En gren av skogsnissene heter bergnisser, og de er kanskje ikke fullt så kjent som de andre nissetypene. Som alle andre skogsnisser lever de ute i naturen, men i stedet for å bo i en trestamme eller inni en trerot, bor de i huler eller sprekker i fjellet. De sanker bær og røtter til vinterforråd, slik som andre skogsnisser, bærer kvist hjem til brensel og henter vann i bekken. De bruker dyretråkk som hovedvei, men ferdes helst i urørt terreng. Ofte rir de på harer, og om vinteren bruker de røyskatter til å dra pulken.
I 1623 var det en bergnisse i nærheten av Kongsberg som het Brage. Han var en blid og likandes kar, god til å plystre og hadde alltid en vits på lager, men han hadde et voldsomt temperament og kunne bli forrykende sinna.
Denne sommeren kjedet han seg. Naboene i fjellsprekken ved siden av hadde flyttet til en annen kant av landet, og nissejentene i Kronglealmen hadde sluttet å ta morgenbad i bekken. Ikke hadde han noen å fortelle vitsene sine til, og ikke hadde han noe spennende å kikke på. Hva i all verden skulle han ta seg til?
Midt i juli satte det inn med en hetebølge, og en dag var det gruelig varmt. Det var så hett at Brage ikke orket å være ute. Dessuten kom noen svarte uværsskyer drivende fra syd, og som alle andre nisser var han redd for tordenvær. Når trollene skjøt med ildvåpen, var det tryggest å befinne seg under jorda, tenkte han og klatret ned stigen til hulen som hadde vært hans hjem de siste seksti årene.
Han elsket denne stua som lå like inntil fjellet. Det var helt tilfeldig at han hadde oppdaget den i sin tid, en vakker sommerdag han kom plystrende mens humlene surret og fuglene sang. Mens han gikk slik og glante opp på den blå himmelen, snublet han i en trerot, og like etter begynte han å gli nedover. Han gled og gled helt til han endte i en hule. Den var sval og god i sommervarmen og hadde tydeligvis tilhørt et dyr, for det lå en seng av dyrehår i det ene hjørnet. Enten måtte det vært grevling, rev eller bjørn, tenkte han, men det spilte ingen rolle, for nå var det hans.
Det fineste med hele hulen var at den ene veggen var laget av en steinsort han aldri før hadde sett. Når han pusset på den med pussefilla si og tente fjøslykten, skinte den av seg selv. Han kunne sitte en hel kveld på dyrehårssengen og stirre på den fine veggen og tenkte at han var den heldigste bergnissen i hele verden. Denne lumre dagen la han seg på sengen, gjespet så det knaket, lukket øynene og bestemte seg for å ta seg en middagshvil, så var kanskje tordenværet drevet over når han våknet. Da merket han noe rart. Det var akkurat som om sengen rørte på seg. Han akte seg opp og kikket mellom haugen med dyrehår for å se om noen hadde gjemt seg der, men så ingen. Akkurat da han skulle legge seg ned igjen, skjedde det enda en gang. Nå var Brage blitt urolig. Hva i all verden kunne det være? Han holdt pusten og lyttet. Så ropte han høyt: – Er det noen her?
Men det kom ikke noe svar. I stedet lød et forferdelig bulder og brak, hele hulen hans ristet, og høyt over ham kunne han høre at trær ble revet over ende og stein kom ramlende nedover fjellsiden. Det måtte være stortrollet som trampet gjennom skogen, tenkte han, stakk tomlene i ørene og lukket øynene hardt igjen.
Slik ble ha sittende og skjelve av redsel mens han kjente hvordan hulen skaket og ristet, og bulderet trengte inn i ørene hans enda så hardt han holdt.
Han visste ikke hvor lenge han kunne ha sittet slik, det kunne ha gått en kvart dag, en halv dag eller et helt døgn. Da han endelig våget å åpne øynene, stirret han rundt seg på de store ødeleggelsene. Den fine steinveggen som han hadde vært så stolt av, var revet i stykker, og store steiner hadde rast ned og lagt seg i en haug på gulvet.
Det utysket av et stortroll! Han reiste seg rasende opp. Den idioten! Det møkkatrollet! Det dumme kjøtthue! Han var så sint at han glemte å være redd, grep tak i en av steinene som hadde ramlet ned fra veggen og klatret opp stigen i full fart. Da han kom opp, så han soe som beveget seg et stykke bortenfor, mellom noen trær som var blitt stående, og vill av raseri kastet han steinen etter stortrollet, før han skyndte seg å klatre ned i den ødelagte hulen igjen.
I en lukket vogn som ble trukket av to hester, satt oppsynsmann Nicolai Nielsen og så med forferdelse rundt seg på alle de veltende trærne og den ødelagte naturen. Skadene etter det store jordskjelvet var enda større enn han hadde trodd, det var nok best han sendte rapport til Kong Christian så fort som mulig. Da med ett kom noe susende inn gjennom en åpning i kalesjen og landet rett i fanget hans. En stein! Hvordan kunne det ha seg? Han gløttet ut. Var det noen unger i nærheten?
Forbaskede rampegutter! Han kunne fått den i hodet. Han løftet den opp og så på den. Da videt øynene hans seg ut av forbløffelse. Dette var ingen vanlig stein. Det var noe helt annet.
Steinen som Brage kastet, viste seg å være en bit av en sølvåre som kom til syne etter den store jordskjelvet i 1623. Kong Christian IV ble så begeistret da han fikk høre om funnet at han straks reiste til Kongsberg for å ta det i øyesyn. Som vanlig var han i pengenød, og han ble så glad over sølvåren at han lot takkegudstjenester holdes både i Danmark og Norge. Hvis ikke bergnissen Brage hadde kastet steinen etter stortrollet, ville ikke byen Kongsberg og sølvgruvene ha eksistert.
