” Gi en slant til de trengende, sir! ” Ropte barna som sang julesanger til inntekt for de fattige. Men Knug bare Skyndte seg forbi med et fnys. Han gikk opp trappen til kontoret sitt, og brukte stokken til å dunke snø av skiltet med KNUG & BARFLINT på. Det var fortsatt ikke byttet ut, enda det var på dagen syv år siden kompanjongen hans, Jakob Barflint, døde. Han og Knug hadde tjent seg rike på å robbe enker og svindle de fattige. Inne på kontoret satt Knugs kontorist, Bob Krøbel, og kopierte brev. Han hutret av kulde. Sjefen hans kunne da umulig savne noen få kullbiter. Akkurat idet han åpnet boksen, rev Knug opp døren. ” Hva skal du med den kullbiten?”
” Jeg skulle – eh – bare viske ut litt blekk,” svarte Bob.
” Visvas! Du fikk en hel bit i forrige uke!”
Knug satte seg bak skrivebordet sitt for å telle gullmynter, da døren gikk opp. ” Gledelig jul!” Knugs nevø, Fred, kom inn med en julekrans i hånden.
” Jul?” snøftet Knug, “Sludder.” ” Ikke for meg.” ” Gledelig jul, allikevel!” Fred rakte ham kransen.
“Jeg er kommet for å invitere deg til middag.” “Er du døv, gutt? Du vet at jeg ikke tåler julemat!” Knug dyttet nevøen ut av døren. “Her har du kransen din.
Vekk med deg! Ut!”
Da fred var gått snudde Knug seg mot Krøbel.
“Jeg regner med at du forventer å få fri i morgen?”
“Jeg håpet jo det, sir.”
“Da får du sørge for at du møter desto tidligere morgenen etter!” Samme kveld da Knug satt hjemme hos seg selv, hørte han lyden av raslende lenker.
Gjenferdet etter den døde kompanjongen hans, Jakob Barflint, viste seg. Knug ble livredd. ” Husker du at jeg, da jeg var i live, robbet enker og svindlet de fattige?” stønnet Barflint. ” Som straff blir jeg tvunget til å bære disse lenkene i all evighet.” Han ristet armene fortvilet. “Og det samme vil skje med deg, Ebeneser.
Da knug kikket inn så han sin ungdomskjæreste, Isabel, som danset med en smilende ung mann.
“Det var deg, ” sa gjenferdet, ” før du ble en ussel gnier som bare er opptatt av penger.”
Gjenferdet førte Knug videre til et annet minne fra fortiden, kontoret hans. Isabel gråt.
Knug husket at på grunn av ham var Isabel blitt kastet ut av huset sitt, og han hadde mistet henne for alltid. Han våknet i sengen sin. En tung hånd la seg på skulderen hans, og en kraftig stemme tordnet: “Jeg er gjenferdet av nåtidens jul.”
Knug fikk kjempe stirre ned gjennom taket. Kjempen rev ham ut av sengen og førte ham ut i natten. Før Knug visste ordet av det, sto de utenfor Krøbels fattigslige hjem. Gjennom vinduet kunne han se at familien var i ferd med å skjære opp en liten, mager gås. En gutt med en krykke hinket inn i rommet.
Det var sønnen til Bob, Timmelim. “Hvis dette forblir uendret i fremtiden, ser jeg en tom plass der Timmelim en gang satt,” sa gjenferdet.
Omgivelsene skiftet til fremtiden. Knug sto på en kirkegård foran en skremmende mørk fremtoning. ” Er du gjenferdet av fremtidens jul?” Spurte Knug. Men gjenferdet bare pekte. Kirkeklokker kimte.
Barflintfamilien gråt foran en gravstein. Knug skjønte at vesle Timmelim var død. “Si at det ikke er for sent å forandre disse hendelsene!” ba Knug. Gjenferdet pekte mot et dypt hull. “Hvem tilhører denne ensomme graven?” spurte Knug. “Den er din, Ebeneser,” svarte ånden. Gjenferdet ga Knug et dytt i ryggen.
“Å,nei!” Knug forsvant ned i hullet. Mens han falt, mintes han alle menneskene han hadde gjort urett. “Jeg skal forandre meg. Slipp meg ut! La meg…”
Igjen våknet Knugi sengen sin. Solen skinte strålende, juleklokker kimte. “Det er første juledag! “stotret han. “Jeg gikk ikke glipp av den. Gjenferdene har gitt meg en ny sjansen!”
Han rev til seg hatt og frakk og skyndte seg ut. “God jul!” ropte folk i gatene. “Riktig god jul til dere alle sammen!” ropte Knug tilbake, og trykket gullmynter i hendene på de som samlet inn penger til de fattige.
Da han passerte nevøens vogn, ropte han: “God jul, Fred!
jeg gleder meg til julemiddagen i kveld!” Bank- bank- bank! Bob Krøbel hørte den skape bankingen på døren. Da han åpnet, ble han lang i ansiktet. Utenfor sto en morsk Knug med en stor sekk. ” Jeg har med denne til deg,” sa han, og rakte frem sekken.
“Me – men, sir, det er jo julemorgen,” sa Bob. Knug slapp sekken i gulvet. Ut veltet en haug med gaver pakket inn i fargerikt julepapir. Han smilte fornøyd da han så barna lyse opp av glede.
Den beste gaven sparte Knug til slutt. “Bob Krøbel,” sa han. “Jeg skal gi deg lønnspålegg og gjøre deg til min nye kompanjong.”
Da oppdaget Marta Krøbel julekalkunen som Knug hadde med til dem.
“Gledelig jul, Bob,” Smilte Knug.
Hele familien danset av glede. Aldri mer skulle barna behøve å sulte, Timmelim kunne vokse seg sterk og frisk.
Synet av de lykkelige ansiktene gjorde Ebeneser Knug glad for første gang på mange år. Så godt det føles, tenkte han, å være gavmild og snill.
“Gud velsigne oss alle sammen,” sa Timmelim
Kilde: Disney`s Julens vakreste eventyr.
