel mens han kjente hvordan hulen skaket og ristet, og bulderet trengte inn i ørene hans enda så hardt han holdt.
Han visste ikke hvor lenge han kunne ha sittet slik, det kunne ha gått en kvart dag, en halv dag eller et helt døgn. Da han endelig våget å åpne øynene, stirret han rundt seg på de store ødeleggelsene. Den fine steinveggen som han hadde vært så stolt av, var revet i stykker, og store steiner hadde rast ned og lagt seg i en haug på gulvet.
Det utysket av et stortroll! Han reiste seg rasende opp. Den idioten! Det møkkatrollet! Det dumme kjøtthue! Han var så sint at han glemte å være redd, grep tak i en av steinene som hadde ramlet ned fra veggen og klatret opp stigen i full fart. Da han kom opp, så han soe som beveget seg et stykke bortenfor, mellom noen trær som var blitt stående, og vill av raseri kastet han steinen etter stortrollet, før han skyndte seg å klatre ned i den ødelagte hulen igjen.
I en lukket vogn som ble trukket av to hester, satt oppsynsmann Nicolai Nielsen og så med forferdelse rundt seg på alle de veltende trærne og den ødelagte naturen. Skadene etter det store jordskjelvet var enda større enn han hadde trodd, det var nok best han sendte rapport til Kong Christian så fort som mulig. Da med ett kom noe susende inn gjennom en åpning i kalesjen og landet rett i fanget hans. En stein! Hvordan kunne det ha seg? Han gløttet ut. Var det noen unger i nærheten?

Forbaskede rampegutter! Han kunne fått den i hodet. Han løftet den opp og så på den. Da videt øynene hans seg ut av forbløffelse. Dette var ingen vanlig stein. Det var noe helt annet.
Steinen som Brage kastet, viste seg å være en bit av en sølvåre som kom til syne etter den store jordskjelvet i 1623. Kong Christian IV ble så begeistret da han fikk høre om funnet at han straks reiste til Kongsberg for å ta det i øyesyn. Som vanlig var han i pengenød, og han ble så glad over sølvåren at han lot takkegudstjenester holdes både i Danmark og Norge. Hvis ikke bergnissen Brage hadde kastet steinen etter stortrollet, ville ikke byen Kongsberg og sølvgruvene ha eksistert.

Det nærmet seg jul, og Geppetto hadde det fryktelig travelt med å lage tresoldater og dukker. Til og med julenissen hadde kommet med en stor bestilling, fordi smånissene hans lå etter  tidskjemaet. Hver dag satt Geppetto og skar og limte og malte, og han ble mer og mer sliten.

Imens var Pinocchio opptatt med å forberede sin første jul som ordentlig gutt. Han og Timmi Gresshoppe pyntet treet, festet girlandere av kristtorn i takbjelkene, og bakte til og med julekaker. ” Jeg vil gjerne finne verdens beste julegave til Geppetto,” sa Pinocchio til Timmi. ” Vil du hjelpe meg?”

” Ja, og spør du meg, så…” begynte Timmi. Men Pinocchio var for opprømt til å høre etter. Han var allerede ute av døren på vei til butikkene. Timmi tok ham igjen hos knivmakeren. “Hva med en ny kniv?” sa Pinocchio.

“Jeg tar den svarte.” Han tok frem myntene sine. Ekspeditøren ristet på hodet. “Jeg beklager, gutt. Selv den billigste kniven min koster ti ganger så mye som du har.” Uten å miste motet fortsatte Pinocchio til nesten forretning. De så på strømper, hansker og på luer som kunne holde Geppetto varm mens han arbeidet.

Et skap til å ha verktøy i. En lenestol til å hvile i. Men alt var enten for liten, for stort eller for dyrt. Nå var det juleaften ettermiddag, og butikkene var i ferd med å stenge dørene. Det var på tide å dra hjem. “Timmi,” ropte Pinocchio, “hva skal jeg gjøre?”
“Vel, jeg hadde jo faktisk et forslag… ” svarte Timmi med et sukk. “Er det sant?” sa Pinocchio. “Hvorfor sa du ikke det før?”

Timmi ba Pinocchio setter seg ved kjøkkenbordet. “Vil du gi faren din noe han virkelig trenger?” “Selvsagt,” smilte Pinocchio. “Det er nettopp det jeg vil.” Timmi ga Pinocchio penn og papir. “Skriv det jeg sier.”

Så dikterte han:
Kjære Geppetto,
Dette brevet gir deg rett til et ekstra par hender, et ekstra par ben og et ekstra velvillig, Pinocchio.
“Men- men, Timmi! Det er jo bare en bit papir,” sa Pinocchio. “Hva slags gave er det?” Timmi tok brevet, la det i en eske, pakket det inn i rødt silkepapir og knyttet en grønn sløyfe rundt. “Spør du meg, er det bare èn ting den stakkars mannen trenger, og det er hjelp! Han kan ikke klare alt arbeidet alene. Nå går vi inne i verkstedet.”

Da Geppetto åpnet gaven fra Pinocchio, ble han overlykkelig. “Et ekstra par hender vil sannelig komme godt med!” Pinocchio fòr rundt i verkstedet, feide opp høvelspon, holdt peisbålet ved like, la leker i esker og pakket dem inn. Ved midnatt var han endelig ferdig, og godt var det, for på slaget tolv lød det et dunk mot taket fulgt av et skrammel som fikk hele huset til å riste. Julenissen var kommet for å hente gavene Geppetto hadde laget for ham.

Den glade nisseansiktet dukket opp utenfor vinduet. “Puh,” sa han, “det gikk såvindt, Geppetto. Jeg er svært takknemlig for at du hjalp meg.”
“Jeg hadde aldri rukket det uten hjelp fra sønnen min,” sa Geppetto. Julenissen tok frem notisboken sin. ” Det må jeg sannelig huske på.” Den natten, mens Pinocchio sov, fikk han besøk av Den blå feen.

“Julenissen har sendt meg,” sa hun. “Fordi du har vært så omtenksom, ba han meg komme innom med et juleønske.” “Spør du meg….” forsøkte Timmi, fra sin plass på sengegjerdet. “Jeg har ett ønske,” sa Pinocchio. “Jeg vet akkurat hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker meg verdens beste gave til Geppetto.”

Feen smilte. “Som du vil. Ønsket ditt skal bli oppfylt.”
Neste morgen våknet Geppetto tidlig og gikk for å tenne opp i peisen. Og der, hengende i juletreet, fikk han se – nei, det kunne unulig være sant! – tredukken Pinocchio.

“Pinocchio!” Han sak tungt ned i stolen sin. ” kjære Pinocchio!”
Pinocchio og Timmi kom løpende ut fra soverommet. “Hva er det, far?” “Gaven min! Hvordan i all verden klarte du å lage den?” Pinocchio snudde seg mot treet og oppdaget dukken, en tro kopi av treleken han en gang hadde vært. “Av alle trelekene mine likte jeg bestandig Pinocchio best,” sa Geppetto, “fordi jeg ønsket meg ham som min sønn. Nå har jeg begge deler.”

En skygge gled over Pinocchios ansikt. “Mener du at du har savnet dukken? Har jeg vært en skuffelse?” “Du har på alle måter vært verdens beste sønn, Pinocchio. Bortsett fra at du ikke er så flink til å danse.”

Geppetto løftet dukken ned fra treet og lot ham danse muntert i rommet. Han stoppet for å trekke pustenog tilføyde: “Fordi jrg selv er dukkemaker, har ingen noen gang tenkt på å gi meg en tredukke som jeg kan leke med. Bare du, Pinocchio, forsto hvor glad jeg er i leker.”

Under treet lå det mange gaver til Pinocchio. Kanskje var det julenissen som hadde lagt dem der, eller kanskje var det Geppetto. Men Den blå feen hadde sendt ham den beste gaven av dem alle: det lykkelige smilet i farens ansikt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kirkenissene hører til smånissene. Før i tiden bodde det kirkenisser i de fleste kirker i landet, men nå er det bare noen få igjen. De bor enten i hull på venstre side av inngangen til kirken eller oppe i tårnet. Huset deres likner på et hønsereir, men er litt større. Kirkenisser sover ofte i klokkerens gamle tresko. Hver lørdag tørker kirkenissen støv av kirkebenkene, feier gulvet og tørker bort spindelvev. Dessuten jager de bort musene, slik at de ikke gnager hull i orgelbelgen. Siden nisser har så sterk hørsel, holder de seg for ørene når kirkeklokkene slår.
Som kjent kan nisser være både ondskapsfulle og hevngjerrige. Disse dårlige egenskapene kom særlig tydelig frem i middelalderen, da både nisser og mennesker levde i stadig frykt for både fiendeangrep, pest, brann og herrens vrede. Det gjorde dem nervøse og aggressive.

Som alle andre nisser har også kirkenissene et godt forhold til dyr. Unntakene er villkatter, digre, hårete hestebremser og svarte rotter.

Den mest kjente kirkenissen het Kodrian. Han var kirkenisse i Mariakirken i Oslo, var tynn, langbent og skranglete, hadde store ører og lang nese, og var litt nervøs av seg. Gretten var han også, særlig hvis klokkeren glemte å gi ham smørøye i risengrynsgrøten julekvelden.
Det hadde klokkeren glemt julen 1286. I flere måneder gikk Kodrian og pønsket på hevn. En vakker vårdag satt Kodrian oppe i kirketårnet og var mer gretten enn noensinne. Trøtt var han også, for en hakkespett hadde hakket i kirketårnet hele natten, så det var umulig å få sove. Det var klokkerens skyld, tenkte han mørkt. Hadde bare Kodrian fått smørøyet sitt julekvelden, ville han sovet godt selv om hakkespetten hakket aldri så mye. Han la hendene på ryggen og gikk sint bort til det smale tårnvinduet. Den forbaskede vårsolen! Det gikk ikke an å få sove når solen skinte. Da med ett oppdaget han noe. Langt der ute i fjorden kom et langskip seilende. Nei det var ikke bare ett, det var mange. Han sperret øynene opp. Så mange langskip på en gang kunne ikke bety annet enn bråk. Et øyeblikk holdt han pusten. Han hadde opplevd noe likende en gang før. Det var da Ormen Lange, skipet til Olav Tryggvason, kom seilende inn til Oslo, ille tilredt etter kampene mellom Eirik Jarl, danekongen og sveakongen.
Han hadde også hørt historien om den gangen danskekongen Harald Blåtann kom seilende med hele flåten inn fjorden og satte byen i brann.

Det gikk en frysning gjennom ham. Hvis det var fiendangrep, var det hans plikt å varsle klokkeren ved å nappe han i øret, slik at  han kunne dra i klokkesnoren og varsle folk i byen. Mariakirken lå nærmest sjøen, og hadde plikt til å varsle innbyggerne hvis det oppsto fare.
Men hvorfor var det alltid han som skulle gjøre jobben? Kunne ikke klokkeren passe på selv? Han kunne egentlig ha det så godt, han som hadde glemt smørøyet. Når folk oppdaget at klokkeren ikke hadde passet jobben sin, skaffet de seg sikkert en annen klokker, en som var mer påpasselig med smørøyet i julegrøten.
Jammen skulle han ikke vente litt med å si fra. Hjertet begynte å slå fortere i den innsunkne brystkassa hans. Dette kunne faktisk bli ganske spennende. Han kunne vente til flåten var kommet midt mellom Hovedøya og bryggene, så fikk nok klokkeren seg en støkk. Han humret i det glisne skjegget der han sto. Endelig skulle han få sin hevn. Folk kom til å bli så rasende når de skjønte at klokkeren ikke hadde passet bedre på, at de jaget ham fra byen. En lang stund ble han stående og følge langskipene med øynene. De kom nærmere og nærmere. Det var ingen tvil, dette var fiendeskip fullastet med krigersk hærmenn, væpnet til tennene med stridsøks, blanke sverd, pil og bue, jøje meg, nå skulle klokkeren få seg en lærepenge, ja!
Da med ett hørte han en lyd bak seg og snudde seg brått. Han så rett inn i øynene på den svarte rotta. Hårene reiste seg på hodet hans, hjertet begynte å slå  så fort at det suste for ørene.
– Kssjjj! Vekk med deg! Forsøkte han å jage den bort, men rotta sto bare helt stille og stirret på ham med svarte øyne. Ikke nok med det, men den begynte å nærme seg langsomt. Kodrian ble fra seg av skrekk, styrtet bort til stigen og klatret nedover så fort han kunne.
Først da han var kommet helt ned, klarte han å puste ordentlig. Hele den magre kroppen hans skalv, og hårene på hodet sto fremdeles rett til værs. Han stormet ut av kirken og løp opp til kongsgården. Der gjemte han seg i et hull i muren.
Da han hadde sittet der både lenge og vel, husket han hærskipene. – Å, jøje meg, å kors og kors! Deretter krøp han ut av gjemmestedet sitt, styrtet tilbake til kirken og smatt inn døren på baksiden. Han fant klokkeren ligge snorkende inne i våpenhuset. Han nappet ham kraftig i øret, men klokkeren viftet ham bare vekk som om han skulle været en forstyrrende flue. Kodrian skyndte seg bort til det andre øret og dro enda kraftigere. Da endelig glippet klokkeren med øynene, så seg forvirret omkring og reiste seg tungt opp av benken.
Da lød et forferdelig spetakkel utenfor , trampende føtter og menn som hujet og skek. I det samme hørte Kodrian at klokkene på Hallvardskirken begynte å slå med sine tunge slag, etterfulgt av spinklere toner fra de andre kirkene i byen, samtidig som bytjeneren blåste i hornet. Klokkeren åpnet døren og kikket ut mens Kodrian engstelig forsøkte å titte frem mellom bena hans. En horde brynjekledde krigere kom stormende ned langgangsplanken fra et langskip og styrtet forbi kirken med sverdene løftet til kamp. Klokkeren gispet av forskrekkelse, mens Kodrian gjorde seg usynlig og smatt ut. Ikke lenge etter så han den første ildtungen stå opp mot vårhimmelen. Så en til. Og enda en. Mens han sto lamslått og stirret mot flammene, gikk det som et tungt støt gjennom kroppen hans. Dette var hans skyld. Han hadde glemt å vekke klokkeren på grunn av den dumme rotta, og nå kom hele byen til å brenne ned.

– Å, jøje meg, gjentok han skremt. Riktignok hadde han ønsket hevn, men ikke dette… Noen dager senere red kongssønnen, hertug Håkon, gjennom de forkullende restene av byen sin. Han måtte få seg et forsvarsverk for å forhindre tragedier som denne, tenkte han, men hvor skulle borgen ligge? Blikket gled fra Ekebergåsen, der en fiende lett kunne ta seg ned i byen, og ut mot sjøen, der en fiendtlig flåte lett kunne seile inn fra sør. Da stanset blikket hans på landtungen som stakk ut i fjorden. Akersneset! Selvfølgelig, der kunne borgen ligge. Bare noen få dager senere var byggingen av borgen og festningen i gang.
Kommer du seilende inn til Oslo en tåkegrå vinterkveld, lyser Akershus mot deg som et ekte Soria Moria-slott. Men denne middelalderborgen ville ikke ha eksistert hvis kirkenissen Kodrian hadde varslet folk i tide og bybrannen var blitt avverget.


Kilde: Nisser i Norgeshistorien.

En morgen våknet Bambi og oppdaget at hele verden var dekket av noe hvitt og mykt. ” Dette er snø,” sa moren hans. “Det betyr at vinteren er kommet.” “Snø?” sa Bambi. Han tok noen forsiktige skritt og etterlot seg fine, små spor i snøen. “Jeg liker snø.” ” Snøen er pen å se på, men vinteren kan være tøff,” sa moren hans.

“Særlig når vi dyr ikke klarer å finne mat.”
Akkurat da hørte Bambi at Trampe ropte på ham fra isen på tjernet. “Bambi! Vil du være med og skli? Se, vannet er stivt!” Bambi sa adjø til moren og løp trippende av gårde.

Blomst kom for å se hva som foregikk. “Vil du være med å skli?” spurte Bambi. “Vannet er stivt.” “Nei, takk,” sa skunken. “Nå skal jeg krype under snøen og sove helt til våren.”

Bambi ropte på ekornet som sto i hulen i eiketreet sitt.
“Vannet er stivt. Bli med og skli.” “Takk, men jeg samler nøtter til den lange vinteren.”

Pungrotten lå i hulen sin og bjørnen sov i hiet sitt. Bambi gikk alene til tjernet, der Trampe lekte sammen med kaninvennene sine. Bambi oppdaget fort at det å skli verken var like morsomt eller like lett som det så ut. Etter utallige knall og fall på isen var han både forslått og sulten, så han gikk av sted for å finne moren sin.

“Mor, jeg er sulten,” sa Bambi. Han så seg om etter en gressflekk, men alt var dekket av snø. “I dag blir vi nødt til å lete etter middagen vår,” sa moren. Bambi fulgte etter henne med nesen i snøen, helt til den var like kald som en istapp. Endelig fant de en liten tue med grønt.

Bambis mor passet på ham mens han spiste. Etterpå krøllet de seg sammen for å sove, med kroppene tett inntil hverandre mot den kalde luften. Før han falt i søvn snudde Bambi seg mot moren, “Skal si vinteren er lang,” sukket han.

I dagene som fulgte brukte dyrene mesteparten av tiden på å lete etter mat. Bambi og moren hans gjennomsøkte skogen, ofte med Trampe i hælene, men det var ikke alltid de hadde hellet med seg. ” Mor, ” spurte Bambi. ” er det på grunn av dette at fuglene flyr sydover og vennene våre sover hele vinteren?” Moren hans nikket og la snuten trøstende mot hans. Solen hadde gått ned. Det nærmet seg leggetid, men Bambi hadde ikke funnet annet å spise enn litt bitter bark. Sammen med moren nærmet han seg utkanten av dalen, da han fikk øye på noe helt utrolig:

Et høyt, snøkledd grantre pyntet med snorer av bær og popkorn. Og i hver eneste gren hang det et modent, grønt eple. “Mor!” ropte Bambi. “Se!”
Litt engstelig gikk moren nærmere. “Dette er nesten for godt til å være sant.” hvisket hun.

“Hva er det mor?” spurte Bambi. “Det vakreste treet jeg noen gang har sett,” sa hun. “Han må ha visst at dette var din første jul, Bambi.” “Hvem da, mor? Hvem?” Bambi var så sulten at han nesten kjente smaken av de saftige eplene. “Julenissen.” forklarte Trampe “Julenissen?” sa Bambi. “Hvem er det? Og hva er en jul?”

Moren og Trampe forklarte ham at nissen var en  snill og gavmild mann, som kom på besøk omtrent samtidig med årets første snøfall. De fortalte om gavene og julegleden han hadde med, og at han kjørte med slede og reinsdyr.

“Det var julenissen som hang opp de bærene og eplene,” sa Trampe. “Og som satte stjernen i toppen.” Etter å ha overbrakt den gode nyheten til de andre dyrene, gikk Trampe, Bambi og morens hans for å delta i festmåltidet sammen med alle vennene sine.

Mens de spiste fikk de øye på en lysende stjerne på himmelene, en stjerne som lignet den i toppen av grantreet. Mens den skinte, var det som om roen senket seg over dalen. Det var lyden av stillhet og fred på jord.
Bambi stirret opp på stjernen. Han kjente at han ble varm innvendig, og i hjertet hans våknet håpet om at det snart skulle bli vår igjen.

Kilde: Walt Disney Julens vakreste eventyr.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

God kveld 🙂 Da har det blitt kvelden og fått hengt opp stjerna på rommet mitt 🙂 Ble så koselig så. Fått pakka inn teppene som er blitt strikka.. Da blir de med i morgen. Godt å få unna ting. Har fått pakket bagen nesten ferdig… Bare no småting igjen, pc og sånne ting. Skal ikke ha med meg no bikkjer denne gang, så bare meg denna gang. Enkelt og greit.
Skal passe kennelen i hælja, ikke gjort det på en stund. Blir koselig det da.
Fått opp juletre på rommet, må bare fikse lys på det, eller lettere sagt batterier. Men har ikke det liggende nå for pokker. Typisk det.

Håper jentene blir glade nå 🙂

Fikk sånn av mamma`n min, det blir koselig når jeg sitter her oppe. For jeg tilbringer mye tid på det rommet for å si det sånn på en pen måte. Jeg syntes det er litt bedre å sitte her å preke enn nede der Willy sitter og glor skjerm. Så sånn er det.
Neida så har luke nr 3 kommet ut.. og luke nr 4 er skrevet så den kommer i morra kl 18…
Nå har det blitt drit seint igjen, burde legge seg kanskje 🙂

Skipsnissene er ikke større enn urnissene. Før fantes de bare om bord i gamle treskuter, der de bodde inni hull i skroget. De varslet medvind ved å stå i forstavnen, og motvind ved å stå i akterstavnen. De advarte skipperen om natten hvis ankeret var i ferd med å miste festet, ved å nappe han i skjegget eller hviske ham noen ord i øret. Ofte holdt skipsnissen fokkestaget for at masten ikke skulle falle ned.
Som alle andre nisser er de synlige for mennesker, men kan gjøre seg usynlige. Vanligvis går nissene kledd i knebukser og skistrømper, vadmelsskjorter og lusekofte, og fottøyet består helst av halmstøvler eller gamle snørestøvler. På hodet har de rød nisselue med lang dusk, men det hender en sjelden gang at en skipsnisse har rød matroslue i stedet. De har striere hår enn andre nisser på grunn av den salte sjøsprøyten. Nissene har tolv tenner, seks “oppe i annen etasje”, som de sier, og seks nede, men skipsnissene har ofte bare tre i hver “etasje” fordi den dårlige skipskosten sliter fælt på tennene. De er derfor livredde for å miste de få de har. Dette gjalt også Knark. Han hadde vært skippsnisse ombord i vikingskip i mange år, og hans far og farfar hadde vært vikingnisser før ham.

Farfaren hans var med på det aller første vikingtoktet til Lindisfarne i år 793 og innpodet i Knark at en skipsnisses viktigste oppgave var å sørge for å holde stø kurs og gripe roret hvis rormannen sovnet. det var like viktig som å knirke og knake i tømmeret for å varsle storm eller å hindre vrakrøvere fra å borde skipet hvis det strander, hadde han sagt.
Men en dag i år 1000, da Knark befant seg om bord i vikingskipet til Leiv Eiriksson nord i Atlanteren, fant han ut at han begynte å bli grundig lei av sjølivet. Han lengtet hjem til kona si, men aller mest lengtet han inn til land. Dessuten var han bekymret fordi to av de seks tennene hans begynte å løsne. Hvordan kunne en vente annet når kosten bare besto av skipskjeks med mark i, tenkte han forarget.
På toppen av det hele var de plutselig kommet ut for et forrykende uvær. Vinden ulte, himmelen var svart, tordenen rullet, og bølgene steg opp som veldige fjell.
Knark stakk tommeltottene i ørene og knep øynene hardt igjen. – Jeg vil ikke mer, jeg vil inn til land! ropte han. Stemmen hans druknet i uværsbulderet. – Dette er den verste sjøreisen jeg noen gang har vært med på, stønnet han da langskipet endelig kom seg opp av bølgedalen igjen.
Ikke lenge etter steg de oppover mot en ny drabelig bølgetopp. Knark trakk matroslua enda lengre ned over ørene, bet tennene hardt sammen, de seks han så vidt hadde igjen, og klamret seg fast til masten mens han drømte om fast grunn under føttene. Nå sto sikkert Nissemor oppe i loftgluggen og skuet utover landet med sjumilskikkerten i håp om å få øye på ham, men det ville bli lenge til hun oppdaget den røde matroslua hans. Det var ikke lett å være gift med en skipsnisse, tenkte han med et sukk. På nissegården hadde de sikkert startet purkeritt på jordet og flaskebane bak langhuset. Alle nisser i verden hadde det bedre enn ham akkurat nå.
Neste gang han åpnet øynene, skar et sikksakklyn over himmelen, og i det samme så han både Tor med hammeren og drivende isfjell på en gang. Det begynte å klø i det ene øret hans, og gikta meldte seg i den høyre stortåa. Han visste hva det betydde: Noe var riv ruskende galt. Da gikk det med ett opp for ham: De dro rett til havs! De seilte ikke inn mot land i det hele tatt. Tanken var så forferdelig at han blir helt svett; enda skjegget hadde frosset fast i skjorteknappen og det hang istapper i nesedryppet. En skipsnisse trenger ikke sol og stjerner for å vite hvor sør og nord er, og han vet alltid hvor nærmeste land befinner seg. Problemet var hvordan han skulle klare å dreie skuta dit han ville uten at skipperen og mannskapet oppdaget det. Mens han trakk pusten dypt inn og skjørt  motet opp i brystet, slapp han det krampaktige taket om masten og begynte å brøyte seg vei mellom husdyrene som hadde lagt seg tett sammen i båten. Møysommelig fikk han karet seg akterut for å se om han kunne finne på noe lurt.
Vikinghøvdingen Leiv Eiriksson sto selv ved roret. Han så sterk og mektig ut, til tross for de drivende våte klærne og vinden som forsøkte å rive ham over ende. Men da Knark skulle kikke nærmere på ham, så han at den store høvdingen glippet med øynene og at ansiktet røpet utmattelse. Det var ti døgn siden de forlot Grønland, og det var ikke stort de hadde sovet underveis. Nå var Leiv Eiriksson i ferd med å miste stedsansen.
– Det passer bra, tenkte Knark og gned seg fornøyd i hendene før han klødde seg i hodet gjennom den forfrosne matroslua. Han syntes han hørte farfarens stemme gjenlyde i ørene: “Husk at du må gripe roret hvis romannen sovner!” Han så seg kvikt omkring. Hvordan skulle han få skipet til å seile inn mot land? Vinden ulte og pep, det hvinte i mast og tauverk. Skipet knaket faretruende, og mannskapet øste for harde livet mens hår og skjegg sto hvitt av rim. Foran dem ruvet kjempebølgene som svarte uhyrer.
Han dro seg i det stivfrosne skjegget og tenkte så det knaket. Da fikk han plutselig en idè. Han kunne stikke en åre ut av et årehull foran i baugen.

Det ville få båten til å svinge. Men hvordan skulle han klare å komme seg forover, og tenk om Leiv Eiriksson oppdaget at de hadde forandret kurs?
– En nisse gir aldri opp, formante han seg selv, og med en kraftanstrengelse la han i vei. Et vindkast kom settende og rev ham over ende, men han bet fortanna i underleppen og slet seg opp på hodet ned i den rufsete pelsen til en av sauene. Sauene breket forskrekket, Knark ropte unnskyld, kom seg opp igjen og kjempet seg videre. Endelig var han fremme i baugen. Der grep han en ledig åre. Den var så tung at han holdt på å gi opp, men til slutt greide han å løfte den og stikke den inn gjennom et ledig årehull. Så la han seg med hele sin tyngde oppå åren og klamret seg fast helt til skipet langsomt dreide. Da de endelig hadde riktig kurs, trakk han åren inn igjen og sank utmattet sammen. Til sin lettelse forsto han at Leiv Eiriksson ikke hadde merket kursendringen.

Knark var på vakt hele natta og passet på etter hvert som mannskapet skiftet på å stå til rors. Han måtte ut med åren og korrigere kursen flere ganger i løpet av natten, og ble til slutt så sliten at han snublet i sine egne ben. Da vinden endelig begynte å løyve og regnet stilnet neste dag, var han helt utmattet. I det samme fikk både han og mannskapet land i sikte.
Leiv Eiriksson satte langkikkerten for øyet og utbrøt: – Hva er det for et land? Jeg ser noen underlige rødbrune mennesker der inne. Her har jeg ikke vært før. Hvordan i all verden har vi havnet her?
Da lød stemmen til hans bror, Torvald, like bak ham: – Dette er et stort øyeblikk, Leiv. Du har oppdaget ett nytt land.
Knark, som hadde klatret opp på ripa for å se bedre, lyttet forbauset, deretter flirte han så alle de fire faste og de to løse tennene kom til syne: – Det hadde han ikke klart uten min hjelp, humret han fornøyd.
Slik gikk det til at Leiv Eiriksson oppdaget Amerika.
Kilde: Nisser i Norgeshistorien. 

Hva har man bedrevet med i dag… Joooo like mye som de andre dagene.. Fucking nothing.. Joda jeg har fått hengt opp gardiner på rommet mitt… Og litt koselige lys rundt om…

De ble fine da.. Så kommer det opp en stjerne i vinduet, som er er nesten lik som gardinene.. assa fløyel..Men stjerna er grønn..

Lysekula ble hengt opp mellom do dørene. Ble koselig da 🙂

Hjertet henger inne på rommet mitt. Koselig som faan..

Sååå har folka som skal inn i en stall i Bethlem har kommet.. Men stallen har jeg ikke, men satte de frem uansett.

Disse bollene fikk jeg også av Therese fra Perfect home, 2 forskjellige str. Drit fine. Love them..
Så har jeg fått noe annet å men de skal være premier til 1 mai utstillingen. Så sjekk disse…

5 sånne skal opp på juletreet… De er så fine.. Jeg begynte nesten å grine når jeg åpnet en og en eske.. Så mye fint 🙂 Tusen takk Therese 🙂
Oppvask maskinen er i gang nå.. Skal brette litt klær og klesse på en vaskemaskin etterpå tenker jeg. Skal pakke baggen, reiser jo igjen til torsdag. Passe Kennelen i hælja.. Det blir jo koselig 🙂 Må bare få huska og ta med meg alt…
Så skal holde på litt utover kvelden og natta.
Willy er jo ikke hjemme, så da kan jeg bråke litt da.. 🙂 Han har vært og henta teppene hos mutter`n  så da får jeg pakka inn dem. Så da er de i boks…
Gudskjelov.. En ting som kan børstes fra skuldra..
Da er det bare de neste tingene som må fikses, blir det snart ferie i topplokket mitt også..
Såå sånn går no dagan her. Kun stress med småting og huslige ting.. Nå har jeg skrevet luke nr 3 så den kommer ut i morgen kl 18 😉
Vi snakkas.. Nå skal jeg fortsette litt videre her 🙂

” Gi en slant til de trengende, sir! ” Ropte barna som sang julesanger til inntekt for de fattige. Men Knug bare Skyndte seg forbi med et fnys. Han gikk opp trappen til kontoret sitt, og brukte stokken til å dunke snø av skiltet med KNUG & BARFLINT på. Det var fortsatt ikke byttet ut, enda det var på dagen syv år siden kompanjongen hans, Jakob Barflint, døde. Han og Knug hadde tjent seg rike på å robbe enker og svindle de fattige. Inne på kontoret satt Knugs kontorist, Bob Krøbel, og kopierte brev. Han hutret av kulde. Sjefen hans kunne da umulig savne noen få kullbiter. Akkurat idet han åpnet boksen, rev Knug opp døren. ” Hva skal du med den kullbiten?”

” Jeg skulle – eh – bare viske ut litt blekk,” svarte Bob.
” Visvas! Du fikk en hel bit i forrige uke!”
Knug satte seg bak skrivebordet sitt for å telle gullmynter, da døren gikk opp. ” Gledelig jul!” Knugs nevø, Fred, kom inn med en julekrans i hånden.
” Jul?” snøftet Knug, “Sludder.” ” Ikke for meg.” ” Gledelig jul, allikevel!” Fred rakte ham kransen.

“Jeg er kommet for å invitere deg til middag.” “Er du døv, gutt? Du vet at jeg ikke tåler julemat!” Knug dyttet nevøen ut av døren. “Her har du kransen din.

Vekk med deg! Ut!”
Da fred var gått snudde Knug seg mot Krøbel.
“Jeg regner med at du forventer å få fri i morgen?”
“Jeg håpet jo det, sir.”
“Da får du sørge for at du møter desto tidligere morgenen etter!” Samme kveld da Knug satt hjemme hos seg selv, hørte han lyden av raslende lenker.

Gjenferdet etter den døde kompanjongen hans, Jakob Barflint, viste seg. Knug ble livredd. ” Husker du at jeg, da jeg var i live, robbet enker og svindlet de fattige?” stønnet Barflint. ” Som straff blir jeg tvunget til å bære disse lenkene i all evighet.” Han ristet armene fortvilet. “Og det samme vil skje med deg, Ebeneser.

Da knug kikket inn så han sin ungdomskjæreste, Isabel, som danset med en smilende ung mann.
“Det var deg, ” sa gjenferdet, ” før du ble en ussel gnier som bare er opptatt av penger.”
Gjenferdet førte Knug videre til et annet minne fra fortiden, kontoret hans. Isabel gråt.

Knug husket at på grunn av ham var Isabel blitt kastet ut av huset sitt, og han hadde mistet henne for alltid. Han våknet i sengen sin. En tung hånd la seg på skulderen hans, og en kraftig stemme tordnet: “Jeg er gjenferdet av nåtidens jul.”

Knug fikk kjempe stirre ned gjennom taket. Kjempen rev ham ut av sengen og førte ham ut i natten. Før Knug visste ordet av det, sto de utenfor Krøbels fattigslige hjem. Gjennom vinduet kunne han se at familien var i ferd med å skjære opp en liten, mager gås. En gutt med en krykke hinket inn i rommet.

Det var sønnen til Bob, Timmelim. “Hvis dette forblir uendret i fremtiden, ser jeg en tom plass der Timmelim en gang satt,” sa gjenferdet.
Omgivelsene skiftet til fremtiden. Knug sto på en kirkegård foran en skremmende mørk fremtoning. ” Er du gjenferdet av fremtidens jul?” Spurte Knug. Men gjenferdet bare pekte. Kirkeklokker kimte.

Barflintfamilien gråt foran en gravstein. Knug skjønte at vesle Timmelim var død. “Si at det ikke er for sent å forandre disse hendelsene!” ba Knug. Gjenferdet pekte mot et dypt hull. “Hvem tilhører denne ensomme graven?” spurte Knug. “Den er din, Ebeneser,” svarte ånden. Gjenferdet ga Knug et dytt i ryggen.

“Å,nei!” Knug forsvant ned i hullet. Mens han falt, mintes han alle menneskene han hadde gjort urett. “Jeg skal forandre meg. Slipp meg ut! La meg…”

Igjen våknet Knugi sengen sin. Solen skinte strålende, juleklokker kimte. “Det er første juledag! “stotret han. “Jeg gikk ikke glipp av den. Gjenferdene har gitt meg en ny sjansen!”

Han rev til seg hatt og frakk og skyndte seg ut. “God jul!” ropte folk i gatene. “Riktig god jul til dere alle sammen!” ropte Knug tilbake, og trykket gullmynter i hendene på de som samlet inn penger til de fattige.
Da han passerte nevøens vogn, ropte han: “God jul, Fred!

jeg gleder meg til julemiddagen i kveld!” Bank- bank- bank! Bob Krøbel hørte den skape bankingen på døren. Da han åpnet, ble han lang i ansiktet. Utenfor sto en morsk Knug med en stor sekk. ” Jeg har med denne til deg,” sa han, og rakte frem sekken.

“Me – men, sir, det er jo julemorgen,” sa Bob. Knug slapp sekken i gulvet. Ut veltet en haug med gaver pakket inn i fargerikt julepapir. Han smilte fornøyd da han så barna lyse opp av glede.
Den beste gaven sparte Knug til slutt. “Bob Krøbel,” sa han. “Jeg skal gi deg lønnspålegg og gjøre deg til min nye kompanjong.”
Da oppdaget Marta Krøbel julekalkunen som Knug hadde med til dem.
“Gledelig jul, Bob,” Smilte Knug.
Hele familien danset av glede. Aldri mer skulle barna behøve å sulte, Timmelim kunne vokse seg sterk og frisk.
Synet av de lykkelige ansiktene gjorde Ebeneser Knug glad for første gang på mange år. Så godt det føles, tenkte han, å være gavmild og snill.
“Gud velsigne oss alle sammen,” sa Timmelim

Kilde: Disney`s Julens vakreste eventyr. 

God aften, god aften da er denne dagen snart over også.. Hvor tiden blir av sier nå jeg. Har jeg gjort noe spennende… Nope.. Er den samma tralten da.. Litt plukk her og der. Røddings og glo skjerm. Jeg har fått skrevet luke nr 2. Den kommer ut i morgen 🙂
Her ute så blir det ikke masse snø ser jeg.. Det er så bløtt ute at det er helt grusomt. Og har man sett vær kartet så ere ikke mye høydare om dagen. Fy faan. Jeg ender med å kjøpe enten snø på boks eller snøkanon… Jeg vil ha hvit jul.
Så får nyte det lille vi har. Musa er ute å vandrer ser dere. Søte små spor 🙂

Punky har lagt igjen litt spor… Ikke de største spora enda 😉

Duda har store poter.. Mulig dette kan bli neste tattoo 😛 Vi får se..

Fått hengt opp kransen min da, men hvor lenge den får henge der er en annen sak, for Punky og Duda er to jævler til å hoppe på døra. Så nå begynner det snart og bli bra her. Skal få opp betlehem å men mangler stallen, det er litt kjipt.. Så sitter og lurer på om jeg skal få laget det på en eller annen måte med no drit jeg har liggende ute.. Is pinner får man jo kjøpt 😉
Willy har laget grøt nå på kvelden.. Så det blir vel kveldsmaten her. Får sikkert en skikkelig rammeavtale i løpet av natta.. Hahahahaha… Tåler ikke eta sånt med melkeprodukter.. Godt man har drite piller nå 😉 Så det.
Resten av kvelden vil gå til…….. NOTHING… Joda.. Har litt smått å drive med her oppe med klær og sånn. Og sitter med live i bakgrunn som pode. Helt greit 🙂
Så ønsker dere en flotters kveld videre 🙂

For ti tusen år siden levde urnissene. De var mindre enn dagens nisser, og de var barn av bergfolk og slekt med dvergene. Men selv om de var små, var de kjempesterke. De hadde langt, hvitt skjegg, digre ører og ildrødt hår, og om vinteren brukte de pelslue av villkatteskinn. Dessuten hadde de værhår, akkurat som katter. De svære ørene tjente til å fange opp lyden av fottrinnene til de underjordiske. Når urnissene ikke sov under åpen himmel, holdt de til i huler, hauger eller under jorden. Den gangen fantes det ennå ikke mennesker i Norge. Det var et land som besto av snø, is fjell og daler, og vier, lyng og lave busker var omtrent det eneste som vokste her. Selv om urnissene så annerledes ut enn dagens nisser, hadde de mange av de samme egenskapene og liknet dem av temperament. De var ertelystne, fulle av påfunn, skøyerstreker og godt humør, men kunne også være rampete.

En av urnissene var en hjulbent og artig kar som het storetå. Han var litt skeiv å se til, og den ene tåa var dobbelt så lang som den andre, dessuten hadde han store røde hender og flisehår. Han var gift med Gunnhild Flatnese. Hun var barmfager, hoftebrei og hadde hår på haken. Særlig vakker var hun ikke, men Storetå var like forelsket, som da de giftet seg for seksti år siden. Til tross for at de levde ett fritt og lykkelig liv, følte de seg ofte litt ensomme, men en dag fikk de helt uventet selskap.
Storetå og Gunnhild var på vei hjem etter å ha plukket enebær for å lage øl. Da stanset Storetå brått, skjøv katteskinnlua litt tilbake og klødde seg i det ildrøde flisehåret. – Det kommer noen, utbrøt han forundret. Gunnhild Flatnese bråstoppet og stirret vantro fremfor seg. Et stykke bortenfor kom noen underlige vesner. De var tobente som dem selv, var digre som troll og hadde pels som skitne isbjørner. – Noen skumle vesener! hvisket hun.
– Jeg tror det må være kjenninger av Huldra, sa hun da den første forskrekkelsen hadde lagt seg. – Bortsett fra halen og pelsen likner de litt. Storetå nikket. Han kjente at han begynte å dirre i knærne. Selv om han var sterk som nøkken og like slu som bergfolkene han stammet fra, kunne han umulig hamle opp med troll som var ti ganger så høye som han selv.
– Kom! hvisket han. – Vi gjemmer oss i hulen. I neste øyeblikk la de på sprang. De var bare så vidt kommet innenfor den digre hulen og dekket til inngangen med grener, vier og lyng, da de hørte trampende føtter rett utenfor.
Gunnhild Flatnese grep armen til Storetå og klamret seg inntil ham. – Er de kjøttetere, tror du?
Storetå rynket pannen så den så ut som barken på de nye trærne som hadde vokst opp, grep klubben i den ene hånden og pilkoggeret i den andre. Da skvatt de begge. De skumle vesenene utenfor snakket!  Det var verken bjørnebrøl, ulveul eller kattugleskrik, det liknet nesten på deres egent språk.
– Se! hørte de en av dem utbryte. – Det er hugget ut runer i fjellveggen. De tunge fottrinnene kom nærmere. -Ja, så sannelig. G A R D V O R D R, stavet han. – Det var våre forfedres navn på nissen. Noen mener at det finnes slike vesener i dette landet. Jeg håper de ikke er farlige, sa han og grøsset.
– Farlige? gjentok en av de andre, han hørtes redd ut i stemmen. De brøt en annen stemme inn, en lys, nesten som en nissekonestemme: – Ungene orker ikke mer, de er sultne og fryser.

Vi skulle aldri ha begitt oss ut på den lange vandringen over isen. Hvis vi ikke snart finner ly for vinden og kulden, er det ute med oss alle, i hvert fall de minste.  Da hørte Storetå og Gunnhild Flatnese en unge som gråt. Gråten var så sår og hjelpeløs at Storetå, som var like myk på bunnen som han var barsk å se til, glemte seg helt, rev grener og lyng til side og ropte: – Ungene kan få komme inn til oss.
I det samme gikk det opp for ham hva han hadde gjort, og da han kikket opp på de digre skumle vesenene og oppdaget pelsen ikke satt fast på kroppen, men var hengt utenpå, ble han så redd at han straks gjorde seg usynlig. Gunnhild Flatnese skyndte seg for å gjøre det samme.
– Hva var det? hørte de et av vesenene utbryte. – Så jeg ikke nettopp to små underjordiske med røde toppluer, eller er jeg blitt snøblind? – En liten hule! lød et begeistret utrop. I neste øyeblikk ble Storetås og Gunnhild Flatneses hjem forvandlet til et overfylt bjørnehi. Små og store vesener ålte seg inn og la seg på gulvteppet deres. Slik at både bord, seng og stoler ble knust til pinneved, og blåbærpaien som de skulle hatt til aftens, forsvant under en av de digre kroppene. Selv krøp Storetå og Gunnhild Flatnese sammen lengst inne i hulen og våget nesten ikke å puste av frykt for at de fremmede skulle høre dem. – Vi må få i oss noe varmt, sa den ene. – Jeg tenner bål utenfor og koker suppe, svarte en av de andre. Storetå og Gunnhild kikket skremt på hverandre. Hva mente de? Til deres store forundring så de at den ene begynte å slå to steiner mot hverandre rett utenfor huleinngangen. Før de visste ordet av det, sto noe gult og rødt til himmels, det lyste nesten som solen. I det samme begynte det å knitre og sprake i enn haug med kvist, og inn i kroken til dem, omtrent som kveldssolen en het sommerkveld.
Første klamret Gunnhild og Storetå seg til hverandre, men Gunnhild hadde neglesprett på tærne og en forfrossen lillefinger, og da hun kjente varmen komme stigende utenfra, gled et salig smil over de pløsete leppene hennes. – Kanskje vi kan få nytte av nykommerne, hvisket hun inn i øret på Storetå.
Da de fremmede endelig var ferdige med å spise, hadde lagt seg for natten og var falt i søvn, hvisket Storetå: – Det er synd på ungene, Gunnhild, de burde hatt noe over seg. Skal vi prøve om vi kan slepe med oss reinsdyrskinnet vi fant i fjor vinter og bre over dem?
Da de digre vesenene våknet neste morgen, utbrøt den ene: – Hvem i all verden har lagt et reinsdyrskinn over ungene?
– Reinsdyr? Kom det oppglødd fra en av de andre. – Da har vi hatt hellet med oss. Finnes det rein, klarer vi å overleve.
– Da var ikke ferden over isen forgjeves likevel, lød et lettet sukk fra en av krokene.
– Men hvem har brakt skinnet inn hit? Spurte en av de lyse stemmene.
– Jeg tror det må ha vært en nisse, svarte en annen og lo.
Storetå skottet bort på kona si og blunket med det ene øyet. – Vi følger etter dem. Tar jeg ikke helt feil, varer det ikke lenge før de trenger hjelp igjen.
– Dessuten kan vi kanskje få nytte av dem, sa Gunnhild for annen gang. Storetå flirte lurt. – Litt moro kan vi kanskje også få. Når jeg er ertelysten, og du er opplagt til noe fanteri.
Så snart de digre vesenene brøt opp, slengte Storetå skreppa på ryggen, tok kona Gunnhild i hånden, så la de i vei så fort de små bena kunne bære dem. Dette var det første møtet mellom nisser og mennesker, og siden har de fulgt hverandre, på godt og vondt, igjennom alle år.

Kilde: Nisser i Norgeshistorien.