Fjøsnissen er den mest vanlige av alle nissene. Opprinnelig het han gårdsnissen, men etter en sørgelig hendelse ble navnet hans forandret. Det var på gården til Per Sørigarn, der Ulv var gårdsnisse. Per var en diger rusk av en bonde på over tre alen, han var sur og grinete støtt og kjørte hesten så hardt at det var en skam. Likevel gjorde Ulv alt for ham og slet og strevde fra morgen til kveld. Dette var den gangen Norge var et av de fattige landene i Europa og nissene foruten julegrøten bare fikk en bolle med vassgrøt på torsdagskvelden. I vårknipa dro Ulv bort til nabogården og stjal høy, for der hadde de mer enn de trengte. Hver gang satte han livet på spill, for på den gården hadde de en farlig bikkje.
En gang Ulv hadde listet seg bort for å ta en høydott, var bikkja løs. Ulv var så skjelven av skrekk at tennene klapret i munnen på ham. Akkurat idet han skulle ta høydotten med seg og smette unna, fikk bikkja øye på ham og satte etter. Han tok tak i buksebaken på Ulv og rev av et stort stykke. Det er til minne om den sørgelige dagen at nisser går med lapp bak.

Fra den dagen av ønsket Ulv seg over til et annet yrke. Han drømte om å bli slottsnisse. Men hvordan kunne han bli det når kongen bodde Sverige og han selv ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted enn Norge?

Tidlig på morgenen søndag den 13. August 1905 satt Ulv på låvebrua og sturet. Det var fremdeles lite med mat på Sørigarn, selv om Per for lengst var gått bort. Ikke hadde han greid å få seg en annen jobb heller, enda han hadde forsøkt mange ganger. De  fleste skipsnissene var arbeidsledige, kirkenissene hadde ingen kirker til overs, skogsnissene var det altfor mange av, og han hadde ikke lyst til å bli bergnisse eller strandnisse. Nei , det var slottsnisse han ville bli!

Han hørte noen komme ruslende under låvebrua, og da han kikket ned, fikk han se at det var den spretne Nisse Klums.
– Hei! ropte Ulv glad. Det hjalp bestandig å ha noen å snakke med, da glemte han alle bekymringene.
– Er det Nissetinget i dag? Det hadde jeg glemt.
– Du må bli med, det er viktigste saker som skal tas opp. Vi skal ha avstemning om vi vil fortsette unionen med Sverige eller bli selvstendige, og etterpå skal vi ha avstemning om vi vil ha konge eller ikke.
Ulv løftet hodet. – Hva var det du sa?
– Vi skal ha nissefolkeavstemmning.
– Sa du konge?
– Ja. Prins Carl har sagt at han ikke vil bli konge uten folkeavstemning, og vi nisser må ha like stor rett til å bestemme her i landet som alle de andre.
– Får vi konge, mener du? Med slottsaker, tårn, velfødde hester, sølv på bordet og mengder av mat i spiskammerset?
Klums nikket. – Hvis han får flertall, ja.
– Har noen nisse meldt seg som slottsnisse ennå? Ulv var så spent at han holdt pusten mens han ventet på svaret.
– Jeg tror ikke det. Først må vi se hva det blir til.
Ulv var ikke sen om å komme seg ned av låvebrua. En mengde nisser var møtt frem til Tinget. Som vanlig ble det holdt utendørs for å få plass til alle nissene. Sist Ulv hadde vært med, hadde ikke nissene klart å løse problemet de sto overfor og hadde måttet kalle opp Mannen i Månen for å få hjelp. I dag skulle det bare være avstemning.
Nissepresidenten slo klubben i melkebutten som de brukte som talestol og erklærte: – Et ja på lappen betyr ja til selvestendighet, og et nei betyr fortsatt union med Sverige.
Ulv kikket seg rundt. Han så at mange av nissene var i tvil. De syntes de hadde det bra som det var, og som en av dem sa: – Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.
Ulv ble nesten desperat. Hvis han skulle bli slottsnisse, måtte de først få en konge. Og skulle de få konge, måtte Norge først bli fritt. Han tok mot til seg og rakte hånden i været.
– Herr nissepresident, kan jeg få si noen ord?
Nissepresidenten nikket, og Ulv kløv opp på talestolen.
– Jeg tror dere har glemt vår historie, folkens, sa han med høy og tydelig stemme.
-Vet dere ikke at en av våre forfedre var støvlepusseren til Olav den hellige? Har ingen fortalt dere at broren hans spikket piler til Harald Hardråde da han prøvde å ta England i 1066? Har dere glemt at fetteren hans var den første borgnissen på Akershus og sov i Håkon den femte Magnussons utgåtte ridestøvel? Vet dere ikke at Teobaldus var skipsnisse om bord på Christian den fjerdes orlogsskip og reddet skuta fra forlis? Helt siden Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, har vi nisser stått kongene bi. De trenger oss. Hvordan skulle de klare seg hvis de ikke hadde hjelpende nisser i slottstårn og kirker, på skogstur og om bord i kongeskip? Uten konge, ingen borg- og slottsnisser. Uten borg- og slottsnisser, ingen konge!
Nissene sto andektige og lyttet til den flotte talen. Da Ulv endelig var ferdig, braket applausen løs. – Bravo! ropte de i kor. – Hurra for slottsnissen! Hurra for et fritt Norge, og tre ganger hurra for en norsk konge!
Da stemmesedlene ble talt opp, var det bare to stemmer imot Ulvs forslag og allerede samme dag tok Ulv alle stemmesedlene med seg og dro inn til hovedstaden.
Det skulle holdes folkeavstemning denne søndagen, det ble flagget overalt i byen og på havnen, og ut fra kirkedørene bruste fedrelandssangen. Tusener av glade, feststemte mennesker flokket seg  utenfor Universitetet.
Ulv gjorde seg usynelig og smatt inn. Sekken med alle stemmesedlene var tung som bly, han var blitt skakk i ryggen og skeiv i skuldrene av å bære, men hvis han ble slottsnisse, var det verdt det, tenkte han idet han helte alle stemmesedlene opp i urnen.

Allerede samme kveld ble resultatet offentliggjort: 368.208 sa JA til oppløsning av unionen, og bare 184 sa NEI.
Ulv løp halve veien hjem, enda så sliten han var.
Den 12. november samme høst var han igjen på vei inn hovedstaden med en tung sekk på ryggen. Denne gangen var det stemmesedlene med ja eller nei til kongedømme.
Det ble et overveldende flertall for ja- siden, og seks dager senere lød kongesalutten fra Akershus utover byen.
Norge ble selvstendig, og Norge fikk egen kongen, men ennå er det mange som ikke vet at det var takket være de norske nissenes stemmesedler.

kilde: Nisser i norgeshistorien. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I mange måneder hadde Snehvit levd fredelig sammen med de syv dvergene i den lille hytten deres i skogen. Etter at dvergene fikk vite at Snehvit var en prinsesse som hadde flyktet fra stemoren sin, den onde dronningen, hadde de gjort alt de kunne for at hun skulle ha det trygt og godt.

Snehvit elsket dvergene – Brille, Sinnataggen, Lystig, Trøtten, Prosit, Blygen og Dopey – som om de var hennes egen familie. Hun ryddet og vasket og strøk klærne deres, og hver kveld når de kom hjem fra gruvene, sto middagen og ventet på dem.

En morgen i desember da Snehvit var ute og matet fuglene, satte Brille seg ned sammen med de andre seks dvergene.
” Julen nærmer seg.” sa han. “Hva sier dere til at vi gir Snehvit en gavejul – æh – en julegave?”
“Vi bør viser vår takknemlighet,” sa Lystig, “for alt hun har gjort for oss,”

“Ja, hvorfor ikke! Et eller annet fortjener hun vel,” sa Sinnataggen.
” Hun trengte et nytt sengeteppe til sengen sin.” mente Trøtten.
“Hva med et blondelommetørkle?” foreslo Prosit.
” Jeg har en idè,” sa Blygen og rødmet.

“Kan vi ikke gi henne noe fra gruvene? Noe til minne om oss?”
“Minne om oss? Hun skal da ingen steder,” sa Sinnataggen, “skal hun vel?”
“Får ikke håpe det,” gjespet Trøtten.

“hvis vi jobber ekstra hardt,” sa Brille, “finner vi kanskje en miadant – øh – en diamant. Gull har vi nok av.” “Vi kan jo lage en krone til henne,” sa Lystig. “En slik krone som prinsesser bruker.”

“Snehvit er en prinsesse,” minnet Blygen dem om, “på alle måter.”
Neste dag arbeidet dvergene hardt i gruvene, mens Snehvit forberedte julen hjemme i hytten. Først stekte hun et brett med pepperkaker formet som klokker, stjerner og juletrær.
Mens kakene stekte gikk hun ut i skogen og hugget et grantre i dvergstørrelse. Hun trakk treet hjem på en liten kjelke, og plukket røde bær og kristtorn på veien.

Da hun kom inn igjen luktet huset av kanel og sukker. Duften var så fristende at Snehvit ble veldig sulten. Men i stedet for å smake på kakene, festet hun bånd i dem, og hang alle sammen på det lille grantreet. Så pyntet hun grenene med lenker av de røde bærene, og sang julesanger mens hun arbeidet. Da hun omsider var ferdig med å henge kristtorn og misteltein i bjelkene, var Snehvit så sliten at hun tok seg en liten lur foran peisen. Ikke lenge etter banket det på døren, men dvergene hadde advart Snehvit mot å åpne for fremmede. Gjennom vinduet så hun en gammel kone forsvinne inne i skogen med en kurv frukt på armen.

Jeg burde ha invitert den stakkars kroken inn, tenkte Snehvit, men hun var nødt til å holde løftet sitt til dvergene. Lite visste hun at konen var den onde dronningen i forkledning.

Da dvergene kom hjem og så treet, danset og ropte de av glede. “God jul!”
“Du er en skatt!” sa Lystig.
“Når vi snakker om skatt,” sa Brille, ” så har vi en liten overraskelse til deg.”
Fra frakken sin tok han frem en liten eske pakket inn i gråpapir, og la den under treet.

“Det er forbudt å hikke – øh – kikke,” sa han.
“Du må vente til julaften.”
På julaften tilberedte Snehvit et festmåltid av stekt fugl og riskrem. Under middagen gled blikket hennes titt og ofte mott det grønne treet med pakken under. Mens hun bodde sammen med stemoren sin hadde hun aldri fått en eneste gave.

Da dessertbollen var skrapt og dvergene hadde vasket opp, overrakte Brille endelig den lille gaven.
Da Snehvit åpnet pakken gispet hun av glede.
“Noe så nydelig! Men hvordan i all verden …?”

“Vi har laget den,” sa Lystig stolt. “Du gråter, jo!” sa Brille.
“Er det noe galt med den?” Snehvit gikk bort til speilet og prøvde kronen på hodet. Hun følte seg som en prinsesse igjen!
“Tusen takk,” sa hun. “Den er veldig fin – og enda finere fordi dere har lagt hjertene deres i det.”

“Pytt, det var da så lite,” sa Blygen.
Snehvit hadde på seg den vakre kronen hele julen. Så pakket hun den pent inn, og la den i skuff, for å spare den til den dagen da hun kanskje igjen ville bli en prinsesse.

Kilde: Julens vakreste eventyr. 

Hei Nå er det en stund siden jeg har skrevet en oppdatering på hva som skjer rundt meg om dagen.. Men det er fortsatt ikke så mye 😛 I hvert fall ikke alt skal dokumenteres for å si det sånn 🙂 Jeg skal starte med at i dag har min sønn bursdag, jaaaa 24 år blir han gett.
Må jaggu si at han var en kjekk ung gutt, men nå er han enda kjekkere og enda eldre 😛 Gratulerer så masse med dagen Sindre 🙂
I hælja så har jeg vært på Toffe Loffe igjen. Jaaa jeg og Elisabeth passa der sammen. Jeg tok de store hundene og hu høner og små.. Jeg skulle egentlig ikke være der siden hælja var opptatt med masse annet. Men jeg kom torsdags ettermiddag og ble sittende hele natta med Lillegutt og live da. Godt man har litt selskap i løpet av natta 😛
For det ble våken natt for å si det sånn. Og det fortsatte sånn egentlig hele hælja.
Lørdagen så var det en tur til Moss, det var familie treff for min side. Og det var kjempe koselig å treffe alle igjen, for det er en god stund siden for å si det sånn.
Alexandra og Sindre var også med, det var kjempe koselig.

Alexandra er jo seff spreng ferdig, den lille gutten der blir stor. Silas 🙂
Vi var jo seff i Moss, og hva spiser man i Moss??
Pølse i vaffel.. Gøttere en gøttest 🙂 Men du dæven hvor du blir mett av bare en 🙂
Ferdig i Moss, så bar det seg opp på kennelen igjen. Fore bikkjer og ordne med dem.. Freshe sminken litt og gjøre seg klar for en tur på pub`n. Torgeir og kjendisene spilte i Eidsvoll. Endelig litt liv i Eidsvoll. Men en ting er sikkert.. Folk må slutte og klage på at det ikke er liv i Eidsvoll, for HVOR var folka hen? Det var omtrent ingen der. Meget skuffende.
Det ble bare 2 øl der, for vi måtte dra før det var ferdig. Opp på kennelen så var det å få av seg pen stasen og på med bikkjeklær og ut for å ta inn bikkjer. Da var det blitt kvelden og kunne senke skuldrene og slappe av. Det ble en litta tur inn på liven til Kuhne for å høre på litt musikk, det var jo koselig. Prøvde å slappe litt av men det gikk dårlig, ble bare noen få timer. Men det er greit. Sova kan jeg gjøre når jeg kommer hjem. Søndagen gikk til en opprydding, pakking og gjøre seg klar for å reise hjem. Skal si med hånda på hjertet at jeg gleda meg til det. Kom hjem så måtte jeg hilse på alle de 4bente, få pakka ut alt sammen, og legge meg par timer. Jeg var så trøtt som en dritt, så trengte det for å si det sånn. Fikk sovet 1 time så var det opp igjen pga at det var litt leven ute. Da måtte jeg sette meg til pc`n for å skrive historiene mine. Kalenderen blir lest, og det er utrolig koselig, tusen takk 🙂
Har fått skrevet par stk, så nå er det bare å fortsette med de siste dagene, så må man finne på noe annet å skrive. For ser man trenger no tema eller no annet som kan komme ut.
Dagen i dag har man ikke gjort så forbanna mye. Ble vekt av tlf, men det er greit. Vaske litt klær og skulle dratt over gølvet… igjen….. For her har det ikke blitt gjort en drit mens jeg har vært borte.. Og jeg har liksom ikke lyst til å ta å drive på, på selve julaften. Så jeg må gønne på litt denne uka så alt er/ blir ferdig til hælja. Sindre kommer hit den 23 og da ere greit og ha alt klart. Til og med senga der han skal sova. Så har litt å bedrive med denne uka. Willy reiser jo til Oppdal så da blir det mye fritid her til å fikse og ordne litt..Både dag og natt.. Er bare å klesse på musikk det og ta fatt.. 🙂
Nei nå skal jeg ta meg 5 min… Trøtt i trynet.. Så skal jeg gønne på litt oppe, så er det gjort. Er home alone ei litta stund til så da kan det njutas 🙂
Sjalabais. Ha en flott kveld videre 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Julenissen blir av og til mistenkt for å være et menneske som har kledd seg ut, særlig når han har pyntet seg med rød kappe til jul. Men når man snakker med ham, skjønner man fort at det er en nisse.
Julenissen er i virkeligheten en storvokst fjøsnisse som ved en tilfeldighet begynte å dele ut gaver til jul og derfor fikk klengenavnet julenissen. I julestria har han det mer travelt enn noen andre i hele verden. Mens de andre nissene er samlet på verkstedlåven for å lage julegaver, administrerer han det hele. Midt i nissestua har han rigget til kontoret sitt. Det vanskeligste er å holde styr på hvilke pakke som skal til hvem og hvor de snille barna bor.
Oppretter den ene veggen har han stablet vedkasser med alle lappene med navnene og gaveønskene til de snille barna og de snille gamle.
Men julen 1899 hendte det noen forferdelig. Inne i stua til den gamle julenissen lød et rabalder. Vedkasene som var fylt med alle lappene der det sto hvem som skulle ha hva, hadde rast ned, og alle listene havnet hulter til bulter på gulvet. Den gamle julenissen sto helt stille og stirret på kaoset mens tankene stoppet opp. Han var allerede så sliten at han var blitt surret i hodet.
Dagen før hadde han vært så forvirret at han hadde tatt støvelen på feil fot, snudd buksa bak frem og stukket snadden i sliren. I mange dager hadde han forsøkte å ordne ønskelistene og skrevet omhyggelig ned hvem som skulle få hva, og nå var alt et eneste kaos.
Hvordan skulle han greie å få orden på det igjen? Det var bare fire dager igjen til julekvelden, han kunne umulig klare det på så kort tid! Han satte seg rett ned på krakken og stønnet høyt. Det var rett og slett altfor mye for ham. I gamle dager fikk ungene bare èn gave hver, men nå var det mange som fikk et helt lass. Tankene hans tumlet tilbake til den tiden da utdelingen av gavene gikk på et blunk, og han etterpå kunne sitte på låven og spise rømmegrøten uten forstyrrelser.
I fem dager og fem netter forsøkte han å få orden på alle lappene, men til slutt ga han opp. Da de andre nissene kom med gavene de hadde laget, la han ganske enkelt alle som var til barna i den ene sekken, og alle som var til de gamle i den andre, og tenkte at han fikk dele ut som best han kunne.
Da julaften endelig kom, var han helt knekt.
Han var så trøtt at han snublet i sine egne ben og hadde glemt hva som var foran og bak på nissedrakten, og da han skulle dra inn til byen med pakkelasset, hadde han glemt hvilken dag det var og skjønte ikke hvorfor kirkeklokkene kimte.
I det samme fikk han se Lurveskjegg, en yngre og sprekere julenissen, som var på vei hjemover allerede. Da husket han.
– Er du ferdig alt? ropte han mens han sendte en lengselsfull tanke hjem til ovnskroken og gyngestolen.
Lurveskjegg nikket fornøyd. – Det er like moro hver gang, ropte han begeistret tilbake. Han stanset og rynket pannen. – Jeg synes du ser sliten ut, gamlefar.
Den gamle julenissen nikket. – Jeg er så trøtt at jeg er redd jeg sovner mens jeg deler ut pakkene.
– Jeg kan gjøre det for deg, kkom det tjenestevillig fra Lurveskjegg.
– Vil du virkelig det?
Ikke lenge etter var den gamle julenissen på vei hjem igjen med tom slede, mens Lurveskjegg dro tilbake til byen.
Da Lurveskjegg nærmet seg det første huset, fikk han plutselig øye på noen nisser inne mellom trærne, som hadde tent bål, spilte trekkspill og danset i måneskinnet.
Den deilig duften av nykokt kaffe nådde neseborene hans, og musikken fikk det til å krible i kroppen.
Et øyeblikk vaklet han, deretter ga han hesten et rapp med tømmene og satte av gårde mot det første huset. Det lyste ut av alle vinduene, og i det ene var det klistret røde hjerter.
Det måtte være der alle barna bodde, tenkte han, satte sekken med barneleker på trammen, ringte på og smatt rundt hjørnet.
Nesten hus hadde en vakker krams på døren, det måtte være gamlehjemmet. Han tok sekken med gaven til de gamle, satte den på trammen og ringte på, deretter løp han sin vei. Nå er jobben gjort, tenkte han fornøyd, hev seg opp i sleden og dro av sted til nissene i skogen så fort seletøy og remmer kunne holde. Ikke lenge etter var han med i dansen.

På aldershjemmet opplevede de gamle den morsomste julaften de hadde hatt på lenge.
Gamle Anna fikk en lekehest, og giktbrudne Johannes fikk en lodden bamsen. Olai fikk et koppestell og Agnes et leketog av tre. De lo så tårene trillet, glemte vonde knær og dårlige hofter, og lekte til langt på natt.
Hos barna, derimot, var ikke gleden fullt så stor.
–Hva skal jeg med en varmeflaske? spurte Sigurd forundret.
– Og hva skal jeg med knevarmere? utbrøt Petter.

Ryktet om de underlige julegavene nådde snart Nisse Gløgg. Han tok seg straks en tur til den gamle julenissen.
– Stakkar, det er visst blitt for mye for deg, mumlet han hoderystende da han fikk høre hva som var skjedd.
Julenissen ristet oppgitt på hodet.
– Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle klare å holde orden på alle papirlappene.


Nisse Gløgg klødde seg i nisselua og ruslet hjem for å tenke. Han grublet i dager og netter, men greide ikke å finne på noen lur løsning.
En uke senere var han på vei ned i kjelleren for å hente poteter i potetbingen. Det var mørkt der nede, og han hadde glemt å ta med seg lykten. Han måtte famle seg ned trappen, og da han endelig var nede, snublet han i noe skrot og holdt på å falle. Da lød et smell, og han hylte høyt. En intens smerte skar gjennom stortåa hans. I det samme forsto han hva som var hendt. Han hadde kommet nær musefella og den hadde smekket igjen rett over tåa hans. Haltende og hikstende av smerte karet han seg opp kjellertrappen igjen og fikk omsider av seg musefella. Støvelen hans var klemt helt sammen foran i tuppen. Han ble stående stille og stirret på den en liten stund. Da begynte en tanke å ta form oppi hodet hans. Når en musefelle av ståltråd kunne få en støvelsnute til å klemmes sammen, måtte den vel også kunne klemme samme en bunke med papirer? Men hvordan skulle han få den til å smelle igjen? Han glemte helt at det verket i stortåa fremdeles, hentet lykten og bega seg ned i kjelleren igjen. Inni verkstedboden fant han en tynn ståltråd og begynte å bøye og vri på den, og endelig skjønte han hvordan det kunne gjøres. Ved å ha to musefeller i stedet for èn, det ville si to ståltrådbiter, og la dem gå sammen veien, ville de kunne klemme, sammen noe som ble lagt i midten. Han slo hendene samme av begeistring. Her lå løsningen. Nå kunne den gamle julenissen binde sammen lappene uten å være redd for at de falt på gulvet og ble liggende i et eneste rot. Glad løp han opp kjellertrappen og ut av huset.
Han fant den gamle julenissen sittende krumbøyd og ulykkelig i gyngestolen, han merket ikke engang at han fikk besøk.
– Jeg kan aldri mer være julenisse, mumlet den gamle.
– Jeg som ikke greier å holde styr på lappene mine engang.
– Jo. det kan du! ropte Nisse Gløgg ivrig. – Jeg har gjort en oppfinnelse, la han stolt til og dro ståltråddingsen opp av lommen.
– Oppfinnelse? gjentok julenissen og dro seg forvirret i det ene øret. – Det er jo bare en liten ståltrådbit som er krøllet sammen.
Nisse Gløgg svarte ikke. Han tok mange papirlapper, la dem oppå hverandre og lot dem bindes sammen med den krøllete ståltrådbiten.
–Siden den binder lappene sammen, vil jeg kalle den for en binders, erklærte han høytidelig .
Dagen etter la han bindersen i postkassen til en han kjente, en mann som het Johan Vaaler og som kunne dette med patenter. Det gikk ikke mange månedene før det fantes binders i de fleste norske hjem, og siden spredte nyheten seg til andre land. Likevel er det ikke alle nordmenn som er klar over at oppfinnelsen av bindersen er norsk!

Kilde: Nisser i Norgeshistorien

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik som farer bruker å ha, og så var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene og fru snekker Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipinene. Han skulle nedi vedskjulet sitt, for der hang det en stor sekk med julegaver. Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakten og dro kjelken med julegavesekken ut på gardsplassen. Men så var det så glatt akkurat den julekvelden, så snekker Andersen datt så lang han var opp på kjelken og sekken, og så var det en bakke ned mot hovedvegen, kom det en annen mann i julenissedrakt med en kjelke.
“Halv vei!” ropte snekker Andersen og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt bak julenissemaska, og så butta de så de ramla i grøfta begge to.
“Omforladels!” sa snekker Andersen.
“Omforladelse sjøl,” sa den andre.
“Vi er nok ute i samme ærend, vi,”, sa snekker Andersen. “De har fått på Dem julenissedrakten, De også,” sa han og lo. Og så retta han fram handa si og presenterte seg: “Snekker Andersen.”
” Julenissen,” sa den andre og andre med handa si.
“He, he!” sa snekker Andersen. “Ja ja, det går jo an å tøyse litt, det er jo julekvelden, og da er det rart med det.”
“Akkurat,” sa den andre. “Og vil du som jeg nå, så går jeg til dine unger og gir dem gaver, og så går du til mine unger. Men da må du ta av deg den dumme nissedrakten.”
“Men hva skal jeg kle meg ut som da, da?” sa snekker Andersen.
“Du behøver vel ikke å kle deg ut, ungene mine ser nisser året rundt, men en orntlig snekker har de aldri sett, og hvert jul bruker jeg å si: Hvis dere er snille nå, så kommer snekker Andersen om julekvelden når jeg reiser rundt med gaver til alle menneskeungene. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg. Skal vi bytte slik at ungene mine slipper å sitte alene hele julekvelden?”
“Ja, det kunne vi jo godt,” sa snekker Andersen, ” men det er bare det at jeg har ingen gaver til ungene dine, jeg”
“Gaver?” sa julenissen. “Er ikke du snekker da?”
“Jooo ….,” sa Andersen.
“Da kan du bare ta med deg noen plankebiter og noen småspiker. Og så har du kanskje en kniv?”
Jo da, snekker Andersen hadde kniv, og han fant plankebiter og småspiker i vedskjulet.
“Nå kan du bare gå i fotefara mine innover i skauen,” sa nissen, ” så tar jeg kjelken og sekken din og ringer på. Du bor i annen etasje, du vel?”
“Ja,” sa snekker Andersen.
Og så gikk nissen opp til snekkerhuset, og snekker Andersen gikk innover i skauen der nissen hadde gått. Han behøvde ikke å gå så langt, det var bare forbi to graner og en stein og en stubbe, og bak stubben stakk det opp tre små toppluer.

“Nå kommer`n, nå kommer`n!” ropte nisseungene og fløy i forvegen mot et vindfelt tre som lå med rota i været. Og da Andersen kom på den andre sia av rota, sto nissekona og venta.
“Nå kommer`n mor! Nå kommer snekker Andresen! Se på`n! Er`n ikke lang?”
“Så da, unger, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før,” sa nissekona.
“Men vi har aldri sett en orntlig snekker!” ropte ungene. ” Kom inn da, snekker Andersen!”
“Ja, du får værsågod gå inn,” sa nissekona og løfta på ei grein, og Andersen bøyde den lange ryggen sin og smaug under greina og fulgte etter nissefolket innover – og så sto han i ei lita stue med steingolv og stubbestoler og mosesenger med tepper av tyttebærlyng. I den minste senga lå en liten unge, og borti kroken satt en gammel nisse og nikka med hue.
“Har du med deg kniv?”
“Har du med deg plankebiter og småspiker?” gnålte nisseungene og halte og dro i snekker Andersen.
” Så da, så da, Andersen må da få lov å komme innafor døra før dere begynner å mase,” sa nissekona.
“Sett deg da, Andersen.” “Er det fremmen-nisser her?” Peip den gamle nissen i kroken.
“Det er Andersen! Snekker`n” ropte den største nissegutten i øret hans.
“Han er så gammel, han bestefar, han kommer aldri ut mer, du får gå bort og hilse på`n, så blir`n gla.” Jo da, Andersen gikk bort og hilste på gamlenissen og tok`n i handa . Det var som å ta i ei barkflis.
“Nå får du sette deg da, Andersen-snekker,” sa ungene.
“Vet du hva du skal lage til meg?” sa den største nissegutten og smilte med ei tann.
“Du skal lage en kjelke, kan du det? En liten lekekjelke?”
“Ja, jeg får prøve,” sa Andersen. Og det gikk ikke lenge før kjelken var ferdig.
“Så er det min tur,” sa den mellomste nisseungen. Det var ei lita jente som svingte seg med to musefletter.
“Hva vil du ha da?” sa snekker Andersen.
“Dokkeseng,” sa nissejenta.
“Har du dokke da?” sa Andersen.
“Nei, men jeg får låne ungene til skogsmusa en gang iblant, og ekornungene får jeg leke dokke med så mye jeg vil. De bare syns det er gemt å leke dokke, de! Gjør dokkeseng da!”
Og så laget Andersen dokkeseng.
“Hva vil du ha da?” sa han til den minste nissegutten som sto og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.
“Veit ikke,” hviska gutten.
“Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det, da vel.” sa de andre ungene.
“Snurrebass,” hviska veslegutten.
“Ja, det skal du da jamen få,” sa Andersen, og så laget han snurrebass.
“Og så må du lage noe til a mor!” maste ungene.
Nissekona hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak ryggen sin.
” Hysj da, unger!” sa nissekona.
“Bare si hva du vil jeg skal lage, du,” sa Andersen.
“Ja,” sa kona og visste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk i hvert fall ikke an å spise suppe med den.
“Kan du få noen skikk på denne her, trur du?”
“Hem, hem,” sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. “Jeg får heller lage ei ny sleiv til deg.”
Og så tok han og spikka ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget sleiv til nissekona. Og da han var ferdig med det, fant han ei lang rett rot med en krok i toppen, og så satte han seg og begynte å spikke på den. Men han sa ingenting, ungene maste og spurte hva han laget, men Andersen sa ingenting før han var ferdig, og da var rota blitt en fin stokk.
“Værsågod, bestefar,” ropte Andersen og gikk bort til gamlenissen med stokken. Og til slutt tok han alle flisene og gjorde ei lita linerle på lette vinger som han hengte over senga til den minste nisseungen.
“Nei, å nei, detta var stas,” sa nissekona.
“Ja, nå ska du jammen ha mange takk, Andersen. Takk pent nå, unger, kom hit og takk Andersen. Å ja, denna julekvelden kommer vi ikke til å glømme.”
“Takk, takk, takk!” ropte ungene. Og så kom gamlenissen stavrende over golvet med den nye stokken sin og sa: “Tusen takk!”
Nå hørte Andersen noen som tusla utafor døra, og så sa han: “Takk i ligemåde og godt nyttår!” Og så skyndte snekker Andersen seg ut, og der sto julenissen med kjelken og den tomme gavesekken.
“Takk for hjelpa, Andersen.” sa julenissen. “Hva sa ungene da du kom?”
“Jo da, dem ble gla, dem, nå venter dem bare på at du skal komme hjem, tenker jeg. Åssen gikk det med deg da? Han ble ikke redd deg, veslegutten min, vel?”
“Å langt ifra,” sa julenissen. “Han trudde det var du, han. Titte fanget pappan min, jeg! sa han hele tia.”
“Ja, nå får jeg skynde meg hjem,” sa Andersen, og så sa`n god jul enda en gang, og så gikk`n. Det var begynte å snø, så det var såvidt han kunne finne igjen sporene..
“Får jeg se på gavene deres, da!” sa han til ungene sine da han kom inn i stua.
Men da lo ungene.
“Du har vel sett dem før, du vel! Du så vel gavene de du var julenisse i sta, vel!”
“Nei, jeg har vært hos nisseungene og laget gaver til dem, jeg” sa Andersen.
“Hvor bor de hen da?” spurte ungene og lo enda mer.
“Innover der og bortover sånn,” sa Andersen og pekte. Nå snødde det mer og mer snart var alle sporene etter snekker Andersen og julenissen borte ……

Alf Prøysen

Så tenner vi tre lys i kveld,
for lengsel, håp og glede.
De står og skinner for seg selv
Og oss som er til stede.
Så tenner vi tre lys i kveld
For lengsel, håp og glede.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I gamle dager mente mange at alt arbeidet med å stelle i stand til jul måtte være ferdig 13. desember. Da kom Lussi-natten som de trodde var årets lengste natt. Det var farlig å være ute, for nå var Lussi på ferde. Noen ganger kom hun kjørende, noen ganger ridende. Hun var nifs og mørk og straffet dem som hadde somlet med julestellet. På Lussi-dagen måtte ingen arbeide. Barn som hadde gjort noen galt, måtte passe seg, for Lussi kunne komme ned gjennom pipa og ta dem. Noen steder trodde de også at djevelen, som de kalte Lucifer, husert den natten. Flere steder i Mellom- Europa trodde de på Lussi, eller Lucia den mørke, som de kalte henne. Men det fantes og en lys Lucia, der navnet fikk glans av det latinske ordet Lux som betyr lys. I dag er det henne vi feirer mange steder i Norden.

Skikken med Lussibrud kommer fra Tyskland. Lussibruden var en pike med trente lys i en krone på hodet. Denne lyskronen skulle minne om helgenglorien til den hellige Lucia. Første på 1900-tallet begynte Lucia-feiringen å få den form vi kjenner i dag. Disse skikkene stammer fra Sverige. Lussibruden, som helst skulle være hvitkledd, kom med lysskrone på hodet og kaffe og kaker (“lusse-katter”) om morgenen den 13.desember. Da en avis, Stockholmstidningen, i 1927 begynte å kåre en Lucia, ble skikken mer spredt. Luciabruden er gjerne fulgt av terner og stjernegutter. De synger om Sankta Lucia, men også andre sanger slik som Betlehemsstjernene, Stjerneguttsangen og Staffansvisen. Den siste hører fra gammelt av hjemmet på annen juledag. På neste side finner du en gammel svensk Luciasang.
Noen steder i Norden var det skikk at en pike kunne spørre Lucia om hvem hun skulle få til ektemann. På Luciadagen måtte hun stille seg foran et speil med et lys i hver hånd og si:
Lucia, du klare,
si, vil du meg svare:
Hvis duk skal jeg breie,
hvis seng skal jeg reie,

Hvem skal bli min kjære,
hvis barn skal jeg bære,
hvis arm skal jeg sove i?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hadde hun gjort det riktig, fikk hun se den
hun kom til å gifte seg med i speilet.

“Julen er rett rundt hjørnet,” sa musen Timmy til Dumbo. På grunn av store snømengder hadde sirkusdirektøren avlyst alle forestillinger til over nyttår. Den unge elefanten, som ennå ikke hadde vært ved sirkuset et jelt år, så spørrendepå Timmy.

“Gi deg, da. Du vet vel hva jul er?” sa Timmy. Dumbo ristet på hodet. “Stjerner som glitrer, papir som knitrer og alle hjerter gleder seg?” “Gaver og glede, nisse med slede,” sa kråkene. “Bjelleklang og julesang.”

“Du kommer til å elske julen,” sa Timmy.
“Alle elsker julen,” sa kråkene. “I hvert fall gjør de fleste menneskene det.”
De flakset ned til Timmy og mumlet noe til ham med lave stemmer. Så sa Timmy til Dumbo: “Bli med oss, så skal vi vise deg julen.”

Med kråkene foran seg og Timmy på ryggen, fløy Dumbo gjennom den kalde vinterluften. De fløy og fløy, helt til omrisset av New York dukket opp mot en rosenrød solnedgang. Kråkene stupte nedover og landet på taket av en høy bygning. Under dem blinket gaten av utallige små, hvite lys.

Et kjempehøyt tre med fargerik pynt rager opp ved siden av en skøytebane full av skøyteløpere. Tutende biler sneglet seg frem, og mennesker nedlesset med pakker hastet langs fortauene.

“Dette er julen,” sa Timmy. Dumbo stirret storøyd ned på alle julelysene og dekorasjonene. “Vi kan vise deg andre slags juler,” sa kråkene. “Så kan du selv bestemme hvem av dem du liker best.”

Kråkene fløy over elven og bort til et vindu i et lite, koselig hus. Stuen innenfor var pyntet til jul, med et tent juletre og fargerike dekorasjoner. En mor så på at barna hennes hang strømpene sine over peisen mens de sang julesanger. Timmy fortalte Dumbo om julenissen som kom på sleden sin gjennoom luften, og hadde med gaver til barna.

Dumbos hjerte ble fylt med glede. Hvis denne lykkelige familien var jul, ville han gjerne være en del av den. “Det er best du ser flere juler før du bestemmer deg,” sa kråkene.
Neste stopp var i branntrappen på en gammel, nedslitt leiegård. Da de tittet inn av vinduet, så de en stor familie som satt hutrende foran ovnen og fikk servert suppe fra en kjele.

Noe juletre hadde de ikke, og heller ikke en eneste pakke. Hvor var deres glitrende, knitrende, alle-hjerter- gleder-seg-jul?
“De har ikke penger,” forklarte Timmy. Han skjønte at denne familien hadde gjort et dypt inntrykk på Dumbo. Men Dumbo hadde fått en idè. Men Timmy på ryggen fløy han gjennom kveldsmørket tilbake til det første stoppestedet deres, den høye bygningen og skøytebanen.

Der sirklet han rundt det store juletreet, opp-ned og ned-opp, helt til han hadde fanget oppmerksomheten fra folkemengden. Så satte han i gang med sitt meste krevende sirkusnummer, det som en gang hadde gjort ham berømt. Skøyteløpere og handlende i gaten stoppet opp, og stirret måpende på sirkuselfanten. Da Dumbo var ferdig, ropte de jublende om mer.
Samtidig skjedde det noe forunderlig. Folk åpnet de overfylte bæreposene sine, og ga bort julegaver! Etter ekstranummeret samlet Dumbo sammen en stor nissesekk full av pakker.
Så fløy han og vennene hans inn gjennom vinduene hos alle familiene som manglet julestemning og ga dem en glitrende, knitrende, gledelig jul. Det var sent på natt før de kom tilbake til sirkuset, og snøen falt tett. “Å,” sa Timmy. “Så deilig det er med jul!”
Den natten sovnet Dumbo mens han drømte om glade barneøyne som lyste om kapp med tente juletrær.
Kilde: Julens vakreste eventyr.  

Strandnisser er en gren av skogsnissene, men er lite kjent. Om sommeren holder de til mellom stein og kratt ved badestrendene, der de morer seg med å kikke på menneskene som bader. Fordi de ikke har noen hule trær å gjemme seg i, er de utsatt for flere farer enn andre nisser. De blir lett mistenksomme og kan bråstoppe og skule bort på en snøtung stein og tro at det er et levende, farlig vesen. Ekstra farlig er det når høststormene setter inn. Da kan de rett og slett bli tatt av et kraftig vindkast og blåst til et annet kirkesogn, ja til og med over grensen! På Jæren har man satt opp gjerder av rullestein for at strandnissene skal ha noe å bremse mot når de blir feid av gårde av pålandsvindene.

En høstdag i 1850 satt strandnissen Fykomfei på Sola badestrand og klamret seg fast til et siv. Det blåste så fælt at jorden drønnet under ham, vinden pisket ham i ansiktet og ulte om ørene, og ute på havet lød et havbrak som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans.
Den som kunne komme seg vekk! Da skulle han ha reist til fetteren sin på Hamar og blitt der til våren kom.

Fykomfei hadde aldri klart å venne seg til høststormene på Jæren. Foreldrene hans hadde vært strandnisser i Risør, men hadde en gang tatt feil av veien da de skulle hjem etter et mjødprøvegilde, som de kalte det, og hadde havnet på Sørvestlandet i stedet.
Alle nisser lager mjød og brygger øl, det er en tradisjon de har med seg fra mange hundre år tilbake i tiden. På disse smakstestene går det ganske fuktig for seg, og nissene er i kjempehumør. Allerede på 800-tallet lærte nissene av munkene å bruke humle som smakstilsetning i ølet, og siden den gangen har de hatt humlehager til dyrking av humleplanten. Nissene brygger seks sorter øl; Mjød, Munngodt, Humleøl, Pottøl, spissøl og Bukkøl. Den dagen foredrene til Fykomfei var på mjødprøvegilde, var bare noen få nisser møtt frem fordi de andre lå til sengs med influensa. Det ble derfor litt for mange mjødsorter å smaker på for de få nissene som var til stede. Dette hadde Fykomfei fått lide for i alle årene siden. Han lengtet tilbake til de lune strendene på Østlandet. Han ble redd når høststormene fikk jorden langs Jær-strendene til å skjelve, men foreldrene hans våget ikke å gå den lange veien tilbake.
Denne høstdagen var det ekstra ille. Fykomfei hadde følelsen av at han kunne bli tatt av vinden og ført av gårde. Ikke før var tanken tenkt, så mistet han taket i sivet og ble løftet til værs. Han fløy som en måke gjennom luften, høyere og høyere, lengre og lengre vekk fra Sola- stranden. Til slutt så han hjemstedet sitt som en liten gråbrun klatt bortenfor det buldrende havet. Ikke lenge etter fikk han se et fugletrekk som hadde samme kurs som han selv, og forsto at det bar rett sydover. Han ble svimmel og lukket øynene for å slippe å se, og da han åpnet dem igjen, oppdaget han til sin forskrekkelse at det var blitt mørkt. Stjernene hang rett over ham, og månen var uhyggelig nær. Svimmel lukket han øynene hardt igjen og håpet marerittet snart var over.
Han måtte enten ha svimet av eller sovnet, for da han åpnet øynene igjen, var han i ferd med å lande. Det kilte sånn i magen at han måtte le, enda redd han var. Til slutt landet han fortumlet i en fremmedlandsk høysåte, i hvert fall hadde han ikke sett slike såter før. Der ble han liggende på ryggen og glane ut i luften i tre hele døgn. Først da han løftet på hodet og fikk se en blek mann i sixpence-lue, knebukser og rutete jakke, skjønte han hvor han var. Han hadde nemlig lest Sherlock Holmes da han var ung.
Han karet seg ned fra høysåten og ruslet i vei, men han var blitt søvnig av å ligge og stirre opp i luften så lenge, og da han fikk øye på en fin og grønn moseflekk, la han seg rett ned for å ta seg en blund.
Han våknet av et forferdelig rabalder. Ikke lenge etter kom noe stort og mørkt dundrende rett over hodet på ham. Det bråkte så fælt at han måtte holde hendene for ørene, og samtidig var han redd for å løfte på hodet av frykt for å stange oppi magen på disse svarte monstrene. Han hadde først trodd at det var en flokk illsinte okser, men det hørtes ikke sånn ut.
Da de endelig stoppet, var luften fylt av svart røyk, dessuten var dusken på nisselua hans tråkket i stykker. Fykomfei ble sint og bestemte seg for å krabbe frem og fortelle disse kjøterne hva de hadde gjort, da han til sin forundring oppdaget at det ikke var noen levende vesener, men noen rare, lukkede kjerner som ble trukket etter hverandre. Han klatret inn i en av dem, og ikke lenge etter begynte noen å dra den bortover. Det gikk fortere og fortere, så fort at han ble svimmel på ny. Da den endelig stanset, oppdaget han at det ikke var noen trekkhester foran, men at den hadde gått av seg selv.
Ikke bare det, men alle de andre kjernene – eller høylass eller hva det nå var – som sto foran og hang sammen, var fulle av folk, pakket og sekker. Det hadde vært noen å ha når nissene skulle reise land og strand rundt med alle pakkene til jul, tenkte han. Denne innretningen klarte å frakte langt mer enn reinsdyrene maktet. Han krabbet ut av vognen og ble gående og rusle ved siden av mens han studerte vidunderet. Det måtte kunne gå an å lage et slikt hjemme også, tenkte han og gned seg på haken. Han krabbet inn igjen, han krabbet ut igjen, hele resten av dagen brukte han til å studere alle detaljer ved hvert enkelt rullende høylass. Allerede samme kveld skrev han et brev til Nissetinget hjemme i Norge. I våre dager behøver nemlig ikke nissene å ty til slåsskamper når de er uenige om noe, de kaller bare sammen til møte i Nissetinget. Der diskuterer de alle menneskenes dumheter, der snakker de om nissene i Rovaniemi og deres herming etter norske nisser, der tar de opp problemet med snauhogsten og de danske juletrærne, pluss mye, mye annet.
I brevet sto det: “Kjære alle dere på Tinget. (Det falt ikke Fykomfei inn at det fantes noe annet ting i Norge enn Nissetinget.) “Hær i Englan fins mange kjerner som henger samen å kan gå a sæi sjæl. Det kune vi bruke i jula. Det vile være gått for Gampen. Se på tegningen. Hilsen Fykomfei”.
Han var flink til å tegne og hadde tegnet en utførlig skisse av vidunderet. Den la han sammen med brevet i konvolutten, sammen med ordet RAILWAY, som han ikke forsto, men bare hadde skrevet av etter en plakat.


En god stund senere sto en postmann på Karl Johan og klødde seg i håret. “Det store Tinget i Norge” sto det utenpå konvolutten han holdt i hånden. Det måtte være en skrivefeil, det kunne ikke bety annet en Stortinget, tenkte han. Han fikk legge brevet i postkassen til Stortinget. Politikeren som åpnet konvolutten, ble først stående forbauset og lese brevet med den underlige skriften og de mange skrivefeilene, deretter stirret han forundret på tegningen. Da det endelig gikk opp for ham hva det dreide seg om, åpnet ansiktet hans seg i et stort smil. – For en fantastisk idè! utbrøte han.
Allerede neste høst, i august 1851, begynte anleggsarbeidet for den første jernbanestrekningen, som skulle gå mellom Christiania og Eidsvoll. Det var det private selskapet Norsk Hovedjernbane som sto for byggningen av toglinjen. Fjellpartier ble sprengt vekk med svartkrutt, og det bråkete noe aldeles forferdelig, syntes bergnissene som bodde i nærheten. Året etter, den 1. september 1854, ble Norges første jernbane åpnet.
Noen år senere kom Fykomfei endelig tilbake fra England. Han måtte vente så lenge før det blåste så sterk vind fra sydvest at han kunne ha håp om å bli ført helt til Norge. Han havnet på Ognastranda , flere kilometer syd for Sola, men syntes likevel det var ganske godt beregnet. Han hadde fått brev hjemmefra om at Norge hadde fått sin første jernbane. Nå hadde han at det også gikk et tog helt til Hamar, og han hadde bestemt seg for å lure seg om bord for å oppleve hvordan det var å kjøre det norske toget.
I dag står det første damplokomotivet. Caroline, på Hamars jernbanemuseum, der Fykomfei har påtatt seg jobben som overhaler og blankpusser. Hvis du er heldig, kan du få øye på ham der han står og skrur med skrutrekkeren og pusser og gnir så svetten renner.
Hadde det ikke vært for ham, ville ikke Norge hatt noen jernbane!


Kilde: Nisser i Norgeshistorien. 

Uken før jul satt Landstrykeren og valpene under Jim og Darlings julepyntede tre. ” Er det noen av dere som vet hva moren deres ønsker seg til jul?” spurte Landstrykeren. Valpene ristet på hodet.
“Hva med en ny ball?” sa Fant. ” Den hun har er helt utslitt.”
” Der er derfor hun liker den,” sa Landstrykeren
“Hun byttet faktisk sin egen mot min.” Den andre valpen, Anette, sa: “En biff fra Tonys restaurant?” Landstrykeren ristet på hodet. “Moren deres sier at hun slanker seg.” “Vi må gi henne noen helt spesielt,” sa den tredje, Colette, “for å vise hvor glad vi er i henne.”

“Et juvelbesatt halsbånd?” foreslo den fjerde, Danielle. “Det har jeg ikke råd til,” sa Landstrykeren, “og nå som jeg er familiefar, har jeg mistet sansen for tyverier.” “Hvorfor spør du ikke hva hun ønsker seg?” sa Fant. “Fordi det skal være en overraskelse,” svarte Landstrykeren. “Det er det morsomste.”

Dermed bega Ladys familie seg til byen for å finne idèer til en gave. I bygatene vrimlet det av handlende, og vognhjulene gravde mørke spor i den snødekkede veien.

En av vognene stoppet utenfor apoteket, og sølen sprutet over Landstrykeren og valpene. En fin frue overlesset med smykker steg ut. Da hun fikk se de skitne hundene, satte hun i et hyl. “Ha dere unna, skabbete kjøtere!” Hun hyttet med spaserstokken sin, og ga Landstrykeren et smekk over snuten.

Så trippet hu over fortauet og forsvant av syne.  Landstrykeren gned seg over nesen. ” Skal si hun var i julestemning!” Hundene travet opp og ned hovedgaten, og tittet inn i alle butikkvinduene. Det var ingen mangel på gaveidèer: gensere, puter og fine børstesett. Men Landstrykeren visste at han ikke hadde råd til noe av dette. Til slutt sa han til valpene: “Vi får nok heller prøve en av bakgatene, og finne et eller annet i en søppelbøtte.”

Da de krysset veien fikk Landstrykeren se noe som skinte i snøfonnen. Det glitret for mye til å være en istapp. Han snudde gjenstanden med poten. “Ved mitt hundeben!” Det var et halsbånd, et gullhalsbånd med diamanter! Landstrykeren løftet det opp i munnen.

“Så mange steiner!” sa Fant.
“Snakk om flaks! sa Anette.
“Akkurat riktig størrelse til mor!” sa Colette.
“Hadde ikke den slemme damen på seg et makent halsbånd?” sa Danielle.
“Til pass for henne!” sa Fant. Landstrykeren smilte og halsbåndet falt i snøen.

Det glitret i sollyset. Så pent det ville tatt seg ut på Lady. “Men…” Ansiktet hans mørknet. “Nei. Det går ikke an. Beklager, unger, vi er nødt til å levere tilbake halsbåndet.”
Han plukket opp smykket og skyndte seg tilbake til fortauet der de hadde sett damen. Vognen hennes var borte.

“Hurra!” jublet Fant. “Vi gjorde et forsøk, ikke sant? ” “Det holder ikke,” sa Landstrykeren. Med valpene i hælene fortsatte han ned kvartalet til en bygning med en hvit, rund lampe merket POLITI.

Da de kom inn gikk Landstrykeren bort til skranken, og la halsbåndet foran politikonstabelen som var på vakt. “Hva er dette?” sa konstabelen. Landstrykeren peste og logret med halen. “Har du funnet det?” Landstrykeren nikket. “Flink bisk!”
Politimannen tok halsbåndet og begynte å fylle ut rapporten sin, der han skrev ned Landstrykerens navn og adresse som sto inngravert i halsbåndet hans.

I samme øyeblikk kom den fine fruen farende inn døren. “Jeg er blitt ranet!” Hun bablet så opphisset i vei at hun ikke la merke til hundene som satt rolig bak politimannens skrivebord. “Halskjedet er et familiesmykke. Jeg utlover en pen belønning til den som finner det.”

Konstabelen blunket til hundene og sa: “Hvor stor belønning?”
Da damen hadde gått sin vei med smykket, stakk politimannen en konvolutt under halsbåndet til Landstrykeren.

I konvolutten lå pengebelønningen og et brev der det sto: Med valpene etter seg stormet Landstrykeren til dyrebutikken. Der stilte han seg med forpotene på disken og kikket på et utvalg nydelige halsbånd.

Han fant et med grønne steiner og løftet det opp i munnen.
“Stopp en hal!” ropte butikkeeieren. En av valpene tok konvolutten fra Landstrykerens halsbånd og la den foran mannen. Mannen leste brevet. “Så flinke dere har vært!” Han tok sedlene og la vekslepengene tilbake i konvolutten. “Og kloke, også!”

På julaften rev Lady spent opp gaven sin, “Å, så nydelig!” Øynene hennes skinte om kapp med de grønne steinene.
Darling festet halsbåndet rundt halsen hennes, og Lady spankulerte stolt rundt i rommet. Plutselig stoppet hun og kikket på Landstrykeren. “Du har vel ikke ….. du ville vel aldri …?” De glade øynene ble bekymret.
Landstrykeren overrakte Jim konvolutten. Han leste brevet:” Til rette vedkommende …” Da han var ferdig, sa Jim: “Jeg er stolt av deg, Landstrykeren.”

“Jeg ble veldig glad for halsbåndet,” sa Lady. Hun ga Landstrykeren og valpene en god klem.
“Men jeg er enda mer glad i familien min – den ærlige familien min.”
“Gledelig jul,” sa Darling. Og som en ekstra belønning, satte hun seks boller med kjøttpudding foran peisen.

Kilde: Julens vakreste eventyr. 

Før i tiden elsket husnissene å narre folk til å ta begge strømpene på èn fot, eller de kledde seg i dyreham og gryntet som en gris. De kunne finne på å vrenge alle støvlene hos skomakeren så de  sto med fòret ut, fylle kjøttkvernen med gamle tøfler og sko, eller sverte fjeset til jentene uten at de merket det når de skulle ut på dans.

En slik skøyer var nissejenta Lurve – Laura, som bodde i et stort, ganske nytt hus på Eidsvoll. Hun elsket å finne på ablegøyer, men ofte sto huset tomt, og hun hadde ingen å narre. Den 17. mai 1814 våknet hun av bråk og spetakkel. I neste øyeblikk hørte hun at gangdøren ble åpnet. Høyrøstede mannsstemmer nådde inn til henne.
– Bravo! ropte hun, spratt opp av den utslitte tøffelen hun sov i og pilte bort til kottdøren for å lytte. Da kjente hun den ene stemmen igjen. Det var arveprinsen, Christian Frederik.
– Supert! hvisket hun. Arveprinsen var en munter og vennlig kar, ham skulle hun sikkert få moro med. For selv om Christian Frederik var arbeidsrom og pliktoppfylende, pleide han alltid å ta seg tid til å ha det gøy, med stor fester, god mat, musikk og dans. Lurve – Laura hadde  lagt merke til at menneskene var begeistret for den festglade prinsen. Hun åpnet kottdøren på gløtt og kikket ut. Det myldret av bleke menn i gangen, flere i hvite bukser, lange, fargerike fløyelsjakke med gullknapper og med stive, hvite kalvekryss i halsen. Det måtte være noe helt spesielt som var i gjære. Ikke så hun en eneste kone heller, så noe dans ble det visst ikke i dag. Mennene forsvant inn i den store salen, men to ble stående igjen. Da snappet hun plutselig opp noen ord: – Endelig forsto dansekongen at 434 års union med Norge er over for godt. Den andre lo. – Ja, og det var ikke dårlig at sønnen hans, Christian Frederik, stilte seg i spissen for et opprør i Norge etter at faren hans inngikk fredsforhandlinger med svenskekongen. Den første svarte nølende: – Men er du sikker på at det blir noe bedre å være i union med Sverige?
– Vi får ta èn ting av gangen. Først får vi bli enige om Grunnloven.
De bleke mennene i de fine fløyelsklær forsvant inn i salen, og Lurve – Laura ble stående inne i kottet og undrer seg. For første gang på lenge var hun opptatt av et alvorlig problem. Hun syntes Norge verken skulle være under Danmark eller Sverige, men være et land for seg selv. Spørsmålet var hvordan hun skulle få dem til å forstå det.
Da det var blitt helt stille ute i korridoren, listet hun seg ut og fortsatte listet hun seg ut og fortsatte ut gjennom gangdøren. Utenfor skinte solen mot de hvite bjerkestammene, vannet var blåere enn noen gang, og de små stuene i skogbrynet glimtet rødt mot alt det grønne. Rødt, hvitt og blått, tenkte hun begeistret, slik burde det norske flagget være!
Enda hun bare var en liten nisse, forsto hun hvor viktig stormannsmøtet inne i salen var. Hun visste at det var flere der inne som ikke ville at Norge skulle bli et selvstendig land, men heller gå inn i en union med Sverige. Atter andre hadde knyttet sterke bånd til Danmark. Hun skjøv topplua tilbake på hodet og klødde seg i pannen.
Da fikk hun en strålende idè. Hvis ikke folkene der inne visste sitt eget beste, var hun nødt til å gripe inn. Hun snudde på hælen, raste tilbake til kottet, åpnet kisten sin og begynte å lete frem filler av mange slag. Der lå en utslitt nisselue, den kunne hun klippe i stykker. Og der fant hun noe blått tøy som nissemor hadde brukt til å lappe klærne til nissebarna. Nå trengte hun bare noe hvitt. Hun gravde og lette blant utslitte votter og skjerf, blant fillete forklær, strømper og gardiner, og endelig fant hun en hvit undertrøye som minsten hadde vokst fra. Nå gjaldt det bare å få klippet bitene riktig og sydd dem sammen.

Hadde enda Nissemor vært hjemme, men hun var dratt av gården til Nissekonenes kvinneforening og hadde tatt småungene med seg. Hvor i all verden pleide hun å ha synåler og sytråd? Hun endevendte kisten, og i bunnen av en smørtine fant hun det hun lette etter. Nisser flest er selvforsynte med det meste og må være sin egen skomaker, møbelsnekker og ølbrygger, men skomakernålen til Nissefar egnet seg ikke til slike små tøylapper.
Lurve – Laura var dessverre ikke så flink til å sy, så hun måtte spørre de to storebrødrene som var hjemme, om hjelp til å sy lappene sammen. Etter å ha strevd en god stund, var det lille flagget endelig ferdig. Da var hele nissestua i kottet et eneste rot. Tøylapper og tråsneller lå strødd utover, kisten var tømt, og det samme var smørtinen med sysakene.
Det eneste Lurve – Laura tenkte på, var om planen hennes ville lykkes. Derfor ba hun brødrene om å rydde opp, mens hun selv smatt ut på gangen. Der holdt hun det lille flagget opp mot lyset, så begynte hun å hoppe og danse av begeistring. Slik, akkurat slik, måtte det norske flagget se ut!
Hun hørte en lyd og snudde seg, men heldigvis var ingen å se. Hun kunne ikke ta sjansen på at noen oppdaget henne, derfor gjorde hun seg straks usynlig. Deretter listet hun seg stille bort til døren. Et øyeblikk sto hun svimmel av spenning før hun våget å ta mot til seg, åpne døren på gløtt og smyge seg inn.
De fornemme herrene satt rundt et stort bord og så forferdelig høytidelige ut. Hjertet til Lurve – Laura satt helt oppe i halsen. Skulle hun våge …?
Med dirrende knær og klaprende tenner smøg hun seg bort til Christian Frederik stol, klatret et stykke opp og stakk flagget i lommen hans. Kongressen hadde lagt frem sine forslag, nå skulle, Grunnloven undertegnes og Christian Frederik velges til Norges konge.
– Nå! tenkte Lurve – Laura . Nå er øyeblikket inne.
Dermed klatret hun opp på stolen til arveprinsen, videre oppe på bordet, grep tak i pepperbøssen hun hadde i lommen, og da arveprinsen bøyde seg litt frem, sendte hun en støvsky av pepper opp mot nesen hans.
Det gikk som hun håpet. Arveprinsen nøs og grep straks ned i lommen etter lommetørkleet. Da stirret han først uforstående på det han holdt i hånden, før ansiktet hans lyste opp i et stort smil. Han løftet det underlige lommetørkleet opp i været slik at solen som skinte inn gjennom det store vinduet, falt rett på det og fikk fargene til å lyse i rødt, hvitt og blått.
Herrene i salen hadde fulgt med på opptrinnet og stirret målløse på det lille flagget arveprinsen holdt i hånden. For de så straks at det var et flagg.
– For et flott flagg Deres Majestet foreslår, kom det imponert fra en av dem.
– Det er jo et norsk flagg.
– Norsk? utbrøt en annen. – Hvordan vet De det?
– Det er jo slik det norske flagget må være, svarte mannen.
Da begynte èn å klappe i hendene, snart fulgte en annen etter, og det hadde ikke gått, lange stunden før klappsalvene runget i hele salen.
Sju år senere ble det første norske flagget i rødt, hvitt og blått innført, foreløpig bare for handelsskip i nære farvann, og i 1905 fikk Norge dette flagget som sitt nasjonalflagget.
Lurve – Laura var kry. – Og likevel er det ingen som vet hvordan det egentlig gikk til, humret hun fornøyd.

Kilde: Nisser i norgeshistorien