Her ute så blir det ikke masse snø ser jeg.. Det er så bløtt ute at det er helt grusomt. Og har man sett vær kartet så ere ikke mye høydare om dagen. Fy faan. Jeg ender med å kjøpe enten snø på boks eller snøkanon… Jeg vil ha hvit jul.
Så får nyte det lille vi har. Musa er ute å vandrer ser dere. Søte små spor 🙂
Punky har lagt igjen litt spor… Ikke de største spora enda 😉
Duda har store poter.. Mulig dette kan bli neste tattoo 😛 Vi får se..
Fått hengt opp kransen min da, men hvor lenge den får henge der er en annen sak, for Punky og Duda er to jævler til å hoppe på døra. Så nå begynner det snart og bli bra her. Skal få opp betlehem å men mangler stallen, det er litt kjipt.. Så sitter og lurer på om jeg skal få laget det på en eller annen måte med no drit jeg har liggende ute.. Is pinner får man jo kjøpt 😉
Willy har laget grøt nå på kvelden.. Så det blir vel kveldsmaten her. Får sikkert en skikkelig rammeavtale i løpet av natta.. Hahahahaha… Tåler ikke eta sånt med melkeprodukter.. Godt man har drite piller nå 😉 Så det.
Resten av kvelden vil gå til…….. NOTHING… Joda.. Har litt smått å drive med her oppe med klær og sånn. Og sitter med live i bakgrunn som pode. Helt greit 🙂
Så ønsker dere en flotters kveld videre 🙂
Luke nr 1. Det Første møtet.
For ti tusen år siden levde urnissene. De var mindre enn dagens nisser, og de var barn av bergfolk og slekt med dvergene. Men selv om de var små, var de kjempesterke. De hadde langt, hvitt skjegg, digre ører og ildrødt hår, og om vinteren brukte de pelslue av villkatteskinn. Dessuten hadde de værhår, akkurat som katter. De svære ørene tjente til å fange opp lyden av fottrinnene til de underjordiske. Når urnissene ikke sov under åpen himmel, holdt de til i huler, hauger eller under jorden. Den gangen fantes det ennå ikke mennesker i Norge. Det var et land som besto av snø, is fjell og daler, og vier, lyng og lave busker var omtrent det eneste som vokste her. Selv om urnissene så annerledes ut enn dagens nisser, hadde de mange av de samme egenskapene og liknet dem av temperament. De var ertelystne, fulle av påfunn, skøyerstreker og godt humør, men kunne også være rampete.
En av urnissene var en hjulbent og artig kar som het storetå. Han var litt skeiv å se til, og den ene tåa var dobbelt så lang som den andre, dessuten hadde han store røde hender og flisehår. Han var gift med Gunnhild Flatnese. Hun var barmfager, hoftebrei og hadde hår på haken. Særlig vakker var hun ikke, men Storetå var like forelsket, som da de giftet seg for seksti år siden. Til tross for at de levde ett fritt og lykkelig liv, følte de seg ofte litt ensomme, men en dag fikk de helt uventet selskap.
Storetå og Gunnhild var på vei hjem etter å ha plukket enebær for å lage øl. Da stanset Storetå brått, skjøv katteskinnlua litt tilbake og klødde seg i det ildrøde flisehåret. – Det kommer noen, utbrøt han forundret. Gunnhild Flatnese bråstoppet og stirret vantro fremfor seg. Et stykke bortenfor kom noen underlige vesner. De var tobente som dem selv, var digre som troll og hadde pels som skitne isbjørner. – Noen skumle vesener! hvisket hun.
– Jeg tror det må være kjenninger av Huldra, sa hun da den første forskrekkelsen hadde lagt seg. – Bortsett fra halen og pelsen likner de litt. Storetå nikket. Han kjente at han begynte å dirre i knærne. Selv om han var sterk som nøkken og like slu som bergfolkene han stammet fra, kunne han umulig hamle opp med troll som var ti ganger så høye som han selv.
– Kom! hvisket han. – Vi gjemmer oss i hulen. I neste øyeblikk la de på sprang. De var bare så vidt kommet innenfor den digre hulen og dekket til inngangen med grener, vier og lyng, da de hørte trampende føtter rett utenfor.
Gunnhild Flatnese grep armen til Storetå og klamret seg inntil ham. – Er de kjøttetere, tror du?
– Se! hørte de en av dem utbryte. – Det er hugget ut runer i fjellveggen. De tunge fottrinnene kom nærmere. -Ja, så sannelig. G A R D V O R D R, stavet han. – Det var våre forfedres navn på nissen. Noen mener at det finnes slike vesener i dette landet. Jeg håper de ikke er farlige, sa han og grøsset.
– Farlige? gjentok en av de andre, han hørtes redd ut i stemmen. De brøt en annen stemme inn, en lys, nesten som en nissekonestemme: – Ungene orker ikke mer, de er sultne og fryser.
Vi skulle aldri ha begitt oss ut på den lange vandringen over isen. Hvis vi ikke snart finner ly for vinden og kulden, er det ute med oss alle, i hvert fall de minste. Da hørte Storetå og Gunnhild Flatnese en unge som gråt. Gråten var så sår og hjelpeløs at Storetå, som var like myk på bunnen som han var barsk å se til, glemte seg helt, rev grener og lyng til side og ropte: – Ungene kan få komme inn til oss.
I det samme gikk det opp for ham hva han hadde gjort, og da han kikket opp på de digre skumle vesenene og oppdaget pelsen ikke satt fast på kroppen, men var hengt utenpå, ble han så redd at han straks gjorde seg usynlig. Gunnhild Flatnese skyndte seg for å gjøre det samme.
– Hva var det? hørte de et av vesenene utbryte. – Så jeg ikke nettopp to små underjordiske med røde toppluer, eller er jeg blitt snøblind? – En liten hule! lød et begeistret utrop. I neste øyeblikk ble Storetås og Gunnhild Flatneses hjem forvandlet til et overfylt bjørnehi. Små og store vesener ålte seg inn og la seg på gulvteppet deres. Slik at både bord, seng og stoler ble knust til pinneved, og blåbærpaien som de skulle hatt til aftens, forsvant under en av de digre kroppene. Selv krøp Storetå og Gunnhild Flatnese sammen lengst inne i hulen og våget nesten ikke å puste av frykt for at de fremmede skulle høre dem. – Vi må få i oss noe varmt, sa den ene. – Jeg tenner bål utenfor og koker suppe, svarte en av de andre. Storetå og Gunnhild kikket skremt på hverandre. Hva mente de? Til deres store forundring så de at den ene begynte å slå to steiner mot hverandre rett utenfor huleinngangen. Før de visste ordet av det, sto noe gult og rødt til himmels, det lyste nesten som solen. I det samme begynte det å knitre og sprake i enn haug med kvist, og inn i kroken til dem, omtrent som kveldssolen en het sommerkveld.
Første klamret Gunnhild og Storetå seg til hverandre, men Gunnhild hadde neglesprett på tærne og en forfrossen lillefinger, og da hun kjente varmen komme stigende utenfra, gled et salig smil over de pløsete leppene hennes. – Kanskje vi kan få nytte av nykommerne, hvisket hun inn i øret på Storetå.
Da de fremmede endelig var ferdige med å spise, hadde lagt seg for natten og var falt i søvn, hvisket Storetå: – Det er synd på ungene, Gunnhild, de burde hatt noe over seg. Skal vi prøve om vi kan slepe med oss reinsdyrskinnet vi fant i fjor vinter og bre over dem?
Da de digre vesenene våknet neste morgen, utbrøt den ene: – Hvem i all verden har lagt et reinsdyrskinn over ungene?
– Reinsdyr? Kom det oppglødd fra en av de andre. – Da har vi hatt hellet med oss. Finnes det rein, klarer vi å overleve.
– Da var ikke ferden over isen forgjeves likevel, lød et lettet sukk fra en av krokene.
– Men hvem har brakt skinnet inn hit? Spurte en av de lyse stemmene.
– Jeg tror det må ha vært en nisse, svarte en annen og lo.
Storetå skottet bort på kona si og blunket med det ene øyet. – Vi følger etter dem. Tar jeg ikke helt feil, varer det ikke lenge før de trenger hjelp igjen.
– Dessuten kan vi kanskje få nytte av dem, sa Gunnhild for annen gang. Storetå flirte lurt. – Litt moro kan vi kanskje også få. Når jeg er ertelysten, og du er opplagt til noe fanteri.
Så snart de digre vesenene brøt opp, slengte Storetå skreppa på ryggen, tok kona Gunnhild i hånden, så la de i vei så fort de små bena kunne bære dem. Dette var det første møtet mellom nisser og mennesker, og siden har de fulgt hverandre, på godt og vondt, igjennom alle år.
Kilde: Nisser i Norgeshistorien.
