En morgen våknet Bambi og oppdaget at hele verden var dekket av noe hvitt og mykt. ” Dette er snø,” sa moren hans. “Det betyr at vinteren er kommet.” “Snø?” sa Bambi. Han tok noen forsiktige skritt og etterlot seg fine, små spor i snøen. “Jeg liker snø.” ” Snøen er pen å se på, men vinteren kan være tøff,” sa moren hans.
“Særlig når vi dyr ikke klarer å finne mat.”
Akkurat da hørte Bambi at Trampe ropte på ham fra isen på tjernet. “Bambi! Vil du være med og skli? Se, vannet er stivt!” Bambi sa adjø til moren og løp trippende av gårde.
Blomst kom for å se hva som foregikk. “Vil du være med å skli?” spurte Bambi. “Vannet er stivt.” “Nei, takk,” sa skunken. “Nå skal jeg krype under snøen og sove helt til våren.”
Bambi ropte på ekornet som sto i hulen i eiketreet sitt.
“Vannet er stivt. Bli med og skli.” “Takk, men jeg samler nøtter til den lange vinteren.”
Pungrotten lå i hulen sin og bjørnen sov i hiet sitt. Bambi gikk alene til tjernet, der Trampe lekte sammen med kaninvennene sine. Bambi oppdaget fort at det å skli verken var like morsomt eller like lett som det så ut. Etter utallige knall og fall på isen var han både forslått og sulten, så han gikk av sted for å finne moren sin.
“Mor, jeg er sulten,” sa Bambi. Han så seg om etter en gressflekk, men alt var dekket av snø. “I dag blir vi nødt til å lete etter middagen vår,” sa moren. Bambi fulgte etter henne med nesen i snøen, helt til den var like kald som en istapp. Endelig fant de en liten tue med grønt.
Bambis mor passet på ham mens han spiste. Etterpå krøllet de seg sammen for å sove, med kroppene tett inntil hverandre mot den kalde luften. Før han falt i søvn snudde Bambi seg mot moren, “Skal si vinteren er lang,” sukket han.
I dagene som fulgte brukte dyrene mesteparten av tiden på å lete etter mat. Bambi og moren hans gjennomsøkte skogen, ofte med Trampe i hælene, men det var ikke alltid de hadde hellet med seg. ” Mor, ” spurte Bambi. ” er det på grunn av dette at fuglene flyr sydover og vennene våre sover hele vinteren?” Moren hans nikket og la snuten trøstende mot hans. Solen hadde gått ned. Det nærmet seg leggetid, men Bambi hadde ikke funnet annet å spise enn litt bitter bark. Sammen med moren nærmet han seg utkanten av dalen, da han fikk øye på noe helt utrolig:
Et høyt, snøkledd grantre pyntet med snorer av bær og popkorn. Og i hver eneste gren hang det et modent, grønt eple. “Mor!” ropte Bambi. “Se!”
Litt engstelig gikk moren nærmere. “Dette er nesten for godt til å være sant.” hvisket hun.
“Hva er det mor?” spurte Bambi. “Det vakreste treet jeg noen gang har sett,” sa hun. “Han må ha visst at dette var din første jul, Bambi.” “Hvem da, mor? Hvem?” Bambi var så sulten at han nesten kjente smaken av de saftige eplene. “Julenissen.” forklarte Trampe “Julenissen?” sa Bambi. “Hvem er det? Og hva er en jul?”
Moren og Trampe forklarte ham at nissen var en snill og gavmild mann, som kom på besøk omtrent samtidig med årets første snøfall. De fortalte om gavene og julegleden han hadde med, og at han kjørte med slede og reinsdyr.
“Det var julenissen som hang opp de bærene og eplene,” sa Trampe. “Og som satte stjernen i toppen.” Etter å ha overbrakt den gode nyheten til de andre dyrene, gikk Trampe, Bambi og morens hans for å delta i festmåltidet sammen med alle vennene sine.
Mens de spiste fikk de øye på en lysende stjerne på himmelene, en stjerne som lignet den i toppen av grantreet. Mens den skinte, var det som om roen senket seg over dalen. Det var lyden av stillhet og fred på jord.
Bambi stirret opp på stjernen. Han kjente at han ble varm innvendig, og i hjertet hans våknet håpet om at det snart skulle bli vår igjen.
Kilde: Walt Disney Julens vakreste eventyr.
Herre gud så søtt <3 <3