Uken før jul satt Landstrykeren og valpene under Jim og Darlings julepyntede tre. ” Er det noen av dere som vet hva moren deres ønsker seg til jul?” spurte Landstrykeren. Valpene ristet på hodet.
“Hva med en ny ball?” sa Fant. ” Den hun har er helt utslitt.”
” Der er derfor hun liker den,” sa Landstrykeren
“Hun byttet faktisk sin egen mot min.” Den andre valpen, Anette, sa: “En biff fra Tonys restaurant?” Landstrykeren ristet på hodet. “Moren deres sier at hun slanker seg.” “Vi må gi henne noen helt spesielt,” sa den tredje, Colette, “for å vise hvor glad vi er i henne.”

“Et juvelbesatt halsbånd?” foreslo den fjerde, Danielle. “Det har jeg ikke råd til,” sa Landstrykeren, “og nå som jeg er familiefar, har jeg mistet sansen for tyverier.” “Hvorfor spør du ikke hva hun ønsker seg?” sa Fant. “Fordi det skal være en overraskelse,” svarte Landstrykeren. “Det er det morsomste.”

Dermed bega Ladys familie seg til byen for å finne idèer til en gave. I bygatene vrimlet det av handlende, og vognhjulene gravde mørke spor i den snødekkede veien.

En av vognene stoppet utenfor apoteket, og sølen sprutet over Landstrykeren og valpene. En fin frue overlesset med smykker steg ut. Da hun fikk se de skitne hundene, satte hun i et hyl. “Ha dere unna, skabbete kjøtere!” Hun hyttet med spaserstokken sin, og ga Landstrykeren et smekk over snuten.

Så trippet hu over fortauet og forsvant av syne.  Landstrykeren gned seg over nesen. ” Skal si hun var i julestemning!” Hundene travet opp og ned hovedgaten, og tittet inn i alle butikkvinduene. Det var ingen mangel på gaveidèer: gensere, puter og fine børstesett. Men Landstrykeren visste at han ikke hadde råd til noe av dette. Til slutt sa han til valpene: “Vi får nok heller prøve en av bakgatene, og finne et eller annet i en søppelbøtte.”

Da de krysset veien fikk Landstrykeren se noe som skinte i snøfonnen. Det glitret for mye til å være en istapp. Han snudde gjenstanden med poten. “Ved mitt hundeben!” Det var et halsbånd, et gullhalsbånd med diamanter! Landstrykeren løftet det opp i munnen.

“Så mange steiner!” sa Fant.
“Snakk om flaks! sa Anette.
“Akkurat riktig størrelse til mor!” sa Colette.
“Hadde ikke den slemme damen på seg et makent halsbånd?” sa Danielle.
“Til pass for henne!” sa Fant. Landstrykeren smilte og halsbåndet falt i snøen.

Det glitret i sollyset. Så pent det ville tatt seg ut på Lady. “Men…” Ansiktet hans mørknet. “Nei. Det går ikke an. Beklager, unger, vi er nødt til å levere tilbake halsbåndet.”
Han plukket opp smykket og skyndte seg tilbake til fortauet der de hadde sett damen. Vognen hennes var borte.

“Hurra!” jublet Fant. “Vi gjorde et forsøk, ikke sant? ” “Det holder ikke,” sa Landstrykeren. Med valpene i hælene fortsatte han ned kvartalet til en bygning med en hvit, rund lampe merket POLITI.

Da de kom inn gikk Landstrykeren bort til skranken, og la halsbåndet foran politikonstabelen som var på vakt. “Hva er dette?” sa konstabelen. Landstrykeren peste og logret med halen. “Har du funnet det?” Landstrykeren nikket. “Flink bisk!”
Politimannen tok halsbåndet og begynte å fylle ut rapporten sin, der han skrev ned Landstrykerens navn og adresse som sto inngravert i halsbåndet hans.

I samme øyeblikk kom den fine fruen farende inn døren. “Jeg er blitt ranet!” Hun bablet så opphisset i vei at hun ikke la merke til hundene som satt rolig bak politimannens skrivebord. “Halskjedet er et familiesmykke. Jeg utlover en pen belønning til den som finner det.”

Konstabelen blunket til hundene og sa: “Hvor stor belønning?”
Da damen hadde gått sin vei med smykket, stakk politimannen en konvolutt under halsbåndet til Landstrykeren.

I konvolutten lå pengebelønningen og et brev der det sto: Med valpene etter seg stormet Landstrykeren til dyrebutikken. Der stilte han seg med forpotene på disken og kikket på et utvalg nydelige halsbånd.

Han fant et med grønne steiner og løftet det opp i munnen.
“Stopp en hal!” ropte butikkeeieren. En av valpene tok konvolutten fra Landstrykerens halsbånd og la den foran mannen. Mannen leste brevet. “Så flinke dere har vært!” Han tok sedlene og la vekslepengene tilbake i konvolutten. “Og kloke, også!”

På julaften rev Lady spent opp gaven sin, “Å, så nydelig!” Øynene hennes skinte om kapp med de grønne steinene.
Darling festet halsbåndet rundt halsen hennes, og Lady spankulerte stolt rundt i rommet. Plutselig stoppet hun og kikket på Landstrykeren. “Du har vel ikke ….. du ville vel aldri …?” De glade øynene ble bekymret.
Landstrykeren overrakte Jim konvolutten. Han leste brevet:” Til rette vedkommende …” Da han var ferdig, sa Jim: “Jeg er stolt av deg, Landstrykeren.”

“Jeg ble veldig glad for halsbåndet,” sa Lady. Hun ga Landstrykeren og valpene en god klem.
“Men jeg er enda mer glad i familien min – den ærlige familien min.”
“Gledelig jul,” sa Darling. Og som en ekstra belønning, satte hun seks boller med kjøttpudding foran peisen.

Kilde: Julens vakreste eventyr. 

Før i tiden elsket husnissene å narre folk til å ta begge strømpene på èn fot, eller de kledde seg i dyreham og gryntet som en gris. De kunne finne på å vrenge alle støvlene hos skomakeren så de  sto med fòret ut, fylle kjøttkvernen med gamle tøfler og sko, eller sverte fjeset til jentene uten at de merket det når de skulle ut på dans.

En slik skøyer var nissejenta Lurve – Laura, som bodde i et stort, ganske nytt hus på Eidsvoll. Hun elsket å finne på ablegøyer, men ofte sto huset tomt, og hun hadde ingen å narre. Den 17. mai 1814 våknet hun av bråk og spetakkel. I neste øyeblikk hørte hun at gangdøren ble åpnet. Høyrøstede mannsstemmer nådde inn til henne.
– Bravo! ropte hun, spratt opp av den utslitte tøffelen hun sov i og pilte bort til kottdøren for å lytte. Da kjente hun den ene stemmen igjen. Det var arveprinsen, Christian Frederik.
– Supert! hvisket hun. Arveprinsen var en munter og vennlig kar, ham skulle hun sikkert få moro med. For selv om Christian Frederik var arbeidsrom og pliktoppfylende, pleide han alltid å ta seg tid til å ha det gøy, med stor fester, god mat, musikk og dans. Lurve – Laura hadde  lagt merke til at menneskene var begeistret for den festglade prinsen. Hun åpnet kottdøren på gløtt og kikket ut. Det myldret av bleke menn i gangen, flere i hvite bukser, lange, fargerike fløyelsjakke med gullknapper og med stive, hvite kalvekryss i halsen. Det måtte være noe helt spesielt som var i gjære. Ikke så hun en eneste kone heller, så noe dans ble det visst ikke i dag. Mennene forsvant inn i den store salen, men to ble stående igjen. Da snappet hun plutselig opp noen ord: – Endelig forsto dansekongen at 434 års union med Norge er over for godt. Den andre lo. – Ja, og det var ikke dårlig at sønnen hans, Christian Frederik, stilte seg i spissen for et opprør i Norge etter at faren hans inngikk fredsforhandlinger med svenskekongen. Den første svarte nølende: – Men er du sikker på at det blir noe bedre å være i union med Sverige?
– Vi får ta èn ting av gangen. Først får vi bli enige om Grunnloven.
De bleke mennene i de fine fløyelsklær forsvant inn i salen, og Lurve – Laura ble stående inne i kottet og undrer seg. For første gang på lenge var hun opptatt av et alvorlig problem. Hun syntes Norge verken skulle være under Danmark eller Sverige, men være et land for seg selv. Spørsmålet var hvordan hun skulle få dem til å forstå det.
Da det var blitt helt stille ute i korridoren, listet hun seg ut og fortsatte listet hun seg ut og fortsatte ut gjennom gangdøren. Utenfor skinte solen mot de hvite bjerkestammene, vannet var blåere enn noen gang, og de små stuene i skogbrynet glimtet rødt mot alt det grønne. Rødt, hvitt og blått, tenkte hun begeistret, slik burde det norske flagget være!
Enda hun bare var en liten nisse, forsto hun hvor viktig stormannsmøtet inne i salen var. Hun visste at det var flere der inne som ikke ville at Norge skulle bli et selvstendig land, men heller gå inn i en union med Sverige. Atter andre hadde knyttet sterke bånd til Danmark. Hun skjøv topplua tilbake på hodet og klødde seg i pannen.
Da fikk hun en strålende idè. Hvis ikke folkene der inne visste sitt eget beste, var hun nødt til å gripe inn. Hun snudde på hælen, raste tilbake til kottet, åpnet kisten sin og begynte å lete frem filler av mange slag. Der lå en utslitt nisselue, den kunne hun klippe i stykker. Og der fant hun noe blått tøy som nissemor hadde brukt til å lappe klærne til nissebarna. Nå trengte hun bare noe hvitt. Hun gravde og lette blant utslitte votter og skjerf, blant fillete forklær, strømper og gardiner, og endelig fant hun en hvit undertrøye som minsten hadde vokst fra. Nå gjaldt det bare å få klippet bitene riktig og sydd dem sammen.

Hadde enda Nissemor vært hjemme, men hun var dratt av gården til Nissekonenes kvinneforening og hadde tatt småungene med seg. Hvor i all verden pleide hun å ha synåler og sytråd? Hun endevendte kisten, og i bunnen av en smørtine fant hun det hun lette etter. Nisser flest er selvforsynte med det meste og må være sin egen skomaker, møbelsnekker og ølbrygger, men skomakernålen til Nissefar egnet seg ikke til slike små tøylapper.
Lurve – Laura var dessverre ikke så flink til å sy, så hun måtte spørre de to storebrødrene som var hjemme, om hjelp til å sy lappene sammen. Etter å ha strevd en god stund, var det lille flagget endelig ferdig. Da var hele nissestua i kottet et eneste rot. Tøylapper og tråsneller lå strødd utover, kisten var tømt, og det samme var smørtinen med sysakene.
Det eneste Lurve – Laura tenkte på, var om planen hennes ville lykkes. Derfor ba hun brødrene om å rydde opp, mens hun selv smatt ut på gangen. Der holdt hun det lille flagget opp mot lyset, så begynte hun å hoppe og danse av begeistring. Slik, akkurat slik, måtte det norske flagget se ut!
Hun hørte en lyd og snudde seg, men heldigvis var ingen å se. Hun kunne ikke ta sjansen på at noen oppdaget henne, derfor gjorde hun seg straks usynlig. Deretter listet hun seg stille bort til døren. Et øyeblikk sto hun svimmel av spenning før hun våget å ta mot til seg, åpne døren på gløtt og smyge seg inn.
De fornemme herrene satt rundt et stort bord og så forferdelig høytidelige ut. Hjertet til Lurve – Laura satt helt oppe i halsen. Skulle hun våge …?
Med dirrende knær og klaprende tenner smøg hun seg bort til Christian Frederik stol, klatret et stykke opp og stakk flagget i lommen hans. Kongressen hadde lagt frem sine forslag, nå skulle, Grunnloven undertegnes og Christian Frederik velges til Norges konge.
– Nå! tenkte Lurve – Laura . Nå er øyeblikket inne.
Dermed klatret hun opp på stolen til arveprinsen, videre oppe på bordet, grep tak i pepperbøssen hun hadde i lommen, og da arveprinsen bøyde seg litt frem, sendte hun en støvsky av pepper opp mot nesen hans.
Det gikk som hun håpet. Arveprinsen nøs og grep straks ned i lommen etter lommetørkleet. Da stirret han først uforstående på det han holdt i hånden, før ansiktet hans lyste opp i et stort smil. Han løftet det underlige lommetørkleet opp i været slik at solen som skinte inn gjennom det store vinduet, falt rett på det og fikk fargene til å lyse i rødt, hvitt og blått.
Herrene i salen hadde fulgt med på opptrinnet og stirret målløse på det lille flagget arveprinsen holdt i hånden. For de så straks at det var et flagg.
– For et flott flagg Deres Majestet foreslår, kom det imponert fra en av dem.
– Det er jo et norsk flagg.
– Norsk? utbrøt en annen. – Hvordan vet De det?
– Det er jo slik det norske flagget må være, svarte mannen.
Da begynte èn å klappe i hendene, snart fulgte en annen etter, og det hadde ikke gått, lange stunden før klappsalvene runget i hele salen.
Sju år senere ble det første norske flagget i rødt, hvitt og blått innført, foreløpig bare for handelsskip i nære farvann, og i 1905 fikk Norge dette flagget som sitt nasjonalflagget.
Lurve – Laura var kry. – Og likevel er det ingen som vet hvordan det egentlig gikk til, humret hun fornøyd.

Kilde: Nisser i norgeshistorien

En julaften var Robin Hood og hans fredløse menn samlet for å feire jul. Robin Hood og Lille John hadde stekt en gås og kastanjer over åpen ild. De deilige duftene fylte den kalde vinterluften, og lokket mennene til bords. “Et sant festmåltid!” sa broder Tuck.

“Vi gjorde vårt beste,” sa Lille John og Robin Hood. Men da de satte seg ned for å spise, var mennene så underlig tause. “Det er noe som mangler, ” sa Skippy.
“Hva er det, Skippy?” Spurte Robin Hood.

“Liker du ikke maten?” “Maten smaker utmerket, den” sa Skippy. “Det er bare det at….”
“Kanskje vi trenger litt julemusikk.” Alan fra Dalen fant frem lutten sin.
“Jeg vet hva som mangler,” sa Robin Hood. “Vi tok en dag fri for å forberede julen….”

“….. noe som betyr at vi ikke stjal fra de rike,” sa Lille John.
“…. noe som betyr at vi ikke ga til de fattige,” sa broder Tuck.
“Og julens budskap handler om å gi,” sa Robin.
“Noe som forklarer den merkelige stemningen.”
“Det er ikke for sent,” sa Alan fra Dalen. ” Solen har ikke gått ned ennå.”
Skippy tok ordet. ” Vi kan ta dette festmåltidet og ….” “Å, nei. Ikke den stekte gåsen.”

Tuck hadde gledet seg til julematen i lang tid. “Jeg har en bedre idè,” sa Robin. Han strøk værhårene sine. ” La meg se. Hvem synes dere vi skal stjele julegaver fra?”
Lille John tilføyde : ” Hvem har gjort seg minst fortjent til julen?”
Og Tuck sa flirende: Hve, er det som stjeler fra selv den fattigste kirkerotte?”
” Sheriffen av Nottingham!” Svarte mennene rundt bordet i kor. Og dermed satte de av sted på sleden sin.
Ikke lenge etter kikket Robin Hood og Lille John inn gjennom sheriffens rimdekkede vindu. Innenfor brant det lystig på peisen, juletreet glitret, og peishyllen bugnet av gaver. Ved det store spisebordet satt sheriffen og mesket seg med julemat.
“Jeg går til gatedøren og avleder ham,” sa Robin, “mens du lurer hele julen hans ut kjøkkendøren.”

Robin forkledde seg raskt som blind tigger og banket på sheriffens dør. Da sheriffen åpnet, sa Robin: ” Almisser til en fattig blind mann?”
” Tvi vøre! ” Sheriffen ville smelle igjen døren, men stokken til den blinde holdt den åpen.
” Kan du ikke avse en liten slant på selveste julaften?”
” Har ikke jeg sett den habitten før?” sa sheriffen. “Hatten og kappen og brillene … ” Rød av sinne kastet han seg frem og grep fatt i tiggeren. ” Du narrer ikke meg, Robin Hood.” Robin rev seg løs fra sheriffens grep og la på sprang.

“Denne gangen tar jeg deg,” brølte sheriffen, og satte etter. Men den dorske sheriffen hadde ingenting å stille opp med mot Robins raske føtter. Robin hoppet opp i et tre, og lot sheriffen løpe rundt i skogen. I mellomtiden hadde Lille John og de fredløse lastet sleden med julegaver, stekt gås, syv slag julekaker, og attpå til hele juletreet.

Robin Hood tok dem snart igjen. ” Vi har ingen tid å miste. Sheriffen er hoppende sint. ”
Akkurat da kom Jomfru  Marian og hoffdamen hennes, lady Kluck, kjørende forbi. Jomfru Marian ba kusken om å stoppe. ” God kveld, Robin Hood, for en gledelig overraskelse!”

Robin bukket dypt for damene. “Jeg har vært ute for å levere matkurver til de fattige,” sa Jomfru Marian. ” Men det er så mange trengende i år,” sa Lady Kluck, “at vi har gått tomme.”
” Det har seg tilfeldigvis slik,” sa Robin, “at jeg er ute i samme ærend. La meg dele med dere.”

Og før noen rakk å si “Nottingham” var Robin Hood og sheriffens jul trygt forvart i vognen. ” Vi sees  i Sherwoodskogen,” ropte Robin til mennene sine. ” Husk å spare et gåselår til meg.”
Etter at maten og gavene var delt ut, satte Robin og Jomfru igjen sheriffens juletre på torget, til glede for hele byens befolkning.

Så satte de kursen mot Sherwoodskogen og Robins glade menn, for å delta i en julefeiring som skulle bli riktig hyggelig og munter.

Så tenner vi to lys I dag,
to lys for håp og glede.
De står å skinner for seg selv og oss som er tilstede.
Så tenner vi to lys I dag

Det er 2 advent og jeg er på kennel Toffe Loffe, og hvert her siden torsdags ettermiddag. AB og JE er i Honndalen 🙂 Besøker barn og barnebarn. Det er koselig….
Her har jeg drevet på med bikkjer og høner.. Jeg har jo seff vært dårlig på å ta bilder… Sorry for det..
Jeg har tatt noen av Kunzang da 😛

Han er grei sånn 😛

assa… Hahaha jeg dævver… Han der gjør så mye rart når spiser 🙂
Vakker gammal mann 🙂
Linita var jo fotomodell for noen sekunder.. 😉 Fin jente hu 🙂
Hønene har jeg ikke tatt no bilder av.. årsak.. jeg puster alltid 10 ganger før jeg går inn der… Er jo ei der som skal ta livet av meg hver gang.. Så jeg dekker hender og ører for å si det sånn…
Og jaggu så har jeg måtte løfte på ei høne hverdag siden hu bare ligger i en boks.. Skumle saker.

Men masse egg plukker jeg hverdag.. Både høne egg og vaktler….Så nå kan de ha party her 🙂

Jeg har Lille gutt, Thea og Baby her, så vi har kosemosa masse 🙂

Jeg og Lille gutt har hatt en litta date på sofaen i dag, ble lite søvn i natt.
Ellers så har det blitt eventyr skriving, litt live og scrolling. Fått henta litt fòr for folka her. Jeg og Lilli fikk trent ræva og arma for å si det sånn. Men fikk det unna ganske sjapt.
Fikk juletallerken servert på døra her å, den spiste jeg litt av.. Ble jo litt feil for meg, pleier ikke å eta så mye sånt rett før jul. Men knakabrakan var god da 😛
Ellers en stille og rolig hælj faktisk. Skal hjem i morra tidlig, så jeg skal pakke alt klart til i morgen tidlig 🙂 Med alt av ting og tang 🙂 Men nå skal jeg finne på noe annet 🙂 Snx

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En gren av skogsnissene heter bergnisser, og de er kanskje ikke fullt så kjent som de andre nissetypene. Som alle andre skogsnisser lever de ute i naturen, men i stedet for å bo i en trestamme eller inni en trerot, bor de i huler eller sprekker i fjellet. De sanker bær og røtter til vinterforråd, slik som andre skogsnisser, bærer kvist hjem til brensel og henter vann i bekken. De bruker dyretråkk som hovedvei, men ferdes helst i urørt terreng. Ofte rir de på harer, og om vinteren bruker de røyskatter til å dra pulken.

I 1623 var det en bergnisse i nærheten av Kongsberg som het Brage. Han var en blid og likandes kar, god til å plystre og hadde alltid en vits på lager, men han hadde et voldsomt temperament og kunne bli forrykende sinna.
Denne sommeren kjedet han seg. Naboene i fjellsprekken ved siden av hadde flyttet til en annen kant av landet, og nissejentene i Kronglealmen hadde sluttet å ta morgenbad i bekken. Ikke hadde han noen å fortelle vitsene sine til, og ikke hadde han noe spennende å kikke på. Hva i all verden skulle han ta seg til?

Midt i juli satte det inn med en hetebølge, og en dag var det gruelig varmt. Det var så hett at Brage ikke orket å være ute. Dessuten kom noen svarte uværsskyer drivende fra syd, og som alle andre nisser var han redd for tordenvær. Når trollene skjøt med ildvåpen, var det tryggest å befinne seg under jorda, tenkte han og klatret ned stigen til hulen som hadde vært hans hjem de siste seksti årene.
Han elsket denne stua som lå like inntil fjellet. Det var helt tilfeldig at han hadde oppdaget den i sin tid, en vakker sommerdag han kom plystrende mens humlene surret og fuglene sang. Mens han gikk slik og glante opp på den blå himmelen, snublet han i en trerot, og like etter begynte han å gli nedover. Han gled og gled helt til han endte i en hule. Den var sval og god i sommervarmen og hadde tydeligvis tilhørt et dyr, for det lå en seng av dyrehår i det ene hjørnet. Enten måtte det vært grevling, rev eller bjørn, tenkte han, men det spilte ingen rolle, for nå var det hans.
Det fineste med hele hulen var at den ene veggen var laget av en steinsort han aldri før hadde sett. Når han pusset på den med pussefilla si og tente fjøslykten, skinte den av seg selv. Han kunne sitte en hel kveld på dyrehårssengen og stirre på den fine veggen og tenkte at han var den heldigste bergnissen i hele verden. Denne lumre dagen la han seg på sengen, gjespet så det knaket, lukket øynene og bestemte seg for å ta seg en middagshvil, så var kanskje tordenværet drevet over når han våknet. Da merket han noe rart. Det var akkurat som om sengen rørte på seg. Han akte seg opp og kikket mellom haugen med dyrehår for å se om noen hadde gjemt seg der, men så ingen. Akkurat da han skulle legge seg ned igjen, skjedde det enda en gang. Nå var Brage blitt urolig. Hva i all verden kunne det være? Han holdt pusten og lyttet. Så ropte han høyt: – Er det noen her?
Men det kom ikke noe svar. I stedet lød et forferdelig bulder og brak, hele hulen hans ristet, og høyt over ham kunne han høre at trær ble revet over ende og stein kom ramlende nedover fjellsiden. Det måtte være stortrollet som trampet gjennom skogen, tenkte han, stakk tomlene i ørene og lukket øynene hardt igjen.

Slik ble ha sittende og skjelve av redsel mens han kjente hvordan hulen skaket og ristet, og bulderet trengte inn i ørene hans enda så hardt han holdt.
Han visste ikke hvor lenge han kunne ha sittet slik, det kunne ha gått en kvart dag, en halv dag eller et helt døgn. Da han endelig våget å åpne øynene, stirret han rundt seg på de store ødeleggelsene. Den fine steinveggen som han hadde vært så stolt av, var revet i stykker, og store steiner hadde rast ned og lagt seg i en haug på gulvet.
Det utysket av et stortroll! Han reiste seg rasende opp. Den idioten! Det møkkatrollet! Det dumme kjøtthue! Han var så sint at han glemte å være redd, grep tak i en av steinene som hadde ramlet ned fra veggen og klatret opp stigen i full fart. Da han kom opp, så han soe som beveget seg et stykke bortenfor, mellom noen trær som var blitt stående, og vill av raseri kastet han steinen etter stortrollet, før han skyndte seg å klatre ned i den ødelagte hulen igjen.
I en lukket vogn som ble trukket av to hester, satt oppsynsmann Nicolai Nielsen og så med forferdelse rundt seg på alle de veltende trærne og den ødelagte naturen. Skadene etter det store jordskjelvet var enda større enn han hadde trodd, det var nok best han sendte rapport til Kong Christian så fort som mulig. Da med ett kom noe susende inn gjennom en åpning i kalesjen og landet rett i fanget hans. En stein! Hvordan kunne det ha seg? Han gløttet ut. Var det noen unger i nærheten?

Forbaskede rampegutter! Han kunne fått den i hodet. Han løftet den opp og så på den. Da videt øynene hans seg ut av forbløffelse. Dette var ingen vanlig stein. Det var noe helt annet.
Steinen som Brage kastet, viste seg å være en bit av en sølvåre som kom til syne etter den store jordskjelvet i 1623. Kong Christian IV ble så begeistret da han fikk høre om funnet at han straks reiste til Kongsberg for å ta det i øyesyn. Som vanlig var han i pengenød, og han ble så glad over sølvåren at han lot takkegudstjenester holdes både i Danmark og Norge. Hvis ikke bergnissen Brage hadde kastet steinen etter stortrollet, ville ikke byen Kongsberg og sølvgruvene ha eksistert.

Det nærmet seg jul, og Geppetto hadde det fryktelig travelt med å lage tresoldater og dukker. Til og med julenissen hadde kommet med en stor bestilling, fordi smånissene hans lå etter  tidskjemaet. Hver dag satt Geppetto og skar og limte og malte, og han ble mer og mer sliten.

Imens var Pinocchio opptatt med å forberede sin første jul som ordentlig gutt. Han og Timmi Gresshoppe pyntet treet, festet girlandere av kristtorn i takbjelkene, og bakte til og med julekaker. ” Jeg vil gjerne finne verdens beste julegave til Geppetto,” sa Pinocchio til Timmi. ” Vil du hjelpe meg?”

” Ja, og spør du meg, så…” begynte Timmi. Men Pinocchio var for opprømt til å høre etter. Han var allerede ute av døren på vei til butikkene. Timmi tok ham igjen hos knivmakeren. “Hva med en ny kniv?” sa Pinocchio.

“Jeg tar den svarte.” Han tok frem myntene sine. Ekspeditøren ristet på hodet. “Jeg beklager, gutt. Selv den billigste kniven min koster ti ganger så mye som du har.” Uten å miste motet fortsatte Pinocchio til nesten forretning. De så på strømper, hansker og på luer som kunne holde Geppetto varm mens han arbeidet.

Et skap til å ha verktøy i. En lenestol til å hvile i. Men alt var enten for liten, for stort eller for dyrt. Nå var det juleaften ettermiddag, og butikkene var i ferd med å stenge dørene. Det var på tide å dra hjem. “Timmi,” ropte Pinocchio, “hva skal jeg gjøre?”
“Vel, jeg hadde jo faktisk et forslag… ” svarte Timmi med et sukk. “Er det sant?” sa Pinocchio. “Hvorfor sa du ikke det før?”

Timmi ba Pinocchio setter seg ved kjøkkenbordet. “Vil du gi faren din noe han virkelig trenger?” “Selvsagt,” smilte Pinocchio. “Det er nettopp det jeg vil.” Timmi ga Pinocchio penn og papir. “Skriv det jeg sier.”

Så dikterte han:
Kjære Geppetto,
Dette brevet gir deg rett til et ekstra par hender, et ekstra par ben og et ekstra velvillig, Pinocchio.
“Men- men, Timmi! Det er jo bare en bit papir,” sa Pinocchio. “Hva slags gave er det?” Timmi tok brevet, la det i en eske, pakket det inn i rødt silkepapir og knyttet en grønn sløyfe rundt. “Spør du meg, er det bare èn ting den stakkars mannen trenger, og det er hjelp! Han kan ikke klare alt arbeidet alene. Nå går vi inne i verkstedet.”

Da Geppetto åpnet gaven fra Pinocchio, ble han overlykkelig. “Et ekstra par hender vil sannelig komme godt med!” Pinocchio fòr rundt i verkstedet, feide opp høvelspon, holdt peisbålet ved like, la leker i esker og pakket dem inn. Ved midnatt var han endelig ferdig, og godt var det, for på slaget tolv lød det et dunk mot taket fulgt av et skrammel som fikk hele huset til å riste. Julenissen var kommet for å hente gavene Geppetto hadde laget for ham.

Den glade nisseansiktet dukket opp utenfor vinduet. “Puh,” sa han, “det gikk såvindt, Geppetto. Jeg er svært takknemlig for at du hjalp meg.”
“Jeg hadde aldri rukket det uten hjelp fra sønnen min,” sa Geppetto. Julenissen tok frem notisboken sin. ” Det må jeg sannelig huske på.” Den natten, mens Pinocchio sov, fikk han besøk av Den blå feen.

“Julenissen har sendt meg,” sa hun. “Fordi du har vært så omtenksom, ba han meg komme innom med et juleønske.” “Spør du meg….” forsøkte Timmi, fra sin plass på sengegjerdet. “Jeg har ett ønske,” sa Pinocchio. “Jeg vet akkurat hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker meg verdens beste gave til Geppetto.”

Feen smilte. “Som du vil. Ønsket ditt skal bli oppfylt.”
Neste morgen våknet Geppetto tidlig og gikk for å tenne opp i peisen. Og der, hengende i juletreet, fikk han se – nei, det kunne unulig være sant! – tredukken Pinocchio.

“Pinocchio!” Han sak tungt ned i stolen sin. ” kjære Pinocchio!”
Pinocchio og Timmi kom løpende ut fra soverommet. “Hva er det, far?” “Gaven min! Hvordan i all verden klarte du å lage den?” Pinocchio snudde seg mot treet og oppdaget dukken, en tro kopi av treleken han en gang hadde vært. “Av alle trelekene mine likte jeg bestandig Pinocchio best,” sa Geppetto, “fordi jeg ønsket meg ham som min sønn. Nå har jeg begge deler.”

En skygge gled over Pinocchios ansikt. “Mener du at du har savnet dukken? Har jeg vært en skuffelse?” “Du har på alle måter vært verdens beste sønn, Pinocchio. Bortsett fra at du ikke er så flink til å danse.”

Geppetto løftet dukken ned fra treet og lot ham danse muntert i rommet. Han stoppet for å trekke pustenog tilføyde: “Fordi jrg selv er dukkemaker, har ingen noen gang tenkt på å gi meg en tredukke som jeg kan leke med. Bare du, Pinocchio, forsto hvor glad jeg er i leker.”

Under treet lå det mange gaver til Pinocchio. Kanskje var det julenissen som hadde lagt dem der, eller kanskje var det Geppetto. Men Den blå feen hadde sendt ham den beste gaven av dem alle: det lykkelige smilet i farens ansikt.

Kirkenissene hører til smånissene. Før i tiden bodde det kirkenisser i de fleste kirker i landet, men nå er det bare noen få igjen. De bor enten i hull på venstre side av inngangen til kirken eller oppe i tårnet. Huset deres likner på et hønsereir, men er litt større. Kirkenisser sover ofte i klokkerens gamle tresko. Hver lørdag tørker kirkenissen støv av kirkebenkene, feier gulvet og tørker bort spindelvev. Dessuten jager de bort musene, slik at de ikke gnager hull i orgelbelgen. Siden nisser har så sterk hørsel, holder de seg for ørene når kirkeklokkene slår.
Som kjent kan nisser være både ondskapsfulle og hevngjerrige. Disse dårlige egenskapene kom særlig tydelig frem i middelalderen, da både nisser og mennesker levde i stadig frykt for både fiendeangrep, pest, brann og herrens vrede. Det gjorde dem nervøse og aggressive.

Som alle andre nisser har også kirkenissene et godt forhold til dyr. Unntakene er villkatter, digre, hårete hestebremser og svarte rotter.

Den mest kjente kirkenissen het Kodrian. Han var kirkenisse i Mariakirken i Oslo, var tynn, langbent og skranglete, hadde store ører og lang nese, og var litt nervøs av seg. Gretten var han også, særlig hvis klokkeren glemte å gi ham smørøye i risengrynsgrøten julekvelden.
Det hadde klokkeren glemt julen 1286. I flere måneder gikk Kodrian og pønsket på hevn. En vakker vårdag satt Kodrian oppe i kirketårnet og var mer gretten enn noensinne. Trøtt var han også, for en hakkespett hadde hakket i kirketårnet hele natten, så det var umulig å få sove. Det var klokkerens skyld, tenkte han mørkt. Hadde bare Kodrian fått smørøyet sitt julekvelden, ville han sovet godt selv om hakkespetten hakket aldri så mye. Han la hendene på ryggen og gikk sint bort til det smale tårnvinduet. Den forbaskede vårsolen! Det gikk ikke an å få sove når solen skinte. Da med ett oppdaget han noe. Langt der ute i fjorden kom et langskip seilende. Nei det var ikke bare ett, det var mange. Han sperret øynene opp. Så mange langskip på en gang kunne ikke bety annet enn bråk. Et øyeblikk holdt han pusten. Han hadde opplevd noe likende en gang før. Det var da Ormen Lange, skipet til Olav Tryggvason, kom seilende inn til Oslo, ille tilredt etter kampene mellom Eirik Jarl, danekongen og sveakongen.
Han hadde også hørt historien om den gangen danskekongen Harald Blåtann kom seilende med hele flåten inn fjorden og satte byen i brann.

Det gikk en frysning gjennom ham. Hvis det var fiendangrep, var det hans plikt å varsle klokkeren ved å nappe han i øret, slik at  han kunne dra i klokkesnoren og varsle folk i byen. Mariakirken lå nærmest sjøen, og hadde plikt til å varsle innbyggerne hvis det oppsto fare.
Men hvorfor var det alltid han som skulle gjøre jobben? Kunne ikke klokkeren passe på selv? Han kunne egentlig ha det så godt, han som hadde glemt smørøyet. Når folk oppdaget at klokkeren ikke hadde passet jobben sin, skaffet de seg sikkert en annen klokker, en som var mer påpasselig med smørøyet i julegrøten.
Jammen skulle han ikke vente litt med å si fra. Hjertet begynte å slå fortere i den innsunkne brystkassa hans. Dette kunne faktisk bli ganske spennende. Han kunne vente til flåten var kommet midt mellom Hovedøya og bryggene, så fikk nok klokkeren seg en støkk. Han humret i det glisne skjegget der han sto. Endelig skulle han få sin hevn. Folk kom til å bli så rasende når de skjønte at klokkeren ikke hadde passet bedre på, at de jaget ham fra byen. En lang stund ble han stående og følge langskipene med øynene. De kom nærmere og nærmere. Det var ingen tvil, dette var fiendeskip fullastet med krigersk hærmenn, væpnet til tennene med stridsøks, blanke sverd, pil og bue, jøje meg, nå skulle klokkeren få seg en lærepenge, ja!
Da med ett hørte han en lyd bak seg og snudde seg brått. Han så rett inn i øynene på den svarte rotta. Hårene reiste seg på hodet hans, hjertet begynte å slå  så fort at det suste for ørene.
– Kssjjj! Vekk med deg! Forsøkte han å jage den bort, men rotta sto bare helt stille og stirret på ham med svarte øyne. Ikke nok med det, men den begynte å nærme seg langsomt. Kodrian ble fra seg av skrekk, styrtet bort til stigen og klatret nedover så fort han kunne.
Først da han var kommet helt ned, klarte han å puste ordentlig. Hele den magre kroppen hans skalv, og hårene på hodet sto fremdeles rett til værs. Han stormet ut av kirken og løp opp til kongsgården. Der gjemte han seg i et hull i muren.
Da han hadde sittet der både lenge og vel, husket han hærskipene. – Å, jøje meg, å kors og kors! Deretter krøp han ut av gjemmestedet sitt, styrtet tilbake til kirken og smatt inn døren på baksiden. Han fant klokkeren ligge snorkende inne i våpenhuset. Han nappet ham kraftig i øret, men klokkeren viftet ham bare vekk som om han skulle været en forstyrrende flue. Kodrian skyndte seg bort til det andre øret og dro enda kraftigere. Da endelig glippet klokkeren med øynene, så seg forvirret omkring og reiste seg tungt opp av benken.
Da lød et forferdelig spetakkel utenfor , trampende føtter og menn som hujet og skek. I det samme hørte Kodrian at klokkene på Hallvardskirken begynte å slå med sine tunge slag, etterfulgt av spinklere toner fra de andre kirkene i byen, samtidig som bytjeneren blåste i hornet. Klokkeren åpnet døren og kikket ut mens Kodrian engstelig forsøkte å titte frem mellom bena hans. En horde brynjekledde krigere kom stormende ned langgangsplanken fra et langskip og styrtet forbi kirken med sverdene løftet til kamp. Klokkeren gispet av forskrekkelse, mens Kodrian gjorde seg usynlig og smatt ut. Ikke lenge etter så han den første ildtungen stå opp mot vårhimmelen. Så en til. Og enda en. Mens han sto lamslått og stirret mot flammene, gikk det som et tungt støt gjennom kroppen hans. Dette var hans skyld. Han hadde glemt å vekke klokkeren på grunn av den dumme rotta, og nå kom hele byen til å brenne ned.

– Å, jøje meg, gjentok han skremt. Riktignok hadde han ønsket hevn, men ikke dette… Noen dager senere red kongssønnen, hertug Håkon, gjennom de forkullende restene av byen sin. Han måtte få seg et forsvarsverk for å forhindre tragedier som denne, tenkte han, men hvor skulle borgen ligge? Blikket gled fra Ekebergåsen, der en fiende lett kunne ta seg ned i byen, og ut mot sjøen, der en fiendtlig flåte lett kunne seile inn fra sør. Da stanset blikket hans på landtungen som stakk ut i fjorden. Akersneset! Selvfølgelig, der kunne borgen ligge. Bare noen få dager senere var byggingen av borgen og festningen i gang.
Kommer du seilende inn til Oslo en tåkegrå vinterkveld, lyser Akershus mot deg som et ekte Soria Moria-slott. Men denne middelalderborgen ville ikke ha eksistert hvis kirkenissen Kodrian hadde varslet folk i tide og bybrannen var blitt avverget.


Kilde: Nisser i Norgeshistorien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En morgen våknet Bambi og oppdaget at hele verden var dekket av noe hvitt og mykt. ” Dette er snø,” sa moren hans. “Det betyr at vinteren er kommet.” “Snø?” sa Bambi. Han tok noen forsiktige skritt og etterlot seg fine, små spor i snøen. “Jeg liker snø.” ” Snøen er pen å se på, men vinteren kan være tøff,” sa moren hans.

“Særlig når vi dyr ikke klarer å finne mat.”
Akkurat da hørte Bambi at Trampe ropte på ham fra isen på tjernet. “Bambi! Vil du være med og skli? Se, vannet er stivt!” Bambi sa adjø til moren og løp trippende av gårde.

Blomst kom for å se hva som foregikk. “Vil du være med å skli?” spurte Bambi. “Vannet er stivt.” “Nei, takk,” sa skunken. “Nå skal jeg krype under snøen og sove helt til våren.”

Bambi ropte på ekornet som sto i hulen i eiketreet sitt.
“Vannet er stivt. Bli med og skli.” “Takk, men jeg samler nøtter til den lange vinteren.”

Pungrotten lå i hulen sin og bjørnen sov i hiet sitt. Bambi gikk alene til tjernet, der Trampe lekte sammen med kaninvennene sine. Bambi oppdaget fort at det å skli verken var like morsomt eller like lett som det så ut. Etter utallige knall og fall på isen var han både forslått og sulten, så han gikk av sted for å finne moren sin.

“Mor, jeg er sulten,” sa Bambi. Han så seg om etter en gressflekk, men alt var dekket av snø. “I dag blir vi nødt til å lete etter middagen vår,” sa moren. Bambi fulgte etter henne med nesen i snøen, helt til den var like kald som en istapp. Endelig fant de en liten tue med grønt.

Bambis mor passet på ham mens han spiste. Etterpå krøllet de seg sammen for å sove, med kroppene tett inntil hverandre mot den kalde luften. Før han falt i søvn snudde Bambi seg mot moren, “Skal si vinteren er lang,” sukket han.

I dagene som fulgte brukte dyrene mesteparten av tiden på å lete etter mat. Bambi og moren hans gjennomsøkte skogen, ofte med Trampe i hælene, men det var ikke alltid de hadde hellet med seg. ” Mor, ” spurte Bambi. ” er det på grunn av dette at fuglene flyr sydover og vennene våre sover hele vinteren?” Moren hans nikket og la snuten trøstende mot hans. Solen hadde gått ned. Det nærmet seg leggetid, men Bambi hadde ikke funnet annet å spise enn litt bitter bark. Sammen med moren nærmet han seg utkanten av dalen, da han fikk øye på noe helt utrolig:

Et høyt, snøkledd grantre pyntet med snorer av bær og popkorn. Og i hver eneste gren hang det et modent, grønt eple. “Mor!” ropte Bambi. “Se!”
Litt engstelig gikk moren nærmere. “Dette er nesten for godt til å være sant.” hvisket hun.

“Hva er det mor?” spurte Bambi. “Det vakreste treet jeg noen gang har sett,” sa hun. “Han må ha visst at dette var din første jul, Bambi.” “Hvem da, mor? Hvem?” Bambi var så sulten at han nesten kjente smaken av de saftige eplene. “Julenissen.” forklarte Trampe “Julenissen?” sa Bambi. “Hvem er det? Og hva er en jul?”

Moren og Trampe forklarte ham at nissen var en  snill og gavmild mann, som kom på besøk omtrent samtidig med årets første snøfall. De fortalte om gavene og julegleden han hadde med, og at han kjørte med slede og reinsdyr.

“Det var julenissen som hang opp de bærene og eplene,” sa Trampe. “Og som satte stjernen i toppen.” Etter å ha overbrakt den gode nyheten til de andre dyrene, gikk Trampe, Bambi og morens hans for å delta i festmåltidet sammen med alle vennene sine.

Mens de spiste fikk de øye på en lysende stjerne på himmelene, en stjerne som lignet den i toppen av grantreet. Mens den skinte, var det som om roen senket seg over dalen. Det var lyden av stillhet og fred på jord.
Bambi stirret opp på stjernen. Han kjente at han ble varm innvendig, og i hjertet hans våknet håpet om at det snart skulle bli vår igjen.

Kilde: Walt Disney Julens vakreste eventyr.

God kveld 🙂 Da har det blitt kvelden og fått hengt opp stjerna på rommet mitt 🙂 Ble så koselig så. Fått pakka inn teppene som er blitt strikka.. Da blir de med i morgen. Godt å få unna ting. Har fått pakket bagen nesten ferdig… Bare no småting igjen, pc og sånne ting. Skal ikke ha med meg no bikkjer denne gang, så bare meg denna gang. Enkelt og greit.
Skal passe kennelen i hælja, ikke gjort det på en stund. Blir koselig det da.
Fått opp juletre på rommet, må bare fikse lys på det, eller lettere sagt batterier. Men har ikke det liggende nå for pokker. Typisk det.

Håper jentene blir glade nå 🙂

Fikk sånn av mamma`n min, det blir koselig når jeg sitter her oppe. For jeg tilbringer mye tid på det rommet for å si det sånn på en pen måte. Jeg syntes det er litt bedre å sitte her å preke enn nede der Willy sitter og glor skjerm. Så sånn er det.
Neida så har luke nr 3 kommet ut.. og luke nr 4 er skrevet så den kommer i morra kl 18…
Nå har det blitt drit seint igjen, burde legge seg kanskje 🙂

Skipsnissene er ikke større enn urnissene. Før fantes de bare om bord i gamle treskuter, der de bodde inni hull i skroget. De varslet medvind ved å stå i forstavnen, og motvind ved å stå i akterstavnen. De advarte skipperen om natten hvis ankeret var i ferd med å miste festet, ved å nappe han i skjegget eller hviske ham noen ord i øret. Ofte holdt skipsnissen fokkestaget for at masten ikke skulle falle ned.
Som alle andre nisser er de synlige for mennesker, men kan gjøre seg usynlige. Vanligvis går nissene kledd i knebukser og skistrømper, vadmelsskjorter og lusekofte, og fottøyet består helst av halmstøvler eller gamle snørestøvler. På hodet har de rød nisselue med lang dusk, men det hender en sjelden gang at en skipsnisse har rød matroslue i stedet. De har striere hår enn andre nisser på grunn av den salte sjøsprøyten. Nissene har tolv tenner, seks “oppe i annen etasje”, som de sier, og seks nede, men skipsnissene har ofte bare tre i hver “etasje” fordi den dårlige skipskosten sliter fælt på tennene. De er derfor livredde for å miste de få de har. Dette gjalt også Knark. Han hadde vært skippsnisse ombord i vikingskip i mange år, og hans far og farfar hadde vært vikingnisser før ham.

Farfaren hans var med på det aller første vikingtoktet til Lindisfarne i år 793 og innpodet i Knark at en skipsnisses viktigste oppgave var å sørge for å holde stø kurs og gripe roret hvis rormannen sovnet. det var like viktig som å knirke og knake i tømmeret for å varsle storm eller å hindre vrakrøvere fra å borde skipet hvis det strander, hadde han sagt.
Men en dag i år 1000, da Knark befant seg om bord i vikingskipet til Leiv Eiriksson nord i Atlanteren, fant han ut at han begynte å bli grundig lei av sjølivet. Han lengtet hjem til kona si, men aller mest lengtet han inn til land. Dessuten var han bekymret fordi to av de seks tennene hans begynte å løsne. Hvordan kunne en vente annet når kosten bare besto av skipskjeks med mark i, tenkte han forarget.
På toppen av det hele var de plutselig kommet ut for et forrykende uvær. Vinden ulte, himmelen var svart, tordenen rullet, og bølgene steg opp som veldige fjell.
Knark stakk tommeltottene i ørene og knep øynene hardt igjen. – Jeg vil ikke mer, jeg vil inn til land! ropte han. Stemmen hans druknet i uværsbulderet. – Dette er den verste sjøreisen jeg noen gang har vært med på, stønnet han da langskipet endelig kom seg opp av bølgedalen igjen.
Ikke lenge etter steg de oppover mot en ny drabelig bølgetopp. Knark trakk matroslua enda lengre ned over ørene, bet tennene hardt sammen, de seks han så vidt hadde igjen, og klamret seg fast til masten mens han drømte om fast grunn under føttene. Nå sto sikkert Nissemor oppe i loftgluggen og skuet utover landet med sjumilskikkerten i håp om å få øye på ham, men det ville bli lenge til hun oppdaget den røde matroslua hans. Det var ikke lett å være gift med en skipsnisse, tenkte han med et sukk. På nissegården hadde de sikkert startet purkeritt på jordet og flaskebane bak langhuset. Alle nisser i verden hadde det bedre enn ham akkurat nå.
Neste gang han åpnet øynene, skar et sikksakklyn over himmelen, og i det samme så han både Tor med hammeren og drivende isfjell på en gang. Det begynte å klø i det ene øret hans, og gikta meldte seg i den høyre stortåa. Han visste hva det betydde: Noe var riv ruskende galt. Da gikk det med ett opp for ham: De dro rett til havs! De seilte ikke inn mot land i det hele tatt. Tanken var så forferdelig at han blir helt svett; enda skjegget hadde frosset fast i skjorteknappen og det hang istapper i nesedryppet. En skipsnisse trenger ikke sol og stjerner for å vite hvor sør og nord er, og han vet alltid hvor nærmeste land befinner seg. Problemet var hvordan han skulle klare å dreie skuta dit han ville uten at skipperen og mannskapet oppdaget det. Mens han trakk pusten dypt inn og skjørt  motet opp i brystet, slapp han det krampaktige taket om masten og begynte å brøyte seg vei mellom husdyrene som hadde lagt seg tett sammen i båten. Møysommelig fikk han karet seg akterut for å se om han kunne finne på noe lurt.
Vikinghøvdingen Leiv Eiriksson sto selv ved roret. Han så sterk og mektig ut, til tross for de drivende våte klærne og vinden som forsøkte å rive ham over ende. Men da Knark skulle kikke nærmere på ham, så han at den store høvdingen glippet med øynene og at ansiktet røpet utmattelse. Det var ti døgn siden de forlot Grønland, og det var ikke stort de hadde sovet underveis. Nå var Leiv Eiriksson i ferd med å miste stedsansen.
– Det passer bra, tenkte Knark og gned seg fornøyd i hendene før han klødde seg i hodet gjennom den forfrosne matroslua. Han syntes han hørte farfarens stemme gjenlyde i ørene: “Husk at du må gripe roret hvis romannen sovner!” Han så seg kvikt omkring. Hvordan skulle han få skipet til å seile inn mot land? Vinden ulte og pep, det hvinte i mast og tauverk. Skipet knaket faretruende, og mannskapet øste for harde livet mens hår og skjegg sto hvitt av rim. Foran dem ruvet kjempebølgene som svarte uhyrer.
Han dro seg i det stivfrosne skjegget og tenkte så det knaket. Da fikk han plutselig en idè. Han kunne stikke en åre ut av et årehull foran i baugen.

Det ville få båten til å svinge. Men hvordan skulle han klare å komme seg forover, og tenk om Leiv Eiriksson oppdaget at de hadde forandret kurs?
– En nisse gir aldri opp, formante han seg selv, og med en kraftanstrengelse la han i vei. Et vindkast kom settende og rev ham over ende, men han bet fortanna i underleppen og slet seg opp på hodet ned i den rufsete pelsen til en av sauene. Sauene breket forskrekket, Knark ropte unnskyld, kom seg opp igjen og kjempet seg videre. Endelig var han fremme i baugen. Der grep han en ledig åre. Den var så tung at han holdt på å gi opp, men til slutt greide han å løfte den og stikke den inn gjennom et ledig årehull. Så la han seg med hele sin tyngde oppå åren og klamret seg fast helt til skipet langsomt dreide. Da de endelig hadde riktig kurs, trakk han åren inn igjen og sank utmattet sammen. Til sin lettelse forsto han at Leiv Eiriksson ikke hadde merket kursendringen.

Knark var på vakt hele natta og passet på etter hvert som mannskapet skiftet på å stå til rors. Han måtte ut med åren og korrigere kursen flere ganger i løpet av natten, og ble til slutt så sliten at han snublet i sine egne ben. Da vinden endelig begynte å løyve og regnet stilnet neste dag, var han helt utmattet. I det samme fikk både han og mannskapet land i sikte.
Leiv Eiriksson satte langkikkerten for øyet og utbrøt: – Hva er det for et land? Jeg ser noen underlige rødbrune mennesker der inne. Her har jeg ikke vært før. Hvordan i all verden har vi havnet her?
Da lød stemmen til hans bror, Torvald, like bak ham: – Dette er et stort øyeblikk, Leiv. Du har oppdaget ett nytt land.
Knark, som hadde klatret opp på ripa for å se bedre, lyttet forbauset, deretter flirte han så alle de fire faste og de to løse tennene kom til syne: – Det hadde han ikke klart uten min hjelp, humret han fornøyd.
Slik gikk det til at Leiv Eiriksson oppdaget Amerika.
Kilde: Nisser i Norgeshistorien.