I gamle dager mente mange at alt arbeidet med å stelle i stand til jul måtte være ferdig 13. desember. Da kom Lussi-natten som de trodde var årets lengste natt. Det var farlig å være ute, for nå var Lussi på ferde. Noen ganger kom hun kjørende, noen ganger ridende. Hun var nifs og mørk og straffet dem som hadde somlet med julestellet. På Lussi-dagen måtte ingen arbeide. Barn som hadde gjort noen galt, måtte passe seg, for Lussi kunne komme ned gjennom pipa og ta dem. Noen steder trodde de også at djevelen, som de kalte Lucifer, husert den natten. Flere steder i Mellom- Europa trodde de på Lussi, eller Lucia den mørke, som de kalte henne. Men det fantes og en lys Lucia, der navnet fikk glans av det latinske ordet Lux som betyr lys. I dag er det henne vi feirer mange steder i Norden.

Skikken med Lussibrud kommer fra Tyskland. Lussibruden var en pike med trente lys i en krone på hodet. Denne lyskronen skulle minne om helgenglorien til den hellige Lucia. Første på 1900-tallet begynte Lucia-feiringen å få den form vi kjenner i dag. Disse skikkene stammer fra Sverige. Lussibruden, som helst skulle være hvitkledd, kom med lysskrone på hodet og kaffe og kaker (“lusse-katter”) om morgenen den 13.desember. Da en avis, Stockholmstidningen, i 1927 begynte å kåre en Lucia, ble skikken mer spredt. Luciabruden er gjerne fulgt av terner og stjernegutter. De synger om Sankta Lucia, men også andre sanger slik som Betlehemsstjernene, Stjerneguttsangen og Staffansvisen. Den siste hører fra gammelt av hjemmet på annen juledag. På neste side finner du en gammel svensk Luciasang.
Noen steder i Norden var det skikk at en pike kunne spørre Lucia om hvem hun skulle få til ektemann. På Luciadagen måtte hun stille seg foran et speil med et lys i hver hånd og si:
Lucia, du klare,
si, vil du meg svare:
Hvis duk skal jeg breie,
hvis seng skal jeg reie,

Hvem skal bli min kjære,
hvis barn skal jeg bære,
hvis arm skal jeg sove i?

Hadde hun gjort det riktig, fikk hun se den
hun kom til å gifte seg med i speilet.