Skipsnissene er ikke større enn urnissene. Før fantes de bare om bord i gamle treskuter, der de bodde inni hull i skroget. De varslet medvind ved å stå i forstavnen, og motvind ved å stå i akterstavnen. De advarte skipperen om natten hvis ankeret var i ferd med å miste festet, ved å nappe han i skjegget eller hviske ham noen ord i øret. Ofte holdt skipsnissen fokkestaget for at masten ikke skulle falle ned.
Som alle andre nisser er de synlige for mennesker, men kan gjøre seg usynlige. Vanligvis går nissene kledd i knebukser og skistrømper, vadmelsskjorter og lusekofte, og fottøyet består helst av halmstøvler eller gamle snørestøvler. På hodet har de rød nisselue med lang dusk, men det hender en sjelden gang at en skipsnisse har rød matroslue i stedet. De har striere hår enn andre nisser på grunn av den salte sjøsprøyten. Nissene har tolv tenner, seks “oppe i annen etasje”, som de sier, og seks nede, men skipsnissene har ofte bare tre i hver “etasje” fordi den dårlige skipskosten sliter fælt på tennene. De er derfor livredde for å miste de få de har. Dette gjalt også Knark. Han hadde vært skippsnisse ombord i vikingskip i mange år, og hans far og farfar hadde vært vikingnisser før ham.

Farfaren hans var med på det aller første vikingtoktet til Lindisfarne i år 793 og innpodet i Knark at en skipsnisses viktigste oppgave var å sørge for å holde stø kurs og gripe roret hvis rormannen sovnet. det var like viktig som å knirke og knake i tømmeret for å varsle storm eller å hindre vrakrøvere fra å borde skipet hvis det strander, hadde han sagt.
Men en dag i år 1000, da Knark befant seg om bord i vikingskipet til Leiv Eiriksson nord i Atlanteren, fant han ut at han begynte å bli grundig lei av sjølivet. Han lengtet hjem til kona si, men aller mest lengtet han inn til land. Dessuten var han bekymret fordi to av de seks tennene hans begynte å løsne. Hvordan kunne en vente annet når kosten bare besto av skipskjeks med mark i, tenkte han forarget.
På toppen av det hele var de plutselig kommet ut for et forrykende uvær. Vinden ulte, himmelen var svart, tordenen rullet, og bølgene steg opp som veldige fjell.
Knark stakk tommeltottene i ørene og knep øynene hardt igjen. – Jeg vil ikke mer, jeg vil inn til land! ropte han. Stemmen hans druknet i uværsbulderet. – Dette er den verste sjøreisen jeg noen gang har vært med på, stønnet han da langskipet endelig kom seg opp av bølgedalen igjen.
Ikke lenge etter steg de oppover mot en ny drabelig bølgetopp. Knark trakk matroslua enda lengre ned over ørene, bet tennene hardt sammen, de seks han så vidt hadde igjen, og klamret seg fast til masten mens han drømte om fast grunn under føttene. Nå sto sikkert Nissemor oppe i loftgluggen og skuet utover landet med sjumilskikkerten i håp om å få øye på ham, men det ville bli lenge til hun oppdaget den røde matroslua hans. Det var ikke lett å være gift med en skipsnisse, tenkte han med et sukk. På nissegården hadde de sikkert startet purkeritt på jordet og flaskebane bak langhuset. Alle nisser i verden hadde det bedre enn ham akkurat nå.
Neste gang han åpnet øynene, skar et sikksakklyn over himmelen, og i det samme så han både Tor med hammeren og drivende isfjell på en gang. Det begynte å klø i det ene øret hans, og gikta meldte seg i den høyre stortåa. Han visste hva det betydde: Noe var riv ruskende galt. Da gikk det med ett opp for ham: De dro rett til havs! De seilte ikke inn mot land i det hele tatt. Tanken var så forferdelig at han blir helt svett; enda skjegget hadde frosset fast i skjorteknappen og det hang istapper i nesedryppet. En skipsnisse trenger ikke sol og stjerner for å vite hvor sør og nord er, og han vet alltid hvor nærmeste land befinner seg. Problemet var hvordan han skulle klare å dreie skuta dit han ville uten at skipperen og mannskapet oppdaget det. Mens han trakk pusten dypt inn og skjørt  motet opp i brystet, slapp han det krampaktige taket om masten og begynte å brøyte seg vei mellom husdyrene som hadde lagt seg tett sammen i båten. Møysommelig fikk han karet seg akterut for å se om han kunne finne på noe lurt.
Vikinghøvdingen Leiv Eiriksson sto selv ved roret. Han så sterk og mektig ut, til tross for de drivende våte klærne og vinden som forsøkte å rive ham over ende. Men da Knark skulle kikke nærmere på ham, så han at den store høvdingen glippet med øynene og at ansiktet røpet utmattelse. Det var ti døgn siden de forlot Grønland, og det var ikke stort de hadde sovet underveis. Nå var Leiv Eiriksson i ferd med å miste stedsansen.
– Det passer bra, tenkte Knark og gned seg fornøyd i hendene før han klødde seg i hodet gjennom den forfrosne matroslua. Han syntes han hørte farfarens stemme gjenlyde i ørene: “Husk at du må gripe roret hvis romannen sovner!” Han så seg kvikt omkring. Hvordan skulle han få skipet til å seile inn mot land? Vinden ulte og pep, det hvinte i mast og tauverk. Skipet knaket faretruende, og mannskapet øste for harde livet mens hår og skjegg sto hvitt av rim. Foran dem ruvet kjempebølgene som svarte uhyrer.
Han dro seg i det stivfrosne skjegget og tenkte så det knaket. Da fikk han plutselig en idè. Han kunne stikke en åre ut av et årehull foran i baugen.

Det ville få båten til å svinge. Men hvordan skulle han klare å komme seg forover, og tenk om Leiv Eiriksson oppdaget at de hadde forandret kurs?
– En nisse gir aldri opp, formante han seg selv, og med en kraftanstrengelse la han i vei. Et vindkast kom settende og rev ham over ende, men han bet fortanna i underleppen og slet seg opp på hodet ned i den rufsete pelsen til en av sauene. Sauene breket forskrekket, Knark ropte unnskyld, kom seg opp igjen og kjempet seg videre. Endelig var han fremme i baugen. Der grep han en ledig åre. Den var så tung at han holdt på å gi opp, men til slutt greide han å løfte den og stikke den inn gjennom et ledig årehull. Så la han seg med hele sin tyngde oppå åren og klamret seg fast helt til skipet langsomt dreide. Da de endelig hadde riktig kurs, trakk han åren inn igjen og sank utmattet sammen. Til sin lettelse forsto han at Leiv Eiriksson ikke hadde merket kursendringen.

Knark var på vakt hele natta og passet på etter hvert som mannskapet skiftet på å stå til rors. Han måtte ut med åren og korrigere kursen flere ganger i løpet av natten, og ble til slutt så sliten at han snublet i sine egne ben. Da vinden endelig begynte å løyve og regnet stilnet neste dag, var han helt utmattet. I det samme fikk både han og mannskapet land i sikte.
Leiv Eiriksson satte langkikkerten for øyet og utbrøt: – Hva er det for et land? Jeg ser noen underlige rødbrune mennesker der inne. Her har jeg ikke vært før. Hvordan i all verden har vi havnet her?
Da lød stemmen til hans bror, Torvald, like bak ham: – Dette er et stort øyeblikk, Leiv. Du har oppdaget ett nytt land.
Knark, som hadde klatret opp på ripa for å se bedre, lyttet forbauset, deretter flirte han så alle de fire faste og de to løse tennene kom til syne: – Det hadde han ikke klart uten min hjelp, humret han fornøyd.
Slik gikk det til at Leiv Eiriksson oppdaget Amerika.
Kilde: Nisser i Norgeshistorien. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt