Kirkenissene hører til smånissene. Før i tiden bodde det kirkenisser i de fleste kirker i landet, men nå er det bare noen få igjen. De bor enten i hull på venstre side av inngangen til kirken eller oppe i tårnet. Huset deres likner på et hønsereir, men er litt større. Kirkenisser sover ofte i klokkerens gamle tresko. Hver lørdag tørker kirkenissen støv av kirkebenkene, feier gulvet og tørker bort spindelvev. Dessuten jager de bort musene, slik at de ikke gnager hull i orgelbelgen. Siden nisser har så sterk hørsel, holder de seg for ørene når kirkeklokkene slår.
Som kjent kan nisser være både ondskapsfulle og hevngjerrige. Disse dårlige egenskapene kom særlig tydelig frem i middelalderen, da både nisser og mennesker levde i stadig frykt for både fiendeangrep, pest, brann og herrens vrede. Det gjorde dem nervøse og aggressive.
Som alle andre nisser har også kirkenissene et godt forhold til dyr. Unntakene er villkatter, digre, hårete hestebremser og svarte rotter.
Den mest kjente kirkenissen het Kodrian. Han var kirkenisse i Mariakirken i Oslo, var tynn, langbent og skranglete, hadde store ører og lang nese, og var litt nervøs av seg. Gretten var han også, særlig hvis klokkeren glemte å gi ham smørøye i risengrynsgrøten julekvelden.
Det hadde klokkeren glemt julen 1286. I flere måneder gikk Kodrian og pønsket på hevn. En vakker vårdag satt Kodrian oppe i kirketårnet og var mer gretten enn noensinne. Trøtt var han også, for en hakkespett hadde hakket i kirketårnet hele natten, så det var umulig å få sove. Det var klokkerens skyld, tenkte han mørkt. Hadde bare Kodrian fått smørøyet sitt julekvelden, ville han sovet godt selv om hakkespetten hakket aldri så mye. Han la hendene på ryggen og gikk sint bort til det smale tårnvinduet. Den forbaskede vårsolen! Det gikk ikke an å få sove når solen skinte. Da med ett oppdaget han noe. Langt der ute i fjorden kom et langskip seilende. Nei det var ikke bare ett, det var mange. Han sperret øynene opp. Så mange langskip på en gang kunne ikke bety annet enn bråk. Et øyeblikk holdt han pusten. Han hadde opplevd noe likende en gang før. Det var da Ormen Lange, skipet til Olav Tryggvason, kom seilende inn til Oslo, ille tilredt etter kampene mellom Eirik Jarl, danekongen og sveakongen.
Han hadde også hørt historien om den gangen danskekongen Harald Blåtann kom seilende med hele flåten inn fjorden og satte byen i brann.
Det gikk en frysning gjennom ham. Hvis det var fiendangrep, var det hans plikt å varsle klokkeren ved å nappe han i øret, slik at han kunne dra i klokkesnoren og varsle folk i byen. Mariakirken lå nærmest sjøen, og hadde plikt til å varsle innbyggerne hvis det oppsto fare.
Men hvorfor var det alltid han som skulle gjøre jobben? Kunne ikke klokkeren passe på selv? Han kunne egentlig ha det så godt, han som hadde glemt smørøyet. Når folk oppdaget at klokkeren ikke hadde passet jobben sin, skaffet de seg sikkert en annen klokker, en som var mer påpasselig med smørøyet i julegrøten.
Jammen skulle han ikke vente litt med å si fra. Hjertet begynte å slå fortere i den innsunkne brystkassa hans. Dette kunne faktisk bli ganske spennende. Han kunne vente til flåten var kommet midt mellom Hovedøya og bryggene, så fikk nok klokkeren seg en støkk. Han humret i det glisne skjegget der han sto. Endelig skulle han få sin hevn. Folk kom til å bli så rasende når de skjønte at klokkeren ikke hadde passet bedre på, at de jaget ham fra byen. En lang stund ble han stående og følge langskipene med øynene. De kom nærmere og nærmere. Det var ingen tvil, dette var fiendeskip fullastet med krigersk hærmenn, væpnet til tennene med stridsøks, blanke sverd, pil og bue, jøje meg, nå skulle klokkeren få seg en lærepenge, ja!
Da med ett hørte han en lyd bak seg og snudde seg brått. Han så rett inn i øynene på den svarte rotta. Hårene reiste seg på hodet hans, hjertet begynte å slå så fort at det suste for ørene.
– Kssjjj! Vekk med deg! Forsøkte han å jage den bort, men rotta sto bare helt stille og stirret på ham med svarte øyne. Ikke nok med det, men den begynte å nærme seg langsomt. Kodrian ble fra seg av skrekk, styrtet bort til stigen og klatret nedover så fort han kunne.
Først da han var kommet helt ned, klarte han å puste ordentlig. Hele den magre kroppen hans skalv, og hårene på hodet sto fremdeles rett til værs. Han stormet ut av kirken og løp opp til kongsgården. Der gjemte han seg i et hull i muren.
Da han hadde sittet der både lenge og vel, husket han hærskipene. – Å, jøje meg, å kors og kors! Deretter krøp han ut av gjemmestedet sitt, styrtet tilbake til kirken og smatt inn døren på baksiden. Han fant klokkeren ligge snorkende inne i våpenhuset. Han nappet ham kraftig i øret, men klokkeren viftet ham bare vekk som om han skulle været en forstyrrende flue. Kodrian skyndte seg bort til det andre øret og dro enda kraftigere. Da endelig glippet klokkeren med øynene, så seg forvirret omkring og reiste seg tungt opp av benken.
Da lød et forferdelig spetakkel utenfor , trampende føtter og menn som hujet og skek. I det samme hørte Kodrian at klokkene på Hallvardskirken begynte å slå med sine tunge slag, etterfulgt av spinklere toner fra de andre kirkene i byen, samtidig som bytjeneren blåste i hornet. Klokkeren åpnet døren og kikket ut mens Kodrian engstelig forsøkte å titte frem mellom bena hans. En horde brynjekledde krigere kom stormende ned langgangsplanken fra et langskip og styrtet forbi kirken med sverdene løftet til kamp. Klokkeren gispet av forskrekkelse, mens Kodrian gjorde seg usynlig og smatt ut. Ikke lenge etter så han den første ildtungen stå opp mot vårhimmelen. Så en til. Og enda en. Mens han sto lamslått og stirret mot flammene, gikk det som et tungt støt gjennom kroppen hans. Dette var hans skyld. Han hadde glemt å vekke klokkeren på grunn av den dumme rotta, og nå kom hele byen til å brenne ned.
– Å, jøje meg, gjentok han skremt. Riktignok hadde han ønsket hevn, men ikke dette… Noen dager senere red kongssønnen, hertug Håkon, gjennom de forkullende restene av byen sin. Han måtte få seg et forsvarsverk for å forhindre tragedier som denne, tenkte han, men hvor skulle borgen ligge? Blikket gled fra Ekebergåsen, der en fiende lett kunne ta seg ned i byen, og ut mot sjøen, der en fiendtlig flåte lett kunne seile inn fra sør. Da stanset blikket hans på landtungen som stakk ut i fjorden. Akersneset! Selvfølgelig, der kunne borgen ligge. Bare noen få dager senere var byggingen av borgen og festningen i gang.
Kommer du seilende inn til Oslo en tåkegrå vinterkveld, lyser Akershus mot deg som et ekte Soria Moria-slott. Men denne middelalderborgen ville ikke ha eksistert hvis kirkenissen Kodrian hadde varslet folk i tide og bybrannen var blitt avverget.
Kilde: Nisser i Norgeshistorien.
