Julenissen blir av og til mistenkt for å være et menneske som har kledd seg ut, særlig når han har pyntet seg med rød kappe til jul. Men når man snakker med ham, skjønner man fort at det er en nisse.
Julenissen er i virkeligheten en storvokst fjøsnisse som ved en tilfeldighet begynte å dele ut gaver til jul og derfor fikk klengenavnet julenissen. I julestria har han det mer travelt enn noen andre i hele verden. Mens de andre nissene er samlet på verkstedlåven for å lage julegaver, administrerer han det hele. Midt i nissestua har han rigget til kontoret sitt. Det vanskeligste er å holde styr på hvilke pakke som skal til hvem og hvor de snille barna bor.
Oppretter den ene veggen har han stablet vedkasser med alle lappene med navnene og gaveønskene til de snille barna og de snille gamle.
Men julen 1899 hendte det noen forferdelig. Inne i stua til den gamle julenissen lød et rabalder. Vedkasene som var fylt med alle lappene der det sto hvem som skulle ha hva, hadde rast ned, og alle listene havnet hulter til bulter på gulvet. Den gamle julenissen sto helt stille og stirret på kaoset mens tankene stoppet opp. Han var allerede så sliten at han var blitt surret i hodet.
Dagen før hadde han vært så forvirret at han hadde tatt støvelen på feil fot, snudd buksa bak frem og stukket snadden i sliren. I mange dager hadde han forsøkte å ordne ønskelistene og skrevet omhyggelig ned hvem som skulle få hva, og nå var alt et eneste kaos.
Hvordan skulle han greie å få orden på det igjen? Det var bare fire dager igjen til julekvelden, han kunne umulig klare det på så kort tid! Han satte seg rett ned på krakken og stønnet høyt. Det var rett og slett altfor mye for ham. I gamle dager fikk ungene bare èn gave hver, men nå var det mange som fikk et helt lass. Tankene hans tumlet tilbake til den tiden da utdelingen av gavene gikk på et blunk, og han etterpå kunne sitte på låven og spise rømmegrøten uten forstyrrelser.
I fem dager og fem netter forsøkte han å få orden på alle lappene, men til slutt ga han opp. Da de andre nissene kom med gavene de hadde laget, la han ganske enkelt alle som var til barna i den ene sekken, og alle som var til de gamle i den andre, og tenkte at han fikk dele ut som best han kunne.
Da julaften endelig kom, var han helt knekt.
Han var så trøtt at han snublet i sine egne ben og hadde glemt hva som var foran og bak på nissedrakten, og da han skulle dra inn til byen med pakkelasset, hadde han glemt hvilken dag det var og skjønte ikke hvorfor kirkeklokkene kimte.
I det samme fikk han se Lurveskjegg, en yngre og sprekere julenissen, som var på vei hjemover allerede. Da husket han.
– Er du ferdig alt? ropte han mens han sendte en lengselsfull tanke hjem til ovnskroken og gyngestolen.
Lurveskjegg nikket fornøyd. – Det er like moro hver gang, ropte han begeistret tilbake. Han stanset og rynket pannen. – Jeg synes du ser sliten ut, gamlefar.
Den gamle julenissen nikket. – Jeg er så trøtt at jeg er redd jeg sovner mens jeg deler ut pakkene.
– Jeg kan gjøre det for deg, kkom det tjenestevillig fra Lurveskjegg.
– Vil du virkelig det?
Ikke lenge etter var den gamle julenissen på vei hjem igjen med tom slede, mens Lurveskjegg dro tilbake til byen.
Da Lurveskjegg nærmet seg det første huset, fikk han plutselig øye på noen nisser inne mellom trærne, som hadde tent bål, spilte trekkspill og danset i måneskinnet.
Den deilig duften av nykokt kaffe nådde neseborene hans, og musikken fikk det til å krible i kroppen.
Et øyeblikk vaklet han, deretter ga han hesten et rapp med tømmene og satte av gårde mot det første huset. Det lyste ut av alle vinduene, og i det ene var det klistret røde hjerter.
Det måtte være der alle barna bodde, tenkte han, satte sekken med barneleker på trammen, ringte på og smatt rundt hjørnet.
Nesten hus hadde en vakker krams på døren, det måtte være gamlehjemmet. Han tok sekken med gaven til de gamle, satte den på trammen og ringte på, deretter løp han sin vei. Nå er jobben gjort, tenkte han fornøyd, hev seg opp i sleden og dro av sted til nissene i skogen så fort seletøy og remmer kunne holde. Ikke lenge etter var han med i dansen.
På aldershjemmet opplevede de gamle den morsomste julaften de hadde hatt på lenge.
Gamle Anna fikk en lekehest, og giktbrudne Johannes fikk en lodden bamsen. Olai fikk et koppestell og Agnes et leketog av tre. De lo så tårene trillet, glemte vonde knær og dårlige hofter, og lekte til langt på natt.
Hos barna, derimot, var ikke gleden fullt så stor.
–Hva skal jeg med en varmeflaske? spurte Sigurd forundret.
– Og hva skal jeg med knevarmere? utbrøt Petter.
Ryktet om de underlige julegavene nådde snart Nisse Gløgg. Han tok seg straks en tur til den gamle julenissen.
– Stakkar, det er visst blitt for mye for deg, mumlet han hoderystende da han fikk høre hva som var skjedd.
Julenissen ristet oppgitt på hodet.
– Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle klare å holde orden på alle papirlappene.
Nisse Gløgg klødde seg i nisselua og ruslet hjem for å tenke. Han grublet i dager og netter, men greide ikke å finne på noen lur løsning.
En uke senere var han på vei ned i kjelleren for å hente poteter i potetbingen. Det var mørkt der nede, og han hadde glemt å ta med seg lykten. Han måtte famle seg ned trappen, og da han endelig var nede, snublet han i noe skrot og holdt på å falle. Da lød et smell, og han hylte høyt. En intens smerte skar gjennom stortåa hans. I det samme forsto han hva som var hendt. Han hadde kommet nær musefella og den hadde smekket igjen rett over tåa hans. Haltende og hikstende av smerte karet han seg opp kjellertrappen igjen og fikk omsider av seg musefella. Støvelen hans var klemt helt sammen foran i tuppen. Han ble stående stille og stirret på den en liten stund. Da begynte en tanke å ta form oppi hodet hans. Når en musefelle av ståltråd kunne få en støvelsnute til å klemmes sammen, måtte den vel også kunne klemme samme en bunke med papirer? Men hvordan skulle han få den til å smelle igjen? Han glemte helt at det verket i stortåa fremdeles, hentet lykten og bega seg ned i kjelleren igjen. Inni verkstedboden fant han en tynn ståltråd og begynte å bøye og vri på den, og endelig skjønte han hvordan det kunne gjøres. Ved å ha to musefeller i stedet for èn, det ville si to ståltrådbiter, og la dem gå sammen veien, ville de kunne klemme, sammen noe som ble lagt i midten. Han slo hendene samme av begeistring. Her lå løsningen. Nå kunne den gamle julenissen binde sammen lappene uten å være redd for at de falt på gulvet og ble liggende i et eneste rot. Glad løp han opp kjellertrappen og ut av huset.
Han fant den gamle julenissen sittende krumbøyd og ulykkelig i gyngestolen, han merket ikke engang at han fikk besøk.
– Jeg kan aldri mer være julenisse, mumlet den gamle.
– Jeg som ikke greier å holde styr på lappene mine engang.
– Jo. det kan du! ropte Nisse Gløgg ivrig. – Jeg har gjort en oppfinnelse, la han stolt til og dro ståltråddingsen opp av lommen.
– Oppfinnelse? gjentok julenissen og dro seg forvirret i det ene øret. – Det er jo bare en liten ståltrådbit som er krøllet sammen.
Nisse Gløgg svarte ikke. Han tok mange papirlapper, la dem oppå hverandre og lot dem bindes sammen med den krøllete ståltrådbiten.
–Siden den binder lappene sammen, vil jeg kalle den for en binders, erklærte han høytidelig .
Dagen etter la han bindersen i postkassen til en han kjente, en mann som het Johan Vaaler og som kunne dette med patenter. Det gikk ikke mange månedene før det fantes binders i de fleste norske hjem, og siden spredte nyheten seg til andre land. Likevel er det ikke alle nordmenn som er klar over at oppfinnelsen av bindersen er norsk!
Kilde: Nisser i Norgeshistorien
