Strandnisser er en gren av skogsnissene, men er lite kjent. Om sommeren holder de til mellom stein og kratt ved badestrendene, der de morer seg med å kikke på menneskene som bader. Fordi de ikke har noen hule trær å gjemme seg i, er de utsatt for flere farer enn andre nisser. De blir lett mistenksomme og kan bråstoppe og skule bort på en snøtung stein og tro at det er et levende, farlig vesen. Ekstra farlig er det når høststormene setter inn. Da kan de rett og slett bli tatt av et kraftig vindkast og blåst til et annet kirkesogn, ja til og med over grensen! På Jæren har man satt opp gjerder av rullestein for at strandnissene skal ha noe å bremse mot når de blir feid av gårde av pålandsvindene.
En høstdag i 1850 satt strandnissen Fykomfei på Sola badestrand og klamret seg fast til et siv. Det blåste så fælt at jorden drønnet under ham, vinden pisket ham i ansiktet og ulte om ørene, og ute på havet lød et havbrak som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans.
Den som kunne komme seg vekk! Da skulle han ha reist til fetteren sin på Hamar og blitt der til våren kom.
Fykomfei hadde aldri klart å venne seg til høststormene på Jæren. Foreldrene hans hadde vært strandnisser i Risør, men hadde en gang tatt feil av veien da de skulle hjem etter et mjødprøvegilde, som de kalte det, og hadde havnet på Sørvestlandet i stedet.
Alle nisser lager mjød og brygger øl, det er en tradisjon de har med seg fra mange hundre år tilbake i tiden. På disse smakstestene går det ganske fuktig for seg, og nissene er i kjempehumør. Allerede på 800-tallet lærte nissene av munkene å bruke humle som smakstilsetning i ølet, og siden den gangen har de hatt humlehager til dyrking av humleplanten. Nissene brygger seks sorter øl; Mjød, Munngodt, Humleøl, Pottøl, spissøl og Bukkøl. Den dagen foredrene til Fykomfei var på mjødprøvegilde, var bare noen få nisser møtt frem fordi de andre lå til sengs med influensa. Det ble derfor litt for mange mjødsorter å smaker på for de få nissene som var til stede. Dette hadde Fykomfei fått lide for i alle årene siden. Han lengtet tilbake til de lune strendene på Østlandet. Han ble redd når høststormene fikk jorden langs Jær-strendene til å skjelve, men foreldrene hans våget ikke å gå den lange veien tilbake.
Denne høstdagen var det ekstra ille. Fykomfei hadde følelsen av at han kunne bli tatt av vinden og ført av gårde. Ikke før var tanken tenkt, så mistet han taket i sivet og ble løftet til værs. Han fløy som en måke gjennom luften, høyere og høyere, lengre og lengre vekk fra Sola- stranden. Til slutt så han hjemstedet sitt som en liten gråbrun klatt bortenfor det buldrende havet. Ikke lenge etter fikk han se et fugletrekk som hadde samme kurs som han selv, og forsto at det bar rett sydover. Han ble svimmel og lukket øynene for å slippe å se, og da han åpnet dem igjen, oppdaget han til sin forskrekkelse at det var blitt mørkt. Stjernene hang rett over ham, og månen var uhyggelig nær. Svimmel lukket han øynene hardt igjen og håpet marerittet snart var over.
Han måtte enten ha svimet av eller sovnet, for da han åpnet øynene igjen, var han i ferd med å lande. Det kilte sånn i magen at han måtte le, enda redd han var. Til slutt landet han fortumlet i en fremmedlandsk høysåte, i hvert fall hadde han ikke sett slike såter før. Der ble han liggende på ryggen og glane ut i luften i tre hele døgn. Først da han løftet på hodet og fikk se en blek mann i sixpence-lue, knebukser og rutete jakke, skjønte han hvor han var. Han hadde nemlig lest Sherlock Holmes da han var ung.
Han karet seg ned fra høysåten og ruslet i vei, men han var blitt søvnig av å ligge og stirre opp i luften så lenge, og da han fikk øye på en fin og grønn moseflekk, la han seg rett ned for å ta seg en blund.
Han våknet av et forferdelig rabalder. Ikke lenge etter kom noe stort og mørkt dundrende rett over hodet på ham. Det bråkte så fælt at han måtte holde hendene for ørene, og samtidig var han redd for å løfte på hodet av frykt for å stange oppi magen på disse svarte monstrene. Han hadde først trodd at det var en flokk illsinte okser, men det hørtes ikke sånn ut.
Da de endelig stoppet, var luften fylt av svart røyk, dessuten var dusken på nisselua hans tråkket i stykker. Fykomfei ble sint og bestemte seg for å krabbe frem og fortelle disse kjøterne hva de hadde gjort, da han til sin forundring oppdaget at det ikke var noen levende vesener, men noen rare, lukkede kjerner som ble trukket etter hverandre. Han klatret inn i en av dem, og ikke lenge etter begynte noen å dra den bortover. Det gikk fortere og fortere, så fort at han ble svimmel på ny. Da den endelig stanset, oppdaget han at det ikke var noen trekkhester foran, men at den hadde gått av seg selv.
Ikke bare det, men alle de andre kjernene – eller høylass eller hva det nå var – som sto foran og hang sammen, var fulle av folk, pakket og sekker. Det hadde vært noen å ha når nissene skulle reise land og strand rundt med alle pakkene til jul, tenkte han. Denne innretningen klarte å frakte langt mer enn reinsdyrene maktet. Han krabbet ut av vognen og ble gående og rusle ved siden av mens han studerte vidunderet. Det måtte kunne gå an å lage et slikt hjemme også, tenkte han og gned seg på haken. Han krabbet inn igjen, han krabbet ut igjen, hele resten av dagen brukte han til å studere alle detaljer ved hvert enkelt rullende høylass. Allerede samme kveld skrev han et brev til Nissetinget hjemme i Norge. I våre dager behøver nemlig ikke nissene å ty til slåsskamper når de er uenige om noe, de kaller bare sammen til møte i Nissetinget. Der diskuterer de alle menneskenes dumheter, der snakker de om nissene i Rovaniemi og deres herming etter norske nisser, der tar de opp problemet med snauhogsten og de danske juletrærne, pluss mye, mye annet.
I brevet sto det: “Kjære alle dere på Tinget. (Det falt ikke Fykomfei inn at det fantes noe annet ting i Norge enn Nissetinget.) “Hær i Englan fins mange kjerner som henger samen å kan gå a sæi sjæl. Det kune vi bruke i jula. Det vile være gått for Gampen. Se på tegningen. Hilsen Fykomfei”.
Han var flink til å tegne og hadde tegnet en utførlig skisse av vidunderet. Den la han sammen med brevet i konvolutten, sammen med ordet RAILWAY, som han ikke forsto, men bare hadde skrevet av etter en plakat.
En god stund senere sto en postmann på Karl Johan og klødde seg i håret. “Det store Tinget i Norge” sto det utenpå konvolutten han holdt i hånden. Det måtte være en skrivefeil, det kunne ikke bety annet en Stortinget, tenkte han. Han fikk legge brevet i postkassen til Stortinget. Politikeren som åpnet konvolutten, ble først stående forbauset og lese brevet med den underlige skriften og de mange skrivefeilene, deretter stirret han forundret på tegningen. Da det endelig gikk opp for ham hva det dreide seg om, åpnet ansiktet hans seg i et stort smil. – For en fantastisk idè! utbrøte han.
Allerede neste høst, i august 1851, begynte anleggsarbeidet for den første jernbanestrekningen, som skulle gå mellom Christiania og Eidsvoll. Det var det private selskapet Norsk Hovedjernbane som sto for byggningen av toglinjen. Fjellpartier ble sprengt vekk med svartkrutt, og det bråkete noe aldeles forferdelig, syntes bergnissene som bodde i nærheten. Året etter, den 1. september 1854, ble Norges første jernbane åpnet.
Noen år senere kom Fykomfei endelig tilbake fra England. Han måtte vente så lenge før det blåste så sterk vind fra sydvest at han kunne ha håp om å bli ført helt til Norge. Han havnet på Ognastranda , flere kilometer syd for Sola, men syntes likevel det var ganske godt beregnet. Han hadde fått brev hjemmefra om at Norge hadde fått sin første jernbane. Nå hadde han at det også gikk et tog helt til Hamar, og han hadde bestemt seg for å lure seg om bord for å oppleve hvordan det var å kjøre det norske toget.
I dag står det første damplokomotivet. Caroline, på Hamars jernbanemuseum, der Fykomfei har påtatt seg jobben som overhaler og blankpusser. Hvis du er heldig, kan du få øye på ham der han står og skrur med skrutrekkeren og pusser og gnir så svetten renner.
Hadde det ikke vært for ham, ville ikke Norge hatt noen jernbane!
Kilde: Nisser i Norgeshistorien.
