Cleopatra

Det sørgelige for skipsnissene er at det er så få seilskuter igjen. Flere av dem er blitt arbeidsledige de siste årene. Mye lediggang har gjort at mange av skipsnissene er blitt dovne. Under lett bris og vindstille vær sover de det meste av dagen, som regel inntil ankeret hvis det er varmt, og våkner bare når det er land i sikte. Skipsnissene er de eneste nissene som tar av seg lua de skal sove. Varm og fuktig sjøluft, særlig i tropestrøk, får ullen i lua til å klø.
De skipsnissene som er blitt arbeidsledige, går ofte og rusler langs bryggene mens de nynner på en gammel sjømannsvals og drømmer om den gangen de var ute på bøljan blå.

Skipsnissen Knirk var en av uheldige som mistet jobben da seilskuta hans gikk i opplag. I sin nød tok han hyre på dampskipet S/S isfjord i stedet, men trivdes ikke,. Hele dagen satt han foran  baugen med hendene for ørene for å slippe å høre bråket fra maskinene, og om natten gravde han seg dypt ned i soveposen – en gammel, utslitt strikkevott – og stappet litt av loen i ørene i håp om å få sove, men lite søvn ble det likevel. Til slutt var han så mørk under øynene og hadde så dundrende hodepine at han bestemte seg for å mønstre av. Sjøsyk var han også. Første anløp var Ny-Ålesund på Svalbard, og selve om Knirk hadde foretrukket et varmere strøk, orket han ikke å være om bord lenger. Den 11. mai år 1926 gikk han i land på brygga ved Kongsfjorden. En stund ble han stående og vakle. Bakken gynget under ham, han var sulten, kvalm og svimmel. En sur vind kom feiende og trengte seg gjennom, den grovstrikkete genseren hans. og fikk ham til å hutre. Han følte seg ensom og forlat, og et kort øyeblikk lurte han på om han likevel skulle gå om bord igjen, men tanken på alt bråket fra dampmaskinen fikk ham til å slenge skipssekken over skulderen og traske i vei.
Mens han tråkket oppover den isete bakken, gikk tankene tilbake til seilskutetiden, da han kunne sitte ute på dekk og nyte seilasen uten annet bråk enn smellet fra seilene og vannet som fosset om baugen. Om nettene hadde han sovet som en stein. Han hadde hatt god appetitt, enda kosten ofte besto av stormsuppe med fleskebiter i, som var det verste han visste. Ja, han hadde hatt så god appetitt at han hadde fått dobbelhake og diger vom. Nå var han slunken i både kinn og mage, og buksene gled av ham hvis han ikke hadde bukseseler. Han trakk et dypt sukk. Gamle dager kom aldri tilbake, tenkte han vemodig, det var ikke stort å glede seg over her i verden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

To unger kom løpende, og han skyndte seg å smette inn bak et skur. Idet de løp forbi,hørte han den ene rope: Luftskipet heter Norge og skal til Nordpolen!
– Luftskip? Knirk ble stående og stirre for bløffet etter dem. – Et skip som brukte luft, måtte da være et seilskip. Kunne det tenkes …? Hjertet hans begynte å banke fortere. Tenk om. – Nei, han våget nesten ikke å håpe, det var så altfor lett å bli skuffet.
Likevel forsvant ikke håpet helt. Han rettet seg i ryggen og fortsatt oppover bakken med nytt mot. Guttungene kunne ikke tatt det rett ut av løse luften, det måtte være noe i det de sa.

Da stanset han brått. Han var kommet opp på toppen av bakken, og på sletten rett foran ham sto et underlig skip. Det måtte være minst hundre meter langt, så ut som en lang sigar og hadde ennå ikke fått mast og seil. Ikke hadde det vanlig dekk heller, men dekk heller, men menneskene fant da på så mye rart. Skipet var ikke sjøsatt ennå, det skulle sikkert ikke dra med det første. Hvis han listet seg om bord og sørget for at ingen andre skipsnisser kom før ham.
Det var stille og underlig folketomt rundt ham, menneskene var kanskje hjemme og spiste frokost. Han mannet seg opp og pilte bort til skipet. Til sin undring oppdaget han at lugarene satt under selve skipet. Etter å ha speidet til alle kanter, smatt han inn. Det var vinduer, ikke koøyer, langs begge skottene. Nå oppdaget han noe annet rart. Styrhuset satt her i bunnen av skipet. Det var ganske enkelt forbløffende.
– Er det noen skipsnisse her? ropte han, og de han ikke fikk noe svar, forsto han til sin lettelse at ingen andre var kommet. Så fant han seg en krok lengst fremme i baugen, krøllet seg sammen og tok seg en velfortjent lur.
Han våknet av at skipet rørte på seg. Det måtte ha blitt sjøsatt mens han sov, og nå var de ute på bølgene allerede. Han åpnet øynene. Noen digre menn sto like bortenfor ham, og nå hørte han at de snakket sammen. Spent ble han liggende og lytte.
– Jeg regner med at vi er over polpunktet i morgen. Ikke sant. Ellsworth?
– Jo, med en fart på mellom 60 og 80 kilometer i timen, burde vi greie det, men det er Riiser-Larsen som er navigatør. Amundsen.
– Tenk at det bare er en måned siden vi forlot Ciampino. Du er flink til å bygge luftskip, Nobile.
–Jeg håper vi klarer å holde en flyhøyde på 200 til 300 meter, og at vi klarer å holde stø kurs. Inne i den mørke kroken lå Knirk med ørene på stilk. Flyhøyde? Han stirret forvirret fremfor seg. Var de ikke ute på havet? Var de oppe i luften? Han ble rent fælen der han lå. Han som hadde høydeskrekk og ble svimmel bare han skulle klatre opp leideren for p komme seg om bord.
Han ble så redd at han gjemte hodet under skipssekken og ble liggende urørlig en lang stund. Men etter en stund våknet nysgjerrigheten i ham, så han karet seg opp og listet seg bort til et av vinduene. Da gikk det en støkk i ham. De var høyt oppe i luften. Bakken var så langt under ham at han ble svimmel. Langt der nede oppdaget han noen hus som så ut som dukkestuer og noen isbjørner som liknet på små kosedyr.
Da hørte han plutselig den ene mannsstemmen igjen. – Det er noe rart med kompassnålen. Den virker så treg.
Åh, jøje meg, tenkte Knirk forskrekket. På Svalbard var det kaldt, og over polen var det sikkert enda kaldere. Kanskje de hadde for lite sprit i kompassvæsken?
– Vi får prøve et annet kompass, hørte han en av mennene utbryte.
Knirk smøg seg bort til en tom pappeske som sto like ved kompasset og krabbet oppi. Det ante ham at menneskene kunne få bruk for ham.
–Nei, det er det samme her, lød mannens stemme etter en stund. – Hva i all verden kan det være?
Knirk tenkte så det knaket. Deretter klatrer han opp av pappesken igjen og smøg seg bort til natthuset. Raskt som et lyn klatret han opp og klikket ned i kompassbollen. Jo, han var sikker på at han hadde rett, her var det mye vann og lite sprit. Hvordan skulle han løse dette problemet? Kunne det være noen av mannskapet som hadde lagt fra seg en metalldings rett ved siden av kompasset slik at magnetnålen dreide til siden og ikke lenger pekte mot Nordpolen? Han undersøkte om dette var tilfelle, men fant ikke noe galt. Knirk klødde seg i pannen og grublet igjen. For å klarne tankene, tok han lommelerka opp av lommen og tok seg en tår. Alle norske skipsnisser med respekt for seg selv har alltid en lommelerke i matroslommen, til bruk underorkan, grunnstøting, overfall av sjørøvere eller andre farlige situasjoner.
Da fant han løsningen. Forsiktig skrudde han opp skruen til kompassvæsken og helte halve innholdet av lommelerka oppi.
En god stund senere hørte han navigatøren utbryte forundret: – Jeg synes det er blitt en annen farge på kompassvæsken, men kompassnålen virker ikke så treg lenger. Og så lukter det akevitt her.
Han som het Amundsen, lo høyt. – Akevitt? gjentok han. – I kompasset?
Klokka 01.25 den 12. mai passerte de polpunktet. Da det norske, amerikanske og italienske flagget ble kastet ned, sto Knirk i det store “koøyet” og fulgte spent med mens han fulgte flaggene på vei nedover til isen.
Det spørs om flaggene hadde landet på riktig sted hvis de ikke hadde hatt en skipsnisse om bord, tenkte han i sitt stille sinn.

I dag vet alle at Roald Amundsen klarte å fly rett over Nordpolen, men det er få som årsaken til at han lyktes!

Kilde: Nisser i norgeshistorien. 

Som alle andre nisser er husnissene fulle av påfunn og skøyerstreker, og elsker å narre folk  og å lage ablegøyer. Når menneskene ikke er hjemme, benytter de anledningen til å skli på rekkverket ned til første etasje, leke gjemsel på kjøkkenet, klatre i stueplantene eller henge og gynge i pendelen på bestefarsklokka. Men husnissene kan også være til nytte. Før i tiden hjalp de til på kjøkkenet, blåste på ilden, passet på at maten ble riktig kokt og vugget gråtende barn. De passet også på at marken ikke spiste opp skinkene på stabburet.
Noen ganger hender det at husnissene gjør menneskene en tjeneste, uten at de egentlig hadde tenkt det, og som regel uten at menneskene er klar over det.

En slik hendelse fant sted julen 1725. Oline, kona til Nisse – Ola, er svært sparsommelig. Noen synes at hun er gjerrig. Når det kommer gjester på besøk, skynder hun seg å gjemme unna de beste matvarene og setter frem noe som er gått ut på dato i stedet.
Nisse – Ola får verken lov til å spise seg mett eller drikke mjød uten at den er vannet ut. Mjøden er “styggsterk som rottekrutt”, sier Oline og sender Nisse- Ola et stygt blikk. Som alle andre gjerrige nisser har hun fått et skjemmende drag i ansiktet og har ikke på langt nær så mange smilerynker som andre nissekonet.
Ungkarsnissene i Ungkarsfurua i Gudbransdalen synes synd på Nisse- Ola fordi han har så gjerrig kjerring. Hver jul gir de ham en skreppe full av matvarer for at han skal slippe å være sulten. Den gjemmer Nisse- Ola i et hemmelig rom i skapet i verkstedboden sin.
Før i tiden var Oline enda verre. Da ergret hun seg fælt over alle som skar tykke skiver med kniv av den fine geitosten hennes. Når det kom noen, gjemte hun geitosten under sengen.

Nisse-Ola syntes dette var leit. Han var oppdratt til å være gjestfri og by alle som kom på både øl og mat. Lenge forsøkte han å godsnakke med Oline og forklare henne hvor dumt det var å være gjerrig, men til ingen nytte. Geitosten ble gjemt under sengen hver gang noen kom. Da forsto Nisse-Ola at han måtte finne på noe som fikk gjestene til å skjære litt tynnere skiver av osten. Da ville de kanskje få smake litt likevel.
Som alle vet, er Nisse-Ola hobbysnekker. Ofte sitter han i kjelleren, det han snekrer og grubler på problemer. Nå ble han opptatt av osteskjæringsproblemet. En dag mens han sto og høvlet planker til ski for barnebarna, stirret han på de fine høvelsponene som kom ut av høvelen. Da fikk han en idè. Han ropte på Oline og ba henne komme ned i kjelleren med en geitost.
– Komme ned i kjelleren med geitosten? Stemmen til Oline lød bråsint oppe i nissestua.
– Jeg skal vise deg noe, ropte Nisse-Ola opp til henne.
-Noe du vil like.
Oline er ikke bare gjerrig, men hun er også nysgjerrig Nisse – Ola hørte så glad ut i stemmen, syntes hun. Dessuten hadde han sagt at det var noe hun ville like.

Ikke lenge etter kom hun klatrende ned den bratte kjellertrappen med geitosten i hånden. Nisse – Ola snudde seg straks han hørte henne og snappet fra henne osten. Deretter la han høvelen over den og dro til. Til både hans og Olines store glede kom det tynne, fine osteskiver opp fra høvelen.
Nisse-Ola lo. – Hva skal vi kalle denne høvelen? spurte han.
– Den må vi kalle nisseostehøvel, svarte Oline og var endelig blid i målet.
Etter denne dagen ble nisseostehøvelen er vanlig kjøkkenredskap i alle nissehjem.
To hundre år senere – julen 1925 – manglet Nisse- Ola en julegave til husverten sin. Thor Bjørklund. Enda de bodde gratis i stallen hans, fikk han ikke lov av Oline til å gi bort noe som var mye verdt. Nisse-Ola var fornøyd med mannen han bodde hos, smørøye på rømmegrøten fikk han hver julekveld, dessuten var Bjørklund snill mot hesten, derfor ville han gjerne gi ham noe fint. I dager og netter grublet han på hva han skulle finne på.
Da fikk han endelig en idè. kanskje Thor Bjørklund også kunne trenge en ostehøvel?
Han kunne bare gjøre noen små forandringer, slik at oppfinnelse hans passet bedre for menneskehender.
Som sagt så gjort. I stedet for å skyve høvelen, laget han et håndtak til å trekke høvelen over osten. Deretter pakket han den fint inn i sekkestrie, knyttet en stor rød sløyfe rundt, snek seg inn i storstua til husverten og la pakken under juletreet.
Thor Bjørklund ble så begeitret for gaven at han straks søkte Patentstyret om patent på ostehøvelen, og det fikk han. Men det sto ingenting i patentbrevet om at det var Nisse-Ola som hadde fått ideen to hundre år siden. Det gjør ikke meg noe, tenkte Nisse-Ola, jeg synes det er fint at jeg har gått menneskene noe som gjør at de kan lære seg måtehold og få osten til å vare lenger.
I dag eier de fleste nordmenn en ostehøvel, men det er få som vet at de kan takke norske Nisse- Ola for at den eksisterer.

Et kraftig snøfall hadde lagt et hvitt teppe over hele Paris. I morgensolen skinte byens murer og tårn som melisglasur på en kake. Duchess satt i vinduskarmen og stirret ut på det eventyrlige bildet. “Se, O`Malley. Vi kommer til å få en hvit jul!”

O`Malley som lå og småsov i en lenestol satte seg opp, snudde seg mot Duchess, og sa: “Det må jeg si, prinsesse!” “Snø gjør julen enda mer spesiell,” sa Duchess.
“Pent er det, ja,” sa O`Malley. “Men vinteren kan bli ganske kald, og mat er det ikke stort av.” Bare tanken gjorde ham nedfor. O`Malley levde et godt liv i Madame.

Bonfamilles luksuriøse herskapsbolig sammen med sin elskede Duchess og hennes tre talentfulle kattunger: Berlioz, Toulouse og Marie. Madame skjemte dem bort med de fineste retter, myke puter og kjøreturer i den elegante vognen sin. Men av og til savnet O`Malley de gamle bakgårdsvennene sine, og det hendte at han fikk dårlig samvittighet fordi han var varm og mett, mens de andre fortsatt gjennomsøkte søppelbøtter etter matrester.

“I dag skal Madame pynte til jul,” sa Duchess.
“Bare vent til du ser hva som skjer. Da kommer du også til å glede deg.”
Men O`Malley var mer opptatt av hvordan han skulle klare å treffe vennene sine i julen.

Juleforberedelsene ble virkelig morsomme, særlig for kattungene som fikk springe omkring og knitre med silkepapir, nøste opp pakkebånd, og svinge seg i grenene på det store juletreet. Madame smilte tålmodig av krumspringene deres. “Mor dere nå, mine små. Når alt er ferdig, blir dere nødt til å oppføre dere pent.”
Da juleaften opprant glitret det i julepynt over hele huset. Ved siden av flygelet i salongen strakte juletreet seg nesten opp til taket.

Det var pyntet med dekorasjoner av alle slag: fugler og sommerfugler i gull, måner og stjerner, glasskuler og blomster. Lengder med glitter kranset grenene, og i enden av hver gren brant det et lite lys.
“Hva sa jeg?” sa Duchess til O`Malley. “Er ikke julen vidunderlig?”

“Jovisst, Duchess,” sa han. “Men …”
“Er det ikke morsomt med jul?” sa Duchess.
“Bli med og se på at Madame pakker inn gavene. Du har aldri sett så fine pakker før!”
Duchess gikk foran inn på arbeidsrommet der Madame festet en gul sløyfe på den siste gaven – fra en enorm haug.

“Sånn,” sa Madame.
“Nå er vi klare for julen!”
“Og dette er ikke alt,” sa Duchess til O`Malley, og førte ham ned gangen. “Nå skal jeg vise deg det beste.”
Da de kom ut på kjøkkenet, ble nesene deres møtt av de meste himmelske dufter. Krydrede småkaker, epleterter, gåsestek og masse annet godt.
“Mmmmm,” sa O`Malley.
“Det kan tenkes at dette er det beste.”

“Hva mener du med kan tenkes?” spurte Duchess. O`Malley sa ingenting, men han smilte bredt for første gang den dagen. Neste dag gikk med til å pakke ut gaver fra alle gjestene som strømmet ut og inn av huset. Madame laget en pen haug av gavepapiret, og lot Berlioz.

Toulouse og Marie danse gjennom den til de var helt utslitte. Da alle gjestene var gått, hentet Madame tre gaver som hun hadde lagt til side. De var til kattungene. Toulouse fikk et nytt malerskrin, Berlioz nye noteark, og Marie fikk et halsbånd med en sølvbjelle som ringlet når hun sang.

Duchess smilte mens hun så på kattungene.
“Forstår du nå hva jeg mener med julen?” ropte hun til O`Malley.
Men O`Malley var forsvunnet.

Madame satte seg ved enden av spisebordet, som var vakkert dekket med julestjerner og kandelabre. Til høyre for henne satt Duchess sammen med kattungene.

Plassen på venstre side, som var dekket til O`Malley, sto tom. “Hvor kan O`Malley være?” sa Duchess surmulende for seg selv. “Det er ikke riktige å la Madame vente.”
Akkurat da hørte de et fryktelig leven utenfor gatedøren. Inn kom O`Malley, fulgte av sin gamle venn Bluespus og bandet hans.

Bakgårdsgattene mjauet lystig.
“Velkommen!” sa Madame. “Og god jul, alle sammen!”
Bandmedlemmene satte seg til bords. Etter dem kom flokken med løskatter som hadde reddet Duchess og katteungene fra å bli sendt til Timbuktu.

Madame ringte på butleren. “Nå kan du servere gåsesteken.” Hun smilte og tilføyde: ” Men først må gjestene mine spille for maten.” Bluespus og vennene hans stemte i med “Bjelleklang”. Det var den lystigste, mest elleville bjelleklang som noen gang er blitt spilt en julaften.
Midt i all feiringen hvisket O`Malley for seg selv: ” Dette er hva jeg kaller en god jul!”
Og det var tydeligvis ingen uenig med ham i.

kilde: julens vakreste eventyr. 

Fjøsnissen er den mest vanlige av alle nissene. Opprinnelig het han gårdsnissen, men etter en sørgelig hendelse ble navnet hans forandret. Det var på gården til Per Sørigarn, der Ulv var gårdsnisse. Per var en diger rusk av en bonde på over tre alen, han var sur og grinete støtt og kjørte hesten så hardt at det var en skam. Likevel gjorde Ulv alt for ham og slet og strevde fra morgen til kveld. Dette var den gangen Norge var et av de fattige landene i Europa og nissene foruten julegrøten bare fikk en bolle med vassgrøt på torsdagskvelden. I vårknipa dro Ulv bort til nabogården og stjal høy, for der hadde de mer enn de trengte. Hver gang satte han livet på spill, for på den gården hadde de en farlig bikkje.
En gang Ulv hadde listet seg bort for å ta en høydott, var bikkja løs. Ulv var så skjelven av skrekk at tennene klapret i munnen på ham. Akkurat idet han skulle ta høydotten med seg og smette unna, fikk bikkja øye på ham og satte etter. Han tok tak i buksebaken på Ulv og rev av et stort stykke. Det er til minne om den sørgelige dagen at nisser går med lapp bak.

Fra den dagen av ønsket Ulv seg over til et annet yrke. Han drømte om å bli slottsnisse. Men hvordan kunne han bli det når kongen bodde Sverige og han selv ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted enn Norge?

Tidlig på morgenen søndag den 13. August 1905 satt Ulv på låvebrua og sturet. Det var fremdeles lite med mat på Sørigarn, selv om Per for lengst var gått bort. Ikke hadde han greid å få seg en annen jobb heller, enda han hadde forsøkt mange ganger. De  fleste skipsnissene var arbeidsledige, kirkenissene hadde ingen kirker til overs, skogsnissene var det altfor mange av, og han hadde ikke lyst til å bli bergnisse eller strandnisse. Nei , det var slottsnisse han ville bli!

Han hørte noen komme ruslende under låvebrua, og da han kikket ned, fikk han se at det var den spretne Nisse Klums.
– Hei! ropte Ulv glad. Det hjalp bestandig å ha noen å snakke med, da glemte han alle bekymringene.
– Er det Nissetinget i dag? Det hadde jeg glemt.
– Du må bli med, det er viktigste saker som skal tas opp. Vi skal ha avstemning om vi vil fortsette unionen med Sverige eller bli selvstendige, og etterpå skal vi ha avstemning om vi vil ha konge eller ikke.
Ulv løftet hodet. – Hva var det du sa?
– Vi skal ha nissefolkeavstemmning.
– Sa du konge?
– Ja. Prins Carl har sagt at han ikke vil bli konge uten folkeavstemning, og vi nisser må ha like stor rett til å bestemme her i landet som alle de andre.
– Får vi konge, mener du? Med slottsaker, tårn, velfødde hester, sølv på bordet og mengder av mat i spiskammerset?
Klums nikket. – Hvis han får flertall, ja.
– Har noen nisse meldt seg som slottsnisse ennå? Ulv var så spent at han holdt pusten mens han ventet på svaret.
– Jeg tror ikke det. Først må vi se hva det blir til.
Ulv var ikke sen om å komme seg ned av låvebrua. En mengde nisser var møtt frem til Tinget. Som vanlig ble det holdt utendørs for å få plass til alle nissene. Sist Ulv hadde vært med, hadde ikke nissene klart å løse problemet de sto overfor og hadde måttet kalle opp Mannen i Månen for å få hjelp. I dag skulle det bare være avstemning.
Nissepresidenten slo klubben i melkebutten som de brukte som talestol og erklærte: – Et ja på lappen betyr ja til selvestendighet, og et nei betyr fortsatt union med Sverige.
Ulv kikket seg rundt. Han så at mange av nissene var i tvil. De syntes de hadde det bra som det var, og som en av dem sa: – Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.
Ulv ble nesten desperat. Hvis han skulle bli slottsnisse, måtte de først få en konge. Og skulle de få konge, måtte Norge først bli fritt. Han tok mot til seg og rakte hånden i været.
– Herr nissepresident, kan jeg få si noen ord?
Nissepresidenten nikket, og Ulv kløv opp på talestolen.
– Jeg tror dere har glemt vår historie, folkens, sa han med høy og tydelig stemme.
-Vet dere ikke at en av våre forfedre var støvlepusseren til Olav den hellige? Har ingen fortalt dere at broren hans spikket piler til Harald Hardråde da han prøvde å ta England i 1066? Har dere glemt at fetteren hans var den første borgnissen på Akershus og sov i Håkon den femte Magnussons utgåtte ridestøvel? Vet dere ikke at Teobaldus var skipsnisse om bord på Christian den fjerdes orlogsskip og reddet skuta fra forlis? Helt siden Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, har vi nisser stått kongene bi. De trenger oss. Hvordan skulle de klare seg hvis de ikke hadde hjelpende nisser i slottstårn og kirker, på skogstur og om bord i kongeskip? Uten konge, ingen borg- og slottsnisser. Uten borg- og slottsnisser, ingen konge!
Nissene sto andektige og lyttet til den flotte talen. Da Ulv endelig var ferdig, braket applausen løs. – Bravo! ropte de i kor. – Hurra for slottsnissen! Hurra for et fritt Norge, og tre ganger hurra for en norsk konge!
Da stemmesedlene ble talt opp, var det bare to stemmer imot Ulvs forslag og allerede samme dag tok Ulv alle stemmesedlene med seg og dro inn til hovedstaden.
Det skulle holdes folkeavstemning denne søndagen, det ble flagget overalt i byen og på havnen, og ut fra kirkedørene bruste fedrelandssangen. Tusener av glade, feststemte mennesker flokket seg  utenfor Universitetet.
Ulv gjorde seg usynelig og smatt inn. Sekken med alle stemmesedlene var tung som bly, han var blitt skakk i ryggen og skeiv i skuldrene av å bære, men hvis han ble slottsnisse, var det verdt det, tenkte han idet han helte alle stemmesedlene opp i urnen.

Allerede samme kveld ble resultatet offentliggjort: 368.208 sa JA til oppløsning av unionen, og bare 184 sa NEI.
Ulv løp halve veien hjem, enda så sliten han var.
Den 12. november samme høst var han igjen på vei inn hovedstaden med en tung sekk på ryggen. Denne gangen var det stemmesedlene med ja eller nei til kongedømme.
Det ble et overveldende flertall for ja- siden, og seks dager senere lød kongesalutten fra Akershus utover byen.
Norge ble selvstendig, og Norge fikk egen kongen, men ennå er det mange som ikke vet at det var takket være de norske nissenes stemmesedler.

kilde: Nisser i norgeshistorien. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I mange måneder hadde Snehvit levd fredelig sammen med de syv dvergene i den lille hytten deres i skogen. Etter at dvergene fikk vite at Snehvit var en prinsesse som hadde flyktet fra stemoren sin, den onde dronningen, hadde de gjort alt de kunne for at hun skulle ha det trygt og godt.

Snehvit elsket dvergene – Brille, Sinnataggen, Lystig, Trøtten, Prosit, Blygen og Dopey – som om de var hennes egen familie. Hun ryddet og vasket og strøk klærne deres, og hver kveld når de kom hjem fra gruvene, sto middagen og ventet på dem.

En morgen i desember da Snehvit var ute og matet fuglene, satte Brille seg ned sammen med de andre seks dvergene.
” Julen nærmer seg.” sa han. “Hva sier dere til at vi gir Snehvit en gavejul – æh – en julegave?”
“Vi bør viser vår takknemlighet,” sa Lystig, “for alt hun har gjort for oss,”

“Ja, hvorfor ikke! Et eller annet fortjener hun vel,” sa Sinnataggen.
” Hun trengte et nytt sengeteppe til sengen sin.” mente Trøtten.
“Hva med et blondelommetørkle?” foreslo Prosit.
” Jeg har en idè,” sa Blygen og rødmet.

“Kan vi ikke gi henne noe fra gruvene? Noe til minne om oss?”
“Minne om oss? Hun skal da ingen steder,” sa Sinnataggen, “skal hun vel?”
“Får ikke håpe det,” gjespet Trøtten.

“hvis vi jobber ekstra hardt,” sa Brille, “finner vi kanskje en miadant – øh – en diamant. Gull har vi nok av.” “Vi kan jo lage en krone til henne,” sa Lystig. “En slik krone som prinsesser bruker.”

“Snehvit er en prinsesse,” minnet Blygen dem om, “på alle måter.”
Neste dag arbeidet dvergene hardt i gruvene, mens Snehvit forberedte julen hjemme i hytten. Først stekte hun et brett med pepperkaker formet som klokker, stjerner og juletrær.
Mens kakene stekte gikk hun ut i skogen og hugget et grantre i dvergstørrelse. Hun trakk treet hjem på en liten kjelke, og plukket røde bær og kristtorn på veien.

Da hun kom inn igjen luktet huset av kanel og sukker. Duften var så fristende at Snehvit ble veldig sulten. Men i stedet for å smake på kakene, festet hun bånd i dem, og hang alle sammen på det lille grantreet. Så pyntet hun grenene med lenker av de røde bærene, og sang julesanger mens hun arbeidet. Da hun omsider var ferdig med å henge kristtorn og misteltein i bjelkene, var Snehvit så sliten at hun tok seg en liten lur foran peisen. Ikke lenge etter banket det på døren, men dvergene hadde advart Snehvit mot å åpne for fremmede. Gjennom vinduet så hun en gammel kone forsvinne inne i skogen med en kurv frukt på armen.

Jeg burde ha invitert den stakkars kroken inn, tenkte Snehvit, men hun var nødt til å holde løftet sitt til dvergene. Lite visste hun at konen var den onde dronningen i forkledning.

Da dvergene kom hjem og så treet, danset og ropte de av glede. “God jul!”
“Du er en skatt!” sa Lystig.
“Når vi snakker om skatt,” sa Brille, ” så har vi en liten overraskelse til deg.”
Fra frakken sin tok han frem en liten eske pakket inn i gråpapir, og la den under treet.

“Det er forbudt å hikke – øh – kikke,” sa han.
“Du må vente til julaften.”
På julaften tilberedte Snehvit et festmåltid av stekt fugl og riskrem. Under middagen gled blikket hennes titt og ofte mott det grønne treet med pakken under. Mens hun bodde sammen med stemoren sin hadde hun aldri fått en eneste gave.

Da dessertbollen var skrapt og dvergene hadde vasket opp, overrakte Brille endelig den lille gaven.
Da Snehvit åpnet pakken gispet hun av glede.
“Noe så nydelig! Men hvordan i all verden …?”

“Vi har laget den,” sa Lystig stolt. “Du gråter, jo!” sa Brille.
“Er det noe galt med den?” Snehvit gikk bort til speilet og prøvde kronen på hodet. Hun følte seg som en prinsesse igjen!
“Tusen takk,” sa hun. “Den er veldig fin – og enda finere fordi dere har lagt hjertene deres i det.”

“Pytt, det var da så lite,” sa Blygen.
Snehvit hadde på seg den vakre kronen hele julen. Så pakket hun den pent inn, og la den i skuff, for å spare den til den dagen da hun kanskje igjen ville bli en prinsesse.

Kilde: Julens vakreste eventyr. 

Hei Nå er det en stund siden jeg har skrevet en oppdatering på hva som skjer rundt meg om dagen.. Men det er fortsatt ikke så mye 😛 I hvert fall ikke alt skal dokumenteres for å si det sånn 🙂 Jeg skal starte med at i dag har min sønn bursdag, jaaaa 24 år blir han gett.
Må jaggu si at han var en kjekk ung gutt, men nå er han enda kjekkere og enda eldre 😛 Gratulerer så masse med dagen Sindre 🙂
I hælja så har jeg vært på Toffe Loffe igjen. Jaaa jeg og Elisabeth passa der sammen. Jeg tok de store hundene og hu høner og små.. Jeg skulle egentlig ikke være der siden hælja var opptatt med masse annet. Men jeg kom torsdags ettermiddag og ble sittende hele natta med Lillegutt og live da. Godt man har litt selskap i løpet av natta 😛
For det ble våken natt for å si det sånn. Og det fortsatte sånn egentlig hele hælja.
Lørdagen så var det en tur til Moss, det var familie treff for min side. Og det var kjempe koselig å treffe alle igjen, for det er en god stund siden for å si det sånn.
Alexandra og Sindre var også med, det var kjempe koselig.

Alexandra er jo seff spreng ferdig, den lille gutten der blir stor. Silas 🙂
Vi var jo seff i Moss, og hva spiser man i Moss??
Pølse i vaffel.. Gøttere en gøttest 🙂 Men du dæven hvor du blir mett av bare en 🙂
Ferdig i Moss, så bar det seg opp på kennelen igjen. Fore bikkjer og ordne med dem.. Freshe sminken litt og gjøre seg klar for en tur på pub`n. Torgeir og kjendisene spilte i Eidsvoll. Endelig litt liv i Eidsvoll. Men en ting er sikkert.. Folk må slutte og klage på at det ikke er liv i Eidsvoll, for HVOR var folka hen? Det var omtrent ingen der. Meget skuffende.
Det ble bare 2 øl der, for vi måtte dra før det var ferdig. Opp på kennelen så var det å få av seg pen stasen og på med bikkjeklær og ut for å ta inn bikkjer. Da var det blitt kvelden og kunne senke skuldrene og slappe av. Det ble en litta tur inn på liven til Kuhne for å høre på litt musikk, det var jo koselig. Prøvde å slappe litt av men det gikk dårlig, ble bare noen få timer. Men det er greit. Sova kan jeg gjøre når jeg kommer hjem. Søndagen gikk til en opprydding, pakking og gjøre seg klar for å reise hjem. Skal si med hånda på hjertet at jeg gleda meg til det. Kom hjem så måtte jeg hilse på alle de 4bente, få pakka ut alt sammen, og legge meg par timer. Jeg var så trøtt som en dritt, så trengte det for å si det sånn. Fikk sovet 1 time så var det opp igjen pga at det var litt leven ute. Da måtte jeg sette meg til pc`n for å skrive historiene mine. Kalenderen blir lest, og det er utrolig koselig, tusen takk 🙂
Har fått skrevet par stk, så nå er det bare å fortsette med de siste dagene, så må man finne på noe annet å skrive. For ser man trenger no tema eller no annet som kan komme ut.
Dagen i dag har man ikke gjort så forbanna mye. Ble vekt av tlf, men det er greit. Vaske litt klær og skulle dratt over gølvet… igjen….. For her har det ikke blitt gjort en drit mens jeg har vært borte.. Og jeg har liksom ikke lyst til å ta å drive på, på selve julaften. Så jeg må gønne på litt denne uka så alt er/ blir ferdig til hælja. Sindre kommer hit den 23 og da ere greit og ha alt klart. Til og med senga der han skal sova. Så har litt å bedrive med denne uka. Willy reiser jo til Oppdal så da blir det mye fritid her til å fikse og ordne litt..Både dag og natt.. Er bare å klesse på musikk det og ta fatt.. 🙂
Nei nå skal jeg ta meg 5 min… Trøtt i trynet.. Så skal jeg gønne på litt oppe, så er det gjort. Er home alone ei litta stund til så da kan det njutas 🙂
Sjalabais. Ha en flott kveld videre 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Julenissen blir av og til mistenkt for å være et menneske som har kledd seg ut, særlig når han har pyntet seg med rød kappe til jul. Men når man snakker med ham, skjønner man fort at det er en nisse.
Julenissen er i virkeligheten en storvokst fjøsnisse som ved en tilfeldighet begynte å dele ut gaver til jul og derfor fikk klengenavnet julenissen. I julestria har han det mer travelt enn noen andre i hele verden. Mens de andre nissene er samlet på verkstedlåven for å lage julegaver, administrerer han det hele. Midt i nissestua har han rigget til kontoret sitt. Det vanskeligste er å holde styr på hvilke pakke som skal til hvem og hvor de snille barna bor.
Oppretter den ene veggen har han stablet vedkasser med alle lappene med navnene og gaveønskene til de snille barna og de snille gamle.
Men julen 1899 hendte det noen forferdelig. Inne i stua til den gamle julenissen lød et rabalder. Vedkasene som var fylt med alle lappene der det sto hvem som skulle ha hva, hadde rast ned, og alle listene havnet hulter til bulter på gulvet. Den gamle julenissen sto helt stille og stirret på kaoset mens tankene stoppet opp. Han var allerede så sliten at han var blitt surret i hodet.
Dagen før hadde han vært så forvirret at han hadde tatt støvelen på feil fot, snudd buksa bak frem og stukket snadden i sliren. I mange dager hadde han forsøkte å ordne ønskelistene og skrevet omhyggelig ned hvem som skulle få hva, og nå var alt et eneste kaos.
Hvordan skulle han greie å få orden på det igjen? Det var bare fire dager igjen til julekvelden, han kunne umulig klare det på så kort tid! Han satte seg rett ned på krakken og stønnet høyt. Det var rett og slett altfor mye for ham. I gamle dager fikk ungene bare èn gave hver, men nå var det mange som fikk et helt lass. Tankene hans tumlet tilbake til den tiden da utdelingen av gavene gikk på et blunk, og han etterpå kunne sitte på låven og spise rømmegrøten uten forstyrrelser.
I fem dager og fem netter forsøkte han å få orden på alle lappene, men til slutt ga han opp. Da de andre nissene kom med gavene de hadde laget, la han ganske enkelt alle som var til barna i den ene sekken, og alle som var til de gamle i den andre, og tenkte at han fikk dele ut som best han kunne.
Da julaften endelig kom, var han helt knekt.
Han var så trøtt at han snublet i sine egne ben og hadde glemt hva som var foran og bak på nissedrakten, og da han skulle dra inn til byen med pakkelasset, hadde han glemt hvilken dag det var og skjønte ikke hvorfor kirkeklokkene kimte.
I det samme fikk han se Lurveskjegg, en yngre og sprekere julenissen, som var på vei hjemover allerede. Da husket han.
– Er du ferdig alt? ropte han mens han sendte en lengselsfull tanke hjem til ovnskroken og gyngestolen.
Lurveskjegg nikket fornøyd. – Det er like moro hver gang, ropte han begeistret tilbake. Han stanset og rynket pannen. – Jeg synes du ser sliten ut, gamlefar.
Den gamle julenissen nikket. – Jeg er så trøtt at jeg er redd jeg sovner mens jeg deler ut pakkene.
– Jeg kan gjøre det for deg, kkom det tjenestevillig fra Lurveskjegg.
– Vil du virkelig det?
Ikke lenge etter var den gamle julenissen på vei hjem igjen med tom slede, mens Lurveskjegg dro tilbake til byen.
Da Lurveskjegg nærmet seg det første huset, fikk han plutselig øye på noen nisser inne mellom trærne, som hadde tent bål, spilte trekkspill og danset i måneskinnet.
Den deilig duften av nykokt kaffe nådde neseborene hans, og musikken fikk det til å krible i kroppen.
Et øyeblikk vaklet han, deretter ga han hesten et rapp med tømmene og satte av gårde mot det første huset. Det lyste ut av alle vinduene, og i det ene var det klistret røde hjerter.
Det måtte være der alle barna bodde, tenkte han, satte sekken med barneleker på trammen, ringte på og smatt rundt hjørnet.
Nesten hus hadde en vakker krams på døren, det måtte være gamlehjemmet. Han tok sekken med gaven til de gamle, satte den på trammen og ringte på, deretter løp han sin vei. Nå er jobben gjort, tenkte han fornøyd, hev seg opp i sleden og dro av sted til nissene i skogen så fort seletøy og remmer kunne holde. Ikke lenge etter var han med i dansen.

På aldershjemmet opplevede de gamle den morsomste julaften de hadde hatt på lenge.
Gamle Anna fikk en lekehest, og giktbrudne Johannes fikk en lodden bamsen. Olai fikk et koppestell og Agnes et leketog av tre. De lo så tårene trillet, glemte vonde knær og dårlige hofter, og lekte til langt på natt.
Hos barna, derimot, var ikke gleden fullt så stor.
–Hva skal jeg med en varmeflaske? spurte Sigurd forundret.
– Og hva skal jeg med knevarmere? utbrøt Petter.

Ryktet om de underlige julegavene nådde snart Nisse Gløgg. Han tok seg straks en tur til den gamle julenissen.
– Stakkar, det er visst blitt for mye for deg, mumlet han hoderystende da han fikk høre hva som var skjedd.
Julenissen ristet oppgitt på hodet.
– Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle klare å holde orden på alle papirlappene.


Nisse Gløgg klødde seg i nisselua og ruslet hjem for å tenke. Han grublet i dager og netter, men greide ikke å finne på noen lur løsning.
En uke senere var han på vei ned i kjelleren for å hente poteter i potetbingen. Det var mørkt der nede, og han hadde glemt å ta med seg lykten. Han måtte famle seg ned trappen, og da han endelig var nede, snublet han i noe skrot og holdt på å falle. Da lød et smell, og han hylte høyt. En intens smerte skar gjennom stortåa hans. I det samme forsto han hva som var hendt. Han hadde kommet nær musefella og den hadde smekket igjen rett over tåa hans. Haltende og hikstende av smerte karet han seg opp kjellertrappen igjen og fikk omsider av seg musefella. Støvelen hans var klemt helt sammen foran i tuppen. Han ble stående stille og stirret på den en liten stund. Da begynte en tanke å ta form oppi hodet hans. Når en musefelle av ståltråd kunne få en støvelsnute til å klemmes sammen, måtte den vel også kunne klemme samme en bunke med papirer? Men hvordan skulle han få den til å smelle igjen? Han glemte helt at det verket i stortåa fremdeles, hentet lykten og bega seg ned i kjelleren igjen. Inni verkstedboden fant han en tynn ståltråd og begynte å bøye og vri på den, og endelig skjønte han hvordan det kunne gjøres. Ved å ha to musefeller i stedet for èn, det ville si to ståltrådbiter, og la dem gå sammen veien, ville de kunne klemme, sammen noe som ble lagt i midten. Han slo hendene samme av begeistring. Her lå løsningen. Nå kunne den gamle julenissen binde sammen lappene uten å være redd for at de falt på gulvet og ble liggende i et eneste rot. Glad løp han opp kjellertrappen og ut av huset.
Han fant den gamle julenissen sittende krumbøyd og ulykkelig i gyngestolen, han merket ikke engang at han fikk besøk.
– Jeg kan aldri mer være julenisse, mumlet den gamle.
– Jeg som ikke greier å holde styr på lappene mine engang.
– Jo. det kan du! ropte Nisse Gløgg ivrig. – Jeg har gjort en oppfinnelse, la han stolt til og dro ståltråddingsen opp av lommen.
– Oppfinnelse? gjentok julenissen og dro seg forvirret i det ene øret. – Det er jo bare en liten ståltrådbit som er krøllet sammen.
Nisse Gløgg svarte ikke. Han tok mange papirlapper, la dem oppå hverandre og lot dem bindes sammen med den krøllete ståltrådbiten.
–Siden den binder lappene sammen, vil jeg kalle den for en binders, erklærte han høytidelig .
Dagen etter la han bindersen i postkassen til en han kjente, en mann som het Johan Vaaler og som kunne dette med patenter. Det gikk ikke mange månedene før det fantes binders i de fleste norske hjem, og siden spredte nyheten seg til andre land. Likevel er det ikke alle nordmenn som er klar over at oppfinnelsen av bindersen er norsk!

Kilde: Nisser i Norgeshistorien

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik som farer bruker å ha, og så var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene og fru snekker Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipinene. Han skulle nedi vedskjulet sitt, for der hang det en stor sekk med julegaver. Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakten og dro kjelken med julegavesekken ut på gardsplassen. Men så var det så glatt akkurat den julekvelden, så snekker Andersen datt så lang han var opp på kjelken og sekken, og så var det en bakke ned mot hovedvegen, kom det en annen mann i julenissedrakt med en kjelke.
“Halv vei!” ropte snekker Andersen og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt bak julenissemaska, og så butta de så de ramla i grøfta begge to.
“Omforladels!” sa snekker Andersen.
“Omforladelse sjøl,” sa den andre.
“Vi er nok ute i samme ærend, vi,”, sa snekker Andersen. “De har fått på Dem julenissedrakten, De også,” sa han og lo. Og så retta han fram handa si og presenterte seg: “Snekker Andersen.”
” Julenissen,” sa den andre og andre med handa si.
“He, he!” sa snekker Andersen. “Ja ja, det går jo an å tøyse litt, det er jo julekvelden, og da er det rart med det.”
“Akkurat,” sa den andre. “Og vil du som jeg nå, så går jeg til dine unger og gir dem gaver, og så går du til mine unger. Men da må du ta av deg den dumme nissedrakten.”
“Men hva skal jeg kle meg ut som da, da?” sa snekker Andersen.
“Du behøver vel ikke å kle deg ut, ungene mine ser nisser året rundt, men en orntlig snekker har de aldri sett, og hvert jul bruker jeg å si: Hvis dere er snille nå, så kommer snekker Andersen om julekvelden når jeg reiser rundt med gaver til alle menneskeungene. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg. Skal vi bytte slik at ungene mine slipper å sitte alene hele julekvelden?”
“Ja, det kunne vi jo godt,” sa snekker Andersen, ” men det er bare det at jeg har ingen gaver til ungene dine, jeg”
“Gaver?” sa julenissen. “Er ikke du snekker da?”
“Jooo ….,” sa Andersen.
“Da kan du bare ta med deg noen plankebiter og noen småspiker. Og så har du kanskje en kniv?”
Jo da, snekker Andersen hadde kniv, og han fant plankebiter og småspiker i vedskjulet.
“Nå kan du bare gå i fotefara mine innover i skauen,” sa nissen, ” så tar jeg kjelken og sekken din og ringer på. Du bor i annen etasje, du vel?”
“Ja,” sa snekker Andersen.
Og så gikk nissen opp til snekkerhuset, og snekker Andersen gikk innover i skauen der nissen hadde gått. Han behøvde ikke å gå så langt, det var bare forbi to graner og en stein og en stubbe, og bak stubben stakk det opp tre små toppluer.

“Nå kommer`n, nå kommer`n!” ropte nisseungene og fløy i forvegen mot et vindfelt tre som lå med rota i været. Og da Andersen kom på den andre sia av rota, sto nissekona og venta.
“Nå kommer`n mor! Nå kommer snekker Andresen! Se på`n! Er`n ikke lang?”
“Så da, unger, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før,” sa nissekona.
“Men vi har aldri sett en orntlig snekker!” ropte ungene. ” Kom inn da, snekker Andersen!”
“Ja, du får værsågod gå inn,” sa nissekona og løfta på ei grein, og Andersen bøyde den lange ryggen sin og smaug under greina og fulgte etter nissefolket innover – og så sto han i ei lita stue med steingolv og stubbestoler og mosesenger med tepper av tyttebærlyng. I den minste senga lå en liten unge, og borti kroken satt en gammel nisse og nikka med hue.
“Har du med deg kniv?”
“Har du med deg plankebiter og småspiker?” gnålte nisseungene og halte og dro i snekker Andersen.
” Så da, så da, Andersen må da få lov å komme innafor døra før dere begynner å mase,” sa nissekona.
“Sett deg da, Andersen.” “Er det fremmen-nisser her?” Peip den gamle nissen i kroken.
“Det er Andersen! Snekker`n” ropte den største nissegutten i øret hans.
“Han er så gammel, han bestefar, han kommer aldri ut mer, du får gå bort og hilse på`n, så blir`n gla.” Jo da, Andersen gikk bort og hilste på gamlenissen og tok`n i handa . Det var som å ta i ei barkflis.
“Nå får du sette deg da, Andersen-snekker,” sa ungene.
“Vet du hva du skal lage til meg?” sa den største nissegutten og smilte med ei tann.
“Du skal lage en kjelke, kan du det? En liten lekekjelke?”
“Ja, jeg får prøve,” sa Andersen. Og det gikk ikke lenge før kjelken var ferdig.
“Så er det min tur,” sa den mellomste nisseungen. Det var ei lita jente som svingte seg med to musefletter.
“Hva vil du ha da?” sa snekker Andersen.
“Dokkeseng,” sa nissejenta.
“Har du dokke da?” sa Andersen.
“Nei, men jeg får låne ungene til skogsmusa en gang iblant, og ekornungene får jeg leke dokke med så mye jeg vil. De bare syns det er gemt å leke dokke, de! Gjør dokkeseng da!”
Og så laget Andersen dokkeseng.
“Hva vil du ha da?” sa han til den minste nissegutten som sto og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.
“Veit ikke,” hviska gutten.
“Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det, da vel.” sa de andre ungene.
“Snurrebass,” hviska veslegutten.
“Ja, det skal du da jamen få,” sa Andersen, og så laget han snurrebass.
“Og så må du lage noe til a mor!” maste ungene.
Nissekona hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak ryggen sin.
” Hysj da, unger!” sa nissekona.
“Bare si hva du vil jeg skal lage, du,” sa Andersen.
“Ja,” sa kona og visste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk i hvert fall ikke an å spise suppe med den.
“Kan du få noen skikk på denne her, trur du?”
“Hem, hem,” sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. “Jeg får heller lage ei ny sleiv til deg.”
Og så tok han og spikka ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget sleiv til nissekona. Og da han var ferdig med det, fant han ei lang rett rot med en krok i toppen, og så satte han seg og begynte å spikke på den. Men han sa ingenting, ungene maste og spurte hva han laget, men Andersen sa ingenting før han var ferdig, og da var rota blitt en fin stokk.
“Værsågod, bestefar,” ropte Andersen og gikk bort til gamlenissen med stokken. Og til slutt tok han alle flisene og gjorde ei lita linerle på lette vinger som han hengte over senga til den minste nisseungen.
“Nei, å nei, detta var stas,” sa nissekona.
“Ja, nå ska du jammen ha mange takk, Andersen. Takk pent nå, unger, kom hit og takk Andersen. Å ja, denna julekvelden kommer vi ikke til å glømme.”
“Takk, takk, takk!” ropte ungene. Og så kom gamlenissen stavrende over golvet med den nye stokken sin og sa: “Tusen takk!”
Nå hørte Andersen noen som tusla utafor døra, og så sa han: “Takk i ligemåde og godt nyttår!” Og så skyndte snekker Andersen seg ut, og der sto julenissen med kjelken og den tomme gavesekken.
“Takk for hjelpa, Andersen.” sa julenissen. “Hva sa ungene da du kom?”
“Jo da, dem ble gla, dem, nå venter dem bare på at du skal komme hjem, tenker jeg. Åssen gikk det med deg da? Han ble ikke redd deg, veslegutten min, vel?”
“Å langt ifra,” sa julenissen. “Han trudde det var du, han. Titte fanget pappan min, jeg! sa han hele tia.”
“Ja, nå får jeg skynde meg hjem,” sa Andersen, og så sa`n god jul enda en gang, og så gikk`n. Det var begynte å snø, så det var såvidt han kunne finne igjen sporene..
“Får jeg se på gavene deres, da!” sa han til ungene sine da han kom inn i stua.
Men da lo ungene.
“Du har vel sett dem før, du vel! Du så vel gavene de du var julenisse i sta, vel!”
“Nei, jeg har vært hos nisseungene og laget gaver til dem, jeg” sa Andersen.
“Hvor bor de hen da?” spurte ungene og lo enda mer.
“Innover der og bortover sånn,” sa Andersen og pekte. Nå snødde det mer og mer snart var alle sporene etter snekker Andersen og julenissen borte ……

Alf Prøysen

Så tenner vi tre lys i kveld,
for lengsel, håp og glede.
De står og skinner for seg selv
Og oss som er til stede.
Så tenner vi tre lys i kveld
For lengsel, håp og glede.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I gamle dager mente mange at alt arbeidet med å stelle i stand til jul måtte være ferdig 13. desember. Da kom Lussi-natten som de trodde var årets lengste natt. Det var farlig å være ute, for nå var Lussi på ferde. Noen ganger kom hun kjørende, noen ganger ridende. Hun var nifs og mørk og straffet dem som hadde somlet med julestellet. På Lussi-dagen måtte ingen arbeide. Barn som hadde gjort noen galt, måtte passe seg, for Lussi kunne komme ned gjennom pipa og ta dem. Noen steder trodde de også at djevelen, som de kalte Lucifer, husert den natten. Flere steder i Mellom- Europa trodde de på Lussi, eller Lucia den mørke, som de kalte henne. Men det fantes og en lys Lucia, der navnet fikk glans av det latinske ordet Lux som betyr lys. I dag er det henne vi feirer mange steder i Norden.

Skikken med Lussibrud kommer fra Tyskland. Lussibruden var en pike med trente lys i en krone på hodet. Denne lyskronen skulle minne om helgenglorien til den hellige Lucia. Første på 1900-tallet begynte Lucia-feiringen å få den form vi kjenner i dag. Disse skikkene stammer fra Sverige. Lussibruden, som helst skulle være hvitkledd, kom med lysskrone på hodet og kaffe og kaker (“lusse-katter”) om morgenen den 13.desember. Da en avis, Stockholmstidningen, i 1927 begynte å kåre en Lucia, ble skikken mer spredt. Luciabruden er gjerne fulgt av terner og stjernegutter. De synger om Sankta Lucia, men også andre sanger slik som Betlehemsstjernene, Stjerneguttsangen og Staffansvisen. Den siste hører fra gammelt av hjemmet på annen juledag. På neste side finner du en gammel svensk Luciasang.
Noen steder i Norden var det skikk at en pike kunne spørre Lucia om hvem hun skulle få til ektemann. På Luciadagen måtte hun stille seg foran et speil med et lys i hver hånd og si:
Lucia, du klare,
si, vil du meg svare:
Hvis duk skal jeg breie,
hvis seng skal jeg reie,

Hvem skal bli min kjære,
hvis barn skal jeg bære,
hvis arm skal jeg sove i?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hadde hun gjort det riktig, fikk hun se den
hun kom til å gifte seg med i speilet.

“Julen er rett rundt hjørnet,” sa musen Timmy til Dumbo. På grunn av store snømengder hadde sirkusdirektøren avlyst alle forestillinger til over nyttår. Den unge elefanten, som ennå ikke hadde vært ved sirkuset et jelt år, så spørrendepå Timmy.

“Gi deg, da. Du vet vel hva jul er?” sa Timmy. Dumbo ristet på hodet. “Stjerner som glitrer, papir som knitrer og alle hjerter gleder seg?” “Gaver og glede, nisse med slede,” sa kråkene. “Bjelleklang og julesang.”

“Du kommer til å elske julen,” sa Timmy.
“Alle elsker julen,” sa kråkene. “I hvert fall gjør de fleste menneskene det.”
De flakset ned til Timmy og mumlet noe til ham med lave stemmer. Så sa Timmy til Dumbo: “Bli med oss, så skal vi vise deg julen.”

Med kråkene foran seg og Timmy på ryggen, fløy Dumbo gjennom den kalde vinterluften. De fløy og fløy, helt til omrisset av New York dukket opp mot en rosenrød solnedgang. Kråkene stupte nedover og landet på taket av en høy bygning. Under dem blinket gaten av utallige små, hvite lys.

Et kjempehøyt tre med fargerik pynt rager opp ved siden av en skøytebane full av skøyteløpere. Tutende biler sneglet seg frem, og mennesker nedlesset med pakker hastet langs fortauene.

“Dette er julen,” sa Timmy. Dumbo stirret storøyd ned på alle julelysene og dekorasjonene. “Vi kan vise deg andre slags juler,” sa kråkene. “Så kan du selv bestemme hvem av dem du liker best.”

Kråkene fløy over elven og bort til et vindu i et lite, koselig hus. Stuen innenfor var pyntet til jul, med et tent juletre og fargerike dekorasjoner. En mor så på at barna hennes hang strømpene sine over peisen mens de sang julesanger. Timmy fortalte Dumbo om julenissen som kom på sleden sin gjennoom luften, og hadde med gaver til barna.

Dumbos hjerte ble fylt med glede. Hvis denne lykkelige familien var jul, ville han gjerne være en del av den. “Det er best du ser flere juler før du bestemmer deg,” sa kråkene.
Neste stopp var i branntrappen på en gammel, nedslitt leiegård. Da de tittet inn av vinduet, så de en stor familie som satt hutrende foran ovnen og fikk servert suppe fra en kjele.

Noe juletre hadde de ikke, og heller ikke en eneste pakke. Hvor var deres glitrende, knitrende, alle-hjerter- gleder-seg-jul?
“De har ikke penger,” forklarte Timmy. Han skjønte at denne familien hadde gjort et dypt inntrykk på Dumbo. Men Dumbo hadde fått en idè. Men Timmy på ryggen fløy han gjennom kveldsmørket tilbake til det første stoppestedet deres, den høye bygningen og skøytebanen.

Der sirklet han rundt det store juletreet, opp-ned og ned-opp, helt til han hadde fanget oppmerksomheten fra folkemengden. Så satte han i gang med sitt meste krevende sirkusnummer, det som en gang hadde gjort ham berømt. Skøyteløpere og handlende i gaten stoppet opp, og stirret måpende på sirkuselfanten. Da Dumbo var ferdig, ropte de jublende om mer.
Samtidig skjedde det noe forunderlig. Folk åpnet de overfylte bæreposene sine, og ga bort julegaver! Etter ekstranummeret samlet Dumbo sammen en stor nissesekk full av pakker.
Så fløy han og vennene hans inn gjennom vinduene hos alle familiene som manglet julestemning og ga dem en glitrende, knitrende, gledelig jul. Det var sent på natt før de kom tilbake til sirkuset, og snøen falt tett. “Å,” sa Timmy. “Så deilig det er med jul!”
Den natten sovnet Dumbo mens han drømte om glade barneøyne som lyste om kapp med tente juletrær.
Kilde: Julens vakreste eventyr.