Med alt det elektrike lyset og all støyen fra oppvaskmaskiner og støvsugere har mange husnisser trukket seg vekk fra menneskene. Noen har flyttet inn på nedlagte husmannsplasser, mens andre stadig er på utkikk etter et nytt sted å bo. Atter andre og eventyrlystne og kan tenke seg et helt annet liv. En av dem var gamle Rubulus på Andøya, nord i Vesterålen. Han gikk stadig og lengtet etter nye og spennende opplevelser.

En kald januardag i år 2000 fikk gamle Rubulus sitt ønske oppfylt. Han klatret opp den bratte lofttrappen og skyndte seg bort til siden. Der fant han frem den gamle sekken og begynte å pakke ned de lange underbuksene, lang undertrøye, halmtøfler, snusdåse, et ølkrus, en boks med Gamlenissens urtebrygg, som hjalp mot treg mage, søvnbesvær og trollskap, og til slutt fikk han så vidt plass til en smørtine, noen lefser og en grøtsleiv. Så ivrig og tummelumsk var han at han nesten holdt på å glemme både høretuten, fjøslykten og den gamle, medtatte menneskestrikkevotten han brukte som sovepose.
Han skulle til månen! Det var så magesugende, inn i granskauen spennende at han nesten glemte å puste. Gjett om de andre gamlenissene kom til å måpe når de fikk høre hvor han hadde vært.
Det var Skrukknese som hadde gitt ham ideen, uten å vite det selv. Han hadde funnet en avis fra sommeren 1969, der det var bilde av to menn som het Armstrong og Aldin. De hadde reist med raketten Apollo til månen og landet med et landingsfartøy som het Ørnen. Nå hadde Skrukknese fortalt at det lå en månerakett maken til Apollo borte på rakettfeltet her på Andøya, klar til å bli skutt opp.
Rubulus ville bli den første nissen som noen gang hadde satt sine ben på månen! Kanskje han til og med fikk hilse på Mannen i Månen, som nissene pleide å kalle opp for å en pålitelig værmelding, særlig når de skulle gå over Dovre eller krysse Glomma og var redd for å bli overrasket av uvær underveis.

Det kom til å stå om han i alle landets aviser, han ville bli berømt og få sitt navn i historiebøkene! Da han endelig var ferdig med å pakke, listet han seg ned loftstrappen for at vertsfolket ikke skulle høre ham, og skyndte seg ut. Det var ikke sikkert at døren til måneraketten sto åpen. Da fikk han legge seg til å sove rett utenfor og håpe på bedre hell i morgen tidlig. Da bråstoppet han. Øynene videt seg ut. – Kors og kors! hvisket han så åndeløst at ordene nesten ikke våget seg over leppene. Der borte lå den. Og så kjempediger den var. Han fikk både hjertebank og sug i magen på en gang. En lang stund ble han stående og bare stirre. Raketten var høy som et digert grantre og måtte minst veie flere tonn.


Da hjertet endelig begynte å slå normalt igjen, kom iveren brått tilbake. Han la på sprang og kom heseblesende frem til vidunderet. Han så ingen mennesker, men det sto en høy stige inntil raketten. De siste tjue årene hadde han gått på lesekurs hos Nisse- Njål, og prøvde forgjeves å stave seg frem til navnet som sto malt utenpå. Det måtte være fremmedlandsk, tenkte han, men det spilte ingen rolle, selv om han helst hadde sett at det sto MÅNERAKETTEN på hans eget språk.
Han så seg rundt, men det var fremdeles ingen å se. Forsiktig begynte han å klatre opp stigen. Han kløv helt til topps, åpent en slags underlige dør og kom inn i et merkelig rom. Det var fryktelig mye rart der inne. Rubulus kikket seg rundt og ristet uforstående på hodet. Så pakket han opp sekken, tok seg en lefse og bredte soveposen ut på gulvet.

Etter å ha gomlet ferdig, krøp han nedi votten så bare nesetippen stakk opp, lukket øynene og bestemte seg for å ta en lur. Det var ikke sikkert det var lett å sove på månen.  Han våknet av et forferdelig bråk, og i det samme visste han hva som var skjedd. Raketten var skutt opp. – Månen neste! jublet han og så for seg bølgende, gule landskaper, med sollys og varme, smørgule blomster, lysende trær og et glitrende slott der Mannen i Månen bodde. Det gikk ikke mer enn et lite måneflytt, så føltes det som om han ble skutt ut i løse luften, og rommet han lå i raste nedover mot bakken. Var de fremme allerede? Han hadde trodd at det skulle ta både dager og netter før de landet.
I det samme støtte de hardt mot noe, så kraftig at fjøslykten og høretuten fòr veggimellom, deretter ble det helt stille. Rubulus hadde fått seg en trøkk i fallet, og mørbanket og svimmel karet han seg opp, åpent døren og kikket ut. Da holdt han nesten på å ramle ned av bare forskrekkelse. Raketten var skrumpet inn; han behøvde ingen stige for å klatre ned engang. Men det var ikke det verste. Månen var ikke gul! Ikke var det smørblomster, og ikke var det bølgende, gule landskaper. Det eneste han så, var hvite vidder og snødekte fjell. Han sperret øynene opp. Det var liksom noe kjent med stedet, men han hadde jo aldri vært på månen før. Likevel kunne han ikke fri seg fra å tenke på den gangen han besøkte gamle bestefar Gorm julenisse, som bodde på Spitsbergen. Han tenkte at han skulle prøve å komme seg ut, da han plutselig fikk øye på noen mennesker som nærmet seg. Fort gjemte han seg bak noen av alle de rare dingsene. Det varte ikke lenge før han hørte stemmer.
– Den brukte nøyaktig tolv minutter fra den ble skutt opp fra Andøya og til den passerte den polar kløften 1,360 kilometer over Svalbard. Og som du ser, professor, har rakettens fjerde trinn med instrumentlasten som planlagt falt ned på det varslede nedslagsområdet her nord for Spitsbergen. Nå blir det spennende å lese informasjonen den kan gi oss om nordlyset. Deretter må vi sende den tilbake til Andøya med fly.
Gamle Rubulus begrep ikke stort av det de sa, det eneste han oppfattet, var ordet Spitsbergen – ikke månen – og at han skulle tilbake til Andøya med fly. Det tok tid før skuffelsen ga seg, men da mennene forsvant, ble han sittende og gruble. Nissene var nødt til å følge med i tiden. Skipsnissene var gått ut på dato. De måtte tilpasse seg de moderne tider og bli romfartsnisser i stedet. Før hadde menneskene trengt skipsnissenes hjelp til å navigere, til å varsle storm og vindstille, stanse vrakrøvere, og til å vekke rormannen hvis han sovnet på vakt. Nå måtte de læres opp til å kunne hjelpe astronautene med opprettes, der de måtte plukke ut nisser som var spesielt korte av vekst, som hadde et skarpt blikk, som kunne tåle store hastighetsforandringer og høye trykk ved landing. Romfartsnissene måtte ikke lide av klaustrofobi eller astma, måtte ikke ha høydeskrekk, men besitte store kunnskaper om stjernebilder og Melkeveien.
Gamle Rubulus fikk det som han ville. I dag er det alltid en romfartsnisse om bord i alle raketter som blir skutt opp fra Andøya. Etter at nissene inntok romfartøyene, har utskytningene bestandig gått som smurt.

kilde: Nisser i Norgeshistorien.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ja nå kan jeg komme med en blogg hvor jeg kan skrive litt om hva jeg har bedrevet tiden med. For her har det vært mye ting som har litt holdt skjult for AB i over en lengre tid. Årsaken til det er jo seff en surprize party som ble holdt i dag den 20 desember 🙂
Og lage en fest som skal holdes skjult er ikke mye enkelt for å si det sånn. Jeg har sitti med tlf, meldinger og snakka i det skjulte i flere omganger på utstillinger og ja you named.
Først hadde vi bestilt lokalet til den 14 desember, men unga dems hadde da spurt om hun liksom kunne sitte barnevakt den 13 desember. Og hu er ikke den som sier nei til å passe barnebarn for å si det sånn. Og ikke visste de at jeg hadde lokalet da. Så da ble det endring på det, gudskjelov så var det ledig den 20. Ja barna dems arrangerte en bursdags/julefeiring hos dem, så det var ikke no “Barnevakt” de trengte 😉 Da ere moro når det ble en overraskelse der oxo 🙂
På utstillinger har man prata i smug mens AB har lufta bikkjer 😉 Ja Jan Erik har jo vært med på å planlegge festen men han måtte gjøre alt rundt “svingen” om du forstår. Ingen overføringer, ingen meldinger pr messenger, mail eller noe som helst av platformer AB hadde tilgang til 😛 Jeg kan være falsk men ikke til folk man er glad i, men det har jeg vært.. Innskiiiild 😛 Lilli, Elisabeth og jeg, har drevet og bestilt varer og laget gjestelister, meny, så ble det en spleise gave, som Veronica tok seg ansvaret for, for da hadde jeg nok å tenke på og passe på. Og den gaven er en tur på Farris bad med all inklusiv. Ikke misunnelig i det hele tatt 😛 Hadde vært digg med massasje og en full avslapnings weekend. Spess etter mange aktive dager og uker.
MEN her kommer det noen få bilder av hedersgjesten 😛

Her kommer hu og skal hente ett barn på en barnebursdag 😛 Skulle ikke det vøttø, for ut kommer vi, en hel gjeng 🙂

Her ser hu mange kjente folk, som ikke har sett på en stund og fjeset der sier jo bare alt 🙂

Vi ble noen folk, og det er supert, men savnet de som ikke fikk komme pga det ene og det andre.
Men vi hadde de med i tankene 🙂


60 står det på nesten alt.. 🙂

På menyen var det taco, 6 kg kjøttdeig ble stekt, og det vakke mye igjen for å si det sånn. Knapt 600gram igjen. Det er bra beregnet syntes jeg.

2 pavlova ble laget, Lilli hadde laget sjokoladekake og muffins 🙂
Pluss at vi hadde no havreflans, potetgull og godis.. Så vi var ganske stappa alle man tror jeg. Jeg klarte ikke å spise så mye, men det er fordi jeg har stått med maten. Det fucker opp appetitten med den matlukta for å si det sånn.


Se så flink hun er til å blåse 🙂

Det ble ikke mye kaker igjen, og det er nice, sendte med resten av paverlova til AB. Skal sies at jeg orket ikke tanken på å ha med noe mat eller kaker hjem.. Har fått nok av lukta av taco og kake.

Dagen ble uansett vellykket og Jan Erik fikk gitt gaven sin som han ikke visste hvordan så ut. (Jeg hadde bestilt det ) og holdt en fin litta tale 🙂

Virket som alle gjestene var fornøyde med dagen, maten og kaker 🙂 Noen var igjen og hjalp til å rødde bort litt border og stoler, mens jeg tok kjøkkenet. Kunne jeg jo bare fortsette som jeg hadde gjort hele dagen. Hahaha Men rent og pent ble det og Jan Erik fikk levert nøklene og da kunne man endelig puste ut for at denne dagen var over. Ingenting mere og holde skjult.. For det er meget slitsomt å måtte veie sine ord konstant når man ikke har filter og er litt sjapp i replika 😉
Men igjen TUSEN TAKK til alle som kom og gjorde dagen for vår kjære venn Anne Brita ♥
Nå er det bare å planlegge 70 årsdagen hennes 😉 😛 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt siden oldtiden har skogsnissene hatt et spesielt forhold til dyr og andre vesener. Unntakene er digre, hårete hestebremser. Når de kommer summende som et helikopter, reiser håret til nissene seg slik at luene blir stående rett til værs, deretter flykter nissene i panikk. Når det gjelder andre vesener, er skogsnissene venner med småtroll, redde for Nøkken og Huldra, uvenner med de underjordiske og veldig glade i Fossegrimen.
Når Fossegrimen sitter midt i skumvirvlene i fossen og spiller, lister nissene seg nærmere og setter seg andektig ved elvebredden for å høre på. De blir aldri lei av å lytte til de fine tonene. Særlig på mørke og stille kvelder sitter Fossegrimen der, krumbøyd over fela, og med det lange, våte håret nedover de nakne, magre skuldrene og med øynene lukket hardt igjen.

En gang bodde skogsnissen Gomp i en forlatt maurtue – en ødegård – ved foten av Vøringsfossen. Han var veldig glad i musikk og han elsket fosser. I de andre nissene øyne var Gomp en underlig liten kar, litt stille og forsagt, og litt rar med de altfor store ørene og den skeive nesa. Ofte ertet de ham fordi han likte å rusle for seg selv og gruble over ting. Særlig grublet han over alt det rare menneskene fant på. Det gjorde han også en varm sommerdag i 1976, Gomp kom klatrende oppover stien langs Vøringsfossen. Himmelen var klar, og solen brant i ryggen.
Han stanset, tørket svetten av pannen og stirret betatt på det buldrende fossefallet. Flottere foss fantes ikke. Det måtte være den største fossen i hele verden, tenkte han. Bulderet var øredøvende, og vannsprøyten sto så han ble klissvåt i ansiktet. Han kunne ikke høre sin egen stemme engang, enda han prøvde både å rope og synge. Da plutselig sperret han øynene opp. På en diger stein rett ovenfor ham satt Fossegrimen og spilte på fela si. Det var ikke mulig å høre hvilken melodi det var, men av uttrykket og holdningen hans lot det til å være noe svært bedrøvelig. Var Fossegrimen lei seg for noe? undret han og satte opp farten for å slå av en prat med ham. Snart var han nådd helt opp til den store steinen.
– Hei! ropte han, men Fossegrimen fortsatte, bare å spille og la ansiktet i enda sørgeligere folder.
– Hei! ropte Gomp igjen, men forsto snart at det ikke nyttet. I stedet la han seg ned på alle fire og krabbet bort til ham. Fossegrimen oppdaget ham ikke før han rørte ved skuldrene hans. Da skvatt han så fela holdt på å falle ned i de frådende vannmassene.
– Hvorfor er du lei deg? ropte Gomp. Fossegrimen tok fela i den ene hånden, buen i den andre og gjorde tegn til Gomp at de skulle gå bort i skogen. Først da det gikk an å høre hva den andre sa, kom det med pipende, sørgmodig stemme: – Har du ikke hørt det? Menneskene skal legge fossen i rør. – Åh, kors og kors! utbrøt Gomp forferdet. – Da får du ikke noe sted å spille. Han tenkte seg litt om, så la han forferdet til: – Og turistene og jeg får ikke lenger noe fint å se på. Fossegrimen ristet bedrøvet på hodet. – Det er en sørgelig historie, men det er ikke noe vi kan gjøre. Gomp ristet heftig på hodet. – Vi kan ikke bare sitte med hendene i fanget og se på at ulykken skjer. I alle år har vi nisser fulgt med i det menneskene driver med. Noen ganger har vi hjulpet dem, og andre ganger har vi gitt dem en lærepenge. Når de ikke skjønner sitt egent beste, må vi gripe inn. – Hvorfor? kom det motløst fra Fossegrimen. Gomp klødde seg i nisselua. – Det vet jeg ikke, men jeg skal nok finne på noe. Jeg kaller sammen alle skogsnissene til et regionsmøte, og så legges vi hodene våre i bløt.


Allerede neste kveld var alle skogsnissene, i området samlet på loftet på Fossli hotell, og møtet ble ledet av den forsagte, unnselige Gomp. Til de andres forbauselse slo han klubben i bordet så krusene med urtebrygg danset bortover langbordet. – Nisser, småtroll og fossegrimer må stå sammen! buldret han. – Menneskene vet ikke hva de gjør, det eneste som står i hodet på dem, er penger. Nå må vi vise dem at det finnes andre verdier. Vi må sende ut et bud til alle fossegrimene i landet om at de skal spille så ofte og så vakkert de kan, og så høyt at det kan høres over hele riket. Når det gjelder den flotteste av alle fossene i landet, nemlig Vøringsfossen, har jeg også en annen idè, men den røper jeg ikke ennå. De andre nissene skottet på ham, men de sa ikke noe. De visste ikke at Gomp kunne si så mye på en gang og være så bestemt. Noen dager senere sto noen høytidelige menn ved Vøringsfossen og diskuterte fossens fremtid. De hadde store kart med seg, pekte og forklarte, visste på kartet hvor rørene skulle ligge og la ut om hvor mye strøm fossen ville gi når den ble lagt i rør. Like nedenfor sto noen turister som nettopp var kommet med bussene for å se på den mektige fossen, men mennene ovenfor var så opptatt av det de drev med at de ikke la merke til dem. De la heller ikke merke til alle nissene som hadde gjemt seg i tyttebærlyngen like ved. De røde nisseluene gikk i ett med alle tyttebærene.
Da fant Gomp ut av tiden var inne. Han gjorde tegn til Fossegrimen, som straks begynte å spille Våren av Grieg. Straks ble det dørgende stille blant de høytidelige herrene og blant turistene, alle lyttet henført til de vakre tonene. Gomp holdt pusten mens han iakttok mennnene som skulle bestemme. Hvis ikke musikken var nok til å stoppe dem, hadde han enda en idè i bakhånd. Han så hvordan de kikket på hverandre, de var tydeligvis blitt usikre, men i neste øyeblikk sa den ene noe til de andre, og så fortsatte de å studere kartene.
Da bestemte Gomp seg. Uten at de andre nissene visste hva han hadde i tankene, gjorde han enda et tegn til Fossegrimen, som straks begynte å spille en feiende polka. Så styrtet Gomp bort til kanten, og før de andre visste ordet av det, kastet han seg ut i fossen.
Nissene sto som lamslått og stirret, men Gomp var en dyktig svømmer og hadde dessuten vunnet flere premier i rafting. Nå gjorde han tre saltomortaler opp i luften, stupte ned i vannet, spratt opp igjen og gjorde to saltomortaler til, alt til de fengende rytmene til Fossegrimen.
Både nisser og mennesker sto med åpen munn og stirret. Da braket applausen løs. Turistene klappet i hendene, pratet og lo, elleville av begeistring, og en av dem ropte høyt: – For en fenomenal turistattraksjon! Noe slikt har vi aldri sett maken til noe annet sted i verden.
På samme tid kunne man ved alle fossene i landet høre de vakreste toner, så underskjønne at menneskene brått stanset opp og ble stående og lytte i åndeløs undring.
Ikke lenge etter denne dagen fikk Gomp høre at menneskene hadde bestemt at ingen flere fosser skulle bygges ut.
–Bravo! ropte han og begynte å hoppe og danse av glede. Deretter bega han seg i vei oppover langs Vøringsfossen for å fortelle den store nyheten til Fossegrimen.
Slik gikk det til at det ble satt ett stopper for utbyggingen av fossene i landet.

Kilde: Nisser i Norgeshistorien. 

Udyret stormet frem og tilbake inne i det mørke, dystre slottet sitt. “Jeg hater julen,” brølte han til pipeorgelet, Forte. “Det var i julen livet mitt tok slutt,” la han til, og tenkte på den juledagen da egoismen hans hadde forvandlet ham til et udyr.

I tiden før forbannelsen, hadde Forte vært hoffkomponist.
Av alle de forheksede gjenstandene, var han den eneste som ikke ønsket å bli et menneske igjen. For så lenge Udyret var ulykkelig, kunne Forte fortsette å spille den dystre musikken sin.

Vakre Belle, som var gjest på slottet, kjente ikke til Udyrets motvilje mot julen, og hun bestemte seg for å overraske ham med en feiring som skulle få ham til å glemme alle triste tanker. Hun fikk Mrs. Potts til å planlegge julemiddagen, og ba de andre tjenerne om å finne frem silkebånd og glitter.

Men da Belle gikk opp på loftet for å hente julepynten, ristet juleengelen, Angelique, på hodet. “Jul? Her?” protesterte hun. “Jeg nekter å glede meg til julen. Jeg orker ikke å bli skuffet enda en gang.”

Hun visste at Udyret aldri ville tillate noen julefeiring.
Til tross for Angeliques advarsel, fortsatte Belle forberedelsene. Da alle rommene var pyntet, gikk hun for å hente peisved. Udyret skjønte hva som var på ferde og rev fra henne vedklubbene. “Her skal det ikke feires noen jul!” brølte han.

Belle nektet å gi opp håpet. “Jeg gir meg ikke så lett,” sa hun. Men Forte hadde andre – og onde planer. Da Belle ikke klarte å finne et juletre i nærheten av slottet, foreslo Forte at hun skulle lete i Tåkeskogen.

“Men jeg lovet Udyret at jeg aldri skulle forlate eiendommen,” sa Belle. “Jeg ga ham mitt ord.”
“Ikke bry deg om det,” løy Forte. “treet var alltid det han likte best ved julen.” Det var alt Belle trengte å høre. Sammen med tekoppen Skipp kjørte hun inn i skogen, motvillig fulgt av fløyten Fife, som var en del av Fortes onde plan.
Da Udyret kikket i det magiske speilet sitt, fikk han se Belle kjøre sin vei i sleden. ” Jeg trodde ikke at hun kom til å reise fra meg,” sa han. Udyret ble svært bedrøvet, for han elsket Belle høyt. Fornøyd så Forte at planen hans virket – Udyret var rasende på Belle.
“Jeg skal hente henne tilbake!” ropte Udyret.
Han stormet gjennom slottet og ødela alle juledekorasjonene,
Inne i skogen ble Philippe skremt av Fifes plystrelyd. Hesten steilet og sleden med skipp havnet i elven. Da Belle hoppet etter for å redde Skipp, ble hun trukket ned under isen!
Udyret dukket opp i siste liten. Han stupte ut i det iskalde vannet for å redde Belle. Men da han hadde brakt henne tilbake til slottet, ble hun låst inne i fangehullet. ” Du brøt løftet ditt,” knurret han.  Ensom og motløs vendte Udyret tilbake til soverommet sitt. Der fant han en julegave fra Belle, en fortelling hun hadde skrevet spesielt til ham.
Han begynte å lese: Det var en gang et forhekset slott. Herren på slottet var hard som flint og like kald som vinteren. Men i dypet av hjertet sitt … Udyret forsto at Belle hadde sett godheten han skjulte bak sitt bistre ytre. Han tilkalte tjenerne sine og snakket til dem. Så skyndte han seg ned til fangehullet. ” Belle, kan di tilgi meg?”
“Selvsagt,”  smilte Belle. Da Forte oppdaget at Udyret og Belle var blitt venner igjen, begynte det misunnelige orgelet å spille så høyt at veggene ristet og steiner begynte å falle. Nå skulle han ødelegge slottet!
“Forte!” brølte Udyret. Han løp for å stoppe orgelet. Men det var for sent. På grunn av den voldsomme musikken, hadde Forte løsnet fra veggen.

Orgelet gikk i gulvet og ble splintret i tusen biter. Da støvet hadde lagt seg, kikket tjenerne seg forvirret omkring. Til slutt tok Udyret ordet. “Hva er det vi venter på? La oss gi Belle den julen hun alltid har ønsket seg.” Udyret åpnet dørene til en sal pyntet med et himmelhøyt juletre. Han førte Belle inn i rommet der de ble ønsket velkommen av de forheksede gjenstandene.

Udyret og Belle fikk en jul de aldri kom til å glemme, særlig Udyret. For den julen skjenket Belle ham håpets gave – håpet om at forbannelsen over ham en dag ville bli brutt, og at livet på slottet kunne begynne igjen.

Kilde: Julens vakreste eventyr.

Det sørgelige for skipsnissene er at det er så få seilskuter igjen. Flere av dem er blitt arbeidsledige de siste årene. Mye lediggang har gjort at mange av skipsnissene er blitt dovne. Under lett bris og vindstille vær sover de det meste av dagen, som regel inntil ankeret hvis det er varmt, og våkner bare når det er land i sikte. Skipsnissene er de eneste nissene som tar av seg lua de skal sove. Varm og fuktig sjøluft, særlig i tropestrøk, får ullen i lua til å klø.
De skipsnissene som er blitt arbeidsledige, går ofte og rusler langs bryggene mens de nynner på en gammel sjømannsvals og drømmer om den gangen de var ute på bøljan blå.

Skipsnissen Knirk var en av uheldige som mistet jobben da seilskuta hans gikk i opplag. I sin nød tok han hyre på dampskipet S/S isfjord i stedet, men trivdes ikke,. Hele dagen satt han foran  baugen med hendene for ørene for å slippe å høre bråket fra maskinene, og om natten gravde han seg dypt ned i soveposen – en gammel, utslitt strikkevott – og stappet litt av loen i ørene i håp om å få sove, men lite søvn ble det likevel. Til slutt var han så mørk under øynene og hadde så dundrende hodepine at han bestemte seg for å mønstre av. Sjøsyk var han også. Første anløp var Ny-Ålesund på Svalbard, og selve om Knirk hadde foretrukket et varmere strøk, orket han ikke å være om bord lenger. Den 11. mai år 1926 gikk han i land på brygga ved Kongsfjorden. En stund ble han stående og vakle. Bakken gynget under ham, han var sulten, kvalm og svimmel. En sur vind kom feiende og trengte seg gjennom, den grovstrikkete genseren hans. og fikk ham til å hutre. Han følte seg ensom og forlat, og et kort øyeblikk lurte han på om han likevel skulle gå om bord igjen, men tanken på alt bråket fra dampmaskinen fikk ham til å slenge skipssekken over skulderen og traske i vei.
Mens han tråkket oppover den isete bakken, gikk tankene tilbake til seilskutetiden, da han kunne sitte ute på dekk og nyte seilasen uten annet bråk enn smellet fra seilene og vannet som fosset om baugen. Om nettene hadde han sovet som en stein. Han hadde hatt god appetitt, enda kosten ofte besto av stormsuppe med fleskebiter i, som var det verste han visste. Ja, han hadde hatt så god appetitt at han hadde fått dobbelhake og diger vom. Nå var han slunken i både kinn og mage, og buksene gled av ham hvis han ikke hadde bukseseler. Han trakk et dypt sukk. Gamle dager kom aldri tilbake, tenkte han vemodig, det var ikke stort å glede seg over her i verden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

To unger kom løpende, og han skyndte seg å smette inn bak et skur. Idet de løp forbi,hørte han den ene rope: Luftskipet heter Norge og skal til Nordpolen!
– Luftskip? Knirk ble stående og stirre for bløffet etter dem. – Et skip som brukte luft, måtte da være et seilskip. Kunne det tenkes …? Hjertet hans begynte å banke fortere. Tenk om. – Nei, han våget nesten ikke å håpe, det var så altfor lett å bli skuffet.
Likevel forsvant ikke håpet helt. Han rettet seg i ryggen og fortsatt oppover bakken med nytt mot. Guttungene kunne ikke tatt det rett ut av løse luften, det måtte være noe i det de sa.

Da stanset han brått. Han var kommet opp på toppen av bakken, og på sletten rett foran ham sto et underlig skip. Det måtte være minst hundre meter langt, så ut som en lang sigar og hadde ennå ikke fått mast og seil. Ikke hadde det vanlig dekk heller, men dekk heller, men menneskene fant da på så mye rart. Skipet var ikke sjøsatt ennå, det skulle sikkert ikke dra med det første. Hvis han listet seg om bord og sørget for at ingen andre skipsnisser kom før ham.
Det var stille og underlig folketomt rundt ham, menneskene var kanskje hjemme og spiste frokost. Han mannet seg opp og pilte bort til skipet. Til sin undring oppdaget han at lugarene satt under selve skipet. Etter å ha speidet til alle kanter, smatt han inn. Det var vinduer, ikke koøyer, langs begge skottene. Nå oppdaget han noe annet rart. Styrhuset satt her i bunnen av skipet. Det var ganske enkelt forbløffende.
– Er det noen skipsnisse her? ropte han, og de han ikke fikk noe svar, forsto han til sin lettelse at ingen andre var kommet. Så fant han seg en krok lengst fremme i baugen, krøllet seg sammen og tok seg en velfortjent lur.
Han våknet av at skipet rørte på seg. Det måtte ha blitt sjøsatt mens han sov, og nå var de ute på bølgene allerede. Han åpnet øynene. Noen digre menn sto like bortenfor ham, og nå hørte han at de snakket sammen. Spent ble han liggende og lytte.
– Jeg regner med at vi er over polpunktet i morgen. Ikke sant. Ellsworth?
– Jo, med en fart på mellom 60 og 80 kilometer i timen, burde vi greie det, men det er Riiser-Larsen som er navigatør. Amundsen.
– Tenk at det bare er en måned siden vi forlot Ciampino. Du er flink til å bygge luftskip, Nobile.
–Jeg håper vi klarer å holde en flyhøyde på 200 til 300 meter, og at vi klarer å holde stø kurs. Inne i den mørke kroken lå Knirk med ørene på stilk. Flyhøyde? Han stirret forvirret fremfor seg. Var de ikke ute på havet? Var de oppe i luften? Han ble rent fælen der han lå. Han som hadde høydeskrekk og ble svimmel bare han skulle klatre opp leideren for p komme seg om bord.
Han ble så redd at han gjemte hodet under skipssekken og ble liggende urørlig en lang stund. Men etter en stund våknet nysgjerrigheten i ham, så han karet seg opp og listet seg bort til et av vinduene. Da gikk det en støkk i ham. De var høyt oppe i luften. Bakken var så langt under ham at han ble svimmel. Langt der nede oppdaget han noen hus som så ut som dukkestuer og noen isbjørner som liknet på små kosedyr.
Da hørte han plutselig den ene mannsstemmen igjen. – Det er noe rart med kompassnålen. Den virker så treg.
Åh, jøje meg, tenkte Knirk forskrekket. På Svalbard var det kaldt, og over polen var det sikkert enda kaldere. Kanskje de hadde for lite sprit i kompassvæsken?
– Vi får prøve et annet kompass, hørte han en av mennene utbryte.
Knirk smøg seg bort til en tom pappeske som sto like ved kompasset og krabbet oppi. Det ante ham at menneskene kunne få bruk for ham.
–Nei, det er det samme her, lød mannens stemme etter en stund. – Hva i all verden kan det være?
Knirk tenkte så det knaket. Deretter klatrer han opp av pappesken igjen og smøg seg bort til natthuset. Raskt som et lyn klatret han opp og klikket ned i kompassbollen. Jo, han var sikker på at han hadde rett, her var det mye vann og lite sprit. Hvordan skulle han løse dette problemet? Kunne det være noen av mannskapet som hadde lagt fra seg en metalldings rett ved siden av kompasset slik at magnetnålen dreide til siden og ikke lenger pekte mot Nordpolen? Han undersøkte om dette var tilfelle, men fant ikke noe galt. Knirk klødde seg i pannen og grublet igjen. For å klarne tankene, tok han lommelerka opp av lommen og tok seg en tår. Alle norske skipsnisser med respekt for seg selv har alltid en lommelerke i matroslommen, til bruk underorkan, grunnstøting, overfall av sjørøvere eller andre farlige situasjoner.
Da fant han løsningen. Forsiktig skrudde han opp skruen til kompassvæsken og helte halve innholdet av lommelerka oppi.
En god stund senere hørte han navigatøren utbryte forundret: – Jeg synes det er blitt en annen farge på kompassvæsken, men kompassnålen virker ikke så treg lenger. Og så lukter det akevitt her.
Han som het Amundsen, lo høyt. – Akevitt? gjentok han. – I kompasset?
Klokka 01.25 den 12. mai passerte de polpunktet. Da det norske, amerikanske og italienske flagget ble kastet ned, sto Knirk i det store “koøyet” og fulgte spent med mens han fulgte flaggene på vei nedover til isen.
Det spørs om flaggene hadde landet på riktig sted hvis de ikke hadde hatt en skipsnisse om bord, tenkte han i sitt stille sinn.

I dag vet alle at Roald Amundsen klarte å fly rett over Nordpolen, men det er få som årsaken til at han lyktes!

Kilde: Nisser i norgeshistorien. 

Som alle andre nisser er husnissene fulle av påfunn og skøyerstreker, og elsker å narre folk  og å lage ablegøyer. Når menneskene ikke er hjemme, benytter de anledningen til å skli på rekkverket ned til første etasje, leke gjemsel på kjøkkenet, klatre i stueplantene eller henge og gynge i pendelen på bestefarsklokka. Men husnissene kan også være til nytte. Før i tiden hjalp de til på kjøkkenet, blåste på ilden, passet på at maten ble riktig kokt og vugget gråtende barn. De passet også på at marken ikke spiste opp skinkene på stabburet.
Noen ganger hender det at husnissene gjør menneskene en tjeneste, uten at de egentlig hadde tenkt det, og som regel uten at menneskene er klar over det.

En slik hendelse fant sted julen 1725. Oline, kona til Nisse – Ola, er svært sparsommelig. Noen synes at hun er gjerrig. Når det kommer gjester på besøk, skynder hun seg å gjemme unna de beste matvarene og setter frem noe som er gått ut på dato i stedet.
Nisse – Ola får verken lov til å spise seg mett eller drikke mjød uten at den er vannet ut. Mjøden er “styggsterk som rottekrutt”, sier Oline og sender Nisse- Ola et stygt blikk. Som alle andre gjerrige nisser har hun fått et skjemmende drag i ansiktet og har ikke på langt nær så mange smilerynker som andre nissekonet.
Ungkarsnissene i Ungkarsfurua i Gudbransdalen synes synd på Nisse- Ola fordi han har så gjerrig kjerring. Hver jul gir de ham en skreppe full av matvarer for at han skal slippe å være sulten. Den gjemmer Nisse- Ola i et hemmelig rom i skapet i verkstedboden sin.
Før i tiden var Oline enda verre. Da ergret hun seg fælt over alle som skar tykke skiver med kniv av den fine geitosten hennes. Når det kom noen, gjemte hun geitosten under sengen.

Nisse-Ola syntes dette var leit. Han var oppdratt til å være gjestfri og by alle som kom på både øl og mat. Lenge forsøkte han å godsnakke med Oline og forklare henne hvor dumt det var å være gjerrig, men til ingen nytte. Geitosten ble gjemt under sengen hver gang noen kom. Da forsto Nisse-Ola at han måtte finne på noe som fikk gjestene til å skjære litt tynnere skiver av osten. Da ville de kanskje få smake litt likevel.
Som alle vet, er Nisse-Ola hobbysnekker. Ofte sitter han i kjelleren, det han snekrer og grubler på problemer. Nå ble han opptatt av osteskjæringsproblemet. En dag mens han sto og høvlet planker til ski for barnebarna, stirret han på de fine høvelsponene som kom ut av høvelen. Da fikk han en idè. Han ropte på Oline og ba henne komme ned i kjelleren med en geitost.
– Komme ned i kjelleren med geitosten? Stemmen til Oline lød bråsint oppe i nissestua.
– Jeg skal vise deg noe, ropte Nisse-Ola opp til henne.
-Noe du vil like.
Oline er ikke bare gjerrig, men hun er også nysgjerrig Nisse – Ola hørte så glad ut i stemmen, syntes hun. Dessuten hadde han sagt at det var noe hun ville like.

Ikke lenge etter kom hun klatrende ned den bratte kjellertrappen med geitosten i hånden. Nisse – Ola snudde seg straks han hørte henne og snappet fra henne osten. Deretter la han høvelen over den og dro til. Til både hans og Olines store glede kom det tynne, fine osteskiver opp fra høvelen.
Nisse-Ola lo. – Hva skal vi kalle denne høvelen? spurte han.
– Den må vi kalle nisseostehøvel, svarte Oline og var endelig blid i målet.
Etter denne dagen ble nisseostehøvelen er vanlig kjøkkenredskap i alle nissehjem.
To hundre år senere – julen 1925 – manglet Nisse- Ola en julegave til husverten sin. Thor Bjørklund. Enda de bodde gratis i stallen hans, fikk han ikke lov av Oline til å gi bort noe som var mye verdt. Nisse-Ola var fornøyd med mannen han bodde hos, smørøye på rømmegrøten fikk han hver julekveld, dessuten var Bjørklund snill mot hesten, derfor ville han gjerne gi ham noe fint. I dager og netter grublet han på hva han skulle finne på.
Da fikk han endelig en idè. kanskje Thor Bjørklund også kunne trenge en ostehøvel?
Han kunne bare gjøre noen små forandringer, slik at oppfinnelse hans passet bedre for menneskehender.
Som sagt så gjort. I stedet for å skyve høvelen, laget han et håndtak til å trekke høvelen over osten. Deretter pakket han den fint inn i sekkestrie, knyttet en stor rød sløyfe rundt, snek seg inn i storstua til husverten og la pakken under juletreet.
Thor Bjørklund ble så begeitret for gaven at han straks søkte Patentstyret om patent på ostehøvelen, og det fikk han. Men det sto ingenting i patentbrevet om at det var Nisse-Ola som hadde fått ideen to hundre år siden. Det gjør ikke meg noe, tenkte Nisse-Ola, jeg synes det er fint at jeg har gått menneskene noe som gjør at de kan lære seg måtehold og få osten til å vare lenger.
I dag eier de fleste nordmenn en ostehøvel, men det er få som vet at de kan takke norske Nisse- Ola for at den eksisterer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et kraftig snøfall hadde lagt et hvitt teppe over hele Paris. I morgensolen skinte byens murer og tårn som melisglasur på en kake. Duchess satt i vinduskarmen og stirret ut på det eventyrlige bildet. “Se, O`Malley. Vi kommer til å få en hvit jul!”

O`Malley som lå og småsov i en lenestol satte seg opp, snudde seg mot Duchess, og sa: “Det må jeg si, prinsesse!” “Snø gjør julen enda mer spesiell,” sa Duchess.
“Pent er det, ja,” sa O`Malley. “Men vinteren kan bli ganske kald, og mat er det ikke stort av.” Bare tanken gjorde ham nedfor. O`Malley levde et godt liv i Madame.

Bonfamilles luksuriøse herskapsbolig sammen med sin elskede Duchess og hennes tre talentfulle kattunger: Berlioz, Toulouse og Marie. Madame skjemte dem bort med de fineste retter, myke puter og kjøreturer i den elegante vognen sin. Men av og til savnet O`Malley de gamle bakgårdsvennene sine, og det hendte at han fikk dårlig samvittighet fordi han var varm og mett, mens de andre fortsatt gjennomsøkte søppelbøtter etter matrester.

“I dag skal Madame pynte til jul,” sa Duchess.
“Bare vent til du ser hva som skjer. Da kommer du også til å glede deg.”
Men O`Malley var mer opptatt av hvordan han skulle klare å treffe vennene sine i julen.

Juleforberedelsene ble virkelig morsomme, særlig for kattungene som fikk springe omkring og knitre med silkepapir, nøste opp pakkebånd, og svinge seg i grenene på det store juletreet. Madame smilte tålmodig av krumspringene deres. “Mor dere nå, mine små. Når alt er ferdig, blir dere nødt til å oppføre dere pent.”
Da juleaften opprant glitret det i julepynt over hele huset. Ved siden av flygelet i salongen strakte juletreet seg nesten opp til taket.

Det var pyntet med dekorasjoner av alle slag: fugler og sommerfugler i gull, måner og stjerner, glasskuler og blomster. Lengder med glitter kranset grenene, og i enden av hver gren brant det et lite lys.
“Hva sa jeg?” sa Duchess til O`Malley. “Er ikke julen vidunderlig?”

“Jovisst, Duchess,” sa han. “Men …”
“Er det ikke morsomt med jul?” sa Duchess.
“Bli med og se på at Madame pakker inn gavene. Du har aldri sett så fine pakker før!”
Duchess gikk foran inn på arbeidsrommet der Madame festet en gul sløyfe på den siste gaven – fra en enorm haug.

“Sånn,” sa Madame.
“Nå er vi klare for julen!”
“Og dette er ikke alt,” sa Duchess til O`Malley, og førte ham ned gangen. “Nå skal jeg vise deg det beste.”
Da de kom ut på kjøkkenet, ble nesene deres møtt av de meste himmelske dufter. Krydrede småkaker, epleterter, gåsestek og masse annet godt.
“Mmmmm,” sa O`Malley.
“Det kan tenkes at dette er det beste.”

“Hva mener du med kan tenkes?” spurte Duchess. O`Malley sa ingenting, men han smilte bredt for første gang den dagen. Neste dag gikk med til å pakke ut gaver fra alle gjestene som strømmet ut og inn av huset. Madame laget en pen haug av gavepapiret, og lot Berlioz.

Toulouse og Marie danse gjennom den til de var helt utslitte. Da alle gjestene var gått, hentet Madame tre gaver som hun hadde lagt til side. De var til kattungene. Toulouse fikk et nytt malerskrin, Berlioz nye noteark, og Marie fikk et halsbånd med en sølvbjelle som ringlet når hun sang.

Duchess smilte mens hun så på kattungene.
“Forstår du nå hva jeg mener med julen?” ropte hun til O`Malley.
Men O`Malley var forsvunnet.

Madame satte seg ved enden av spisebordet, som var vakkert dekket med julestjerner og kandelabre. Til høyre for henne satt Duchess sammen med kattungene.

Plassen på venstre side, som var dekket til O`Malley, sto tom. “Hvor kan O`Malley være?” sa Duchess surmulende for seg selv. “Det er ikke riktige å la Madame vente.”
Akkurat da hørte de et fryktelig leven utenfor gatedøren. Inn kom O`Malley, fulgte av sin gamle venn Bluespus og bandet hans.

Bakgårdsgattene mjauet lystig.
“Velkommen!” sa Madame. “Og god jul, alle sammen!”
Bandmedlemmene satte seg til bords. Etter dem kom flokken med løskatter som hadde reddet Duchess og katteungene fra å bli sendt til Timbuktu.

Madame ringte på butleren. “Nå kan du servere gåsesteken.” Hun smilte og tilføyde: ” Men først må gjestene mine spille for maten.” Bluespus og vennene hans stemte i med “Bjelleklang”. Det var den lystigste, mest elleville bjelleklang som noen gang er blitt spilt en julaften.
Midt i all feiringen hvisket O`Malley for seg selv: ” Dette er hva jeg kaller en god jul!”
Og det var tydeligvis ingen uenig med ham i.

kilde: julens vakreste eventyr. 

Fjøsnissen er den mest vanlige av alle nissene. Opprinnelig het han gårdsnissen, men etter en sørgelig hendelse ble navnet hans forandret. Det var på gården til Per Sørigarn, der Ulv var gårdsnisse. Per var en diger rusk av en bonde på over tre alen, han var sur og grinete støtt og kjørte hesten så hardt at det var en skam. Likevel gjorde Ulv alt for ham og slet og strevde fra morgen til kveld. Dette var den gangen Norge var et av de fattige landene i Europa og nissene foruten julegrøten bare fikk en bolle med vassgrøt på torsdagskvelden. I vårknipa dro Ulv bort til nabogården og stjal høy, for der hadde de mer enn de trengte. Hver gang satte han livet på spill, for på den gården hadde de en farlig bikkje.
En gang Ulv hadde listet seg bort for å ta en høydott, var bikkja løs. Ulv var så skjelven av skrekk at tennene klapret i munnen på ham. Akkurat idet han skulle ta høydotten med seg og smette unna, fikk bikkja øye på ham og satte etter. Han tok tak i buksebaken på Ulv og rev av et stort stykke. Det er til minne om den sørgelige dagen at nisser går med lapp bak.

Fra den dagen av ønsket Ulv seg over til et annet yrke. Han drømte om å bli slottsnisse. Men hvordan kunne han bli det når kongen bodde Sverige og han selv ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted enn Norge?

Tidlig på morgenen søndag den 13. August 1905 satt Ulv på låvebrua og sturet. Det var fremdeles lite med mat på Sørigarn, selv om Per for lengst var gått bort. Ikke hadde han greid å få seg en annen jobb heller, enda han hadde forsøkt mange ganger. De  fleste skipsnissene var arbeidsledige, kirkenissene hadde ingen kirker til overs, skogsnissene var det altfor mange av, og han hadde ikke lyst til å bli bergnisse eller strandnisse. Nei , det var slottsnisse han ville bli!

Han hørte noen komme ruslende under låvebrua, og da han kikket ned, fikk han se at det var den spretne Nisse Klums.
– Hei! ropte Ulv glad. Det hjalp bestandig å ha noen å snakke med, da glemte han alle bekymringene.
– Er det Nissetinget i dag? Det hadde jeg glemt.
– Du må bli med, det er viktigste saker som skal tas opp. Vi skal ha avstemning om vi vil fortsette unionen med Sverige eller bli selvstendige, og etterpå skal vi ha avstemning om vi vil ha konge eller ikke.
Ulv løftet hodet. – Hva var det du sa?
– Vi skal ha nissefolkeavstemmning.
– Sa du konge?
– Ja. Prins Carl har sagt at han ikke vil bli konge uten folkeavstemning, og vi nisser må ha like stor rett til å bestemme her i landet som alle de andre.
– Får vi konge, mener du? Med slottsaker, tårn, velfødde hester, sølv på bordet og mengder av mat i spiskammerset?
Klums nikket. – Hvis han får flertall, ja.
– Har noen nisse meldt seg som slottsnisse ennå? Ulv var så spent at han holdt pusten mens han ventet på svaret.
– Jeg tror ikke det. Først må vi se hva det blir til.
Ulv var ikke sen om å komme seg ned av låvebrua. En mengde nisser var møtt frem til Tinget. Som vanlig ble det holdt utendørs for å få plass til alle nissene. Sist Ulv hadde vært med, hadde ikke nissene klart å løse problemet de sto overfor og hadde måttet kalle opp Mannen i Månen for å få hjelp. I dag skulle det bare være avstemning.
Nissepresidenten slo klubben i melkebutten som de brukte som talestol og erklærte: – Et ja på lappen betyr ja til selvestendighet, og et nei betyr fortsatt union med Sverige.
Ulv kikket seg rundt. Han så at mange av nissene var i tvil. De syntes de hadde det bra som det var, og som en av dem sa: – Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.
Ulv ble nesten desperat. Hvis han skulle bli slottsnisse, måtte de først få en konge. Og skulle de få konge, måtte Norge først bli fritt. Han tok mot til seg og rakte hånden i været.
– Herr nissepresident, kan jeg få si noen ord?
Nissepresidenten nikket, og Ulv kløv opp på talestolen.
– Jeg tror dere har glemt vår historie, folkens, sa han med høy og tydelig stemme.
-Vet dere ikke at en av våre forfedre var støvlepusseren til Olav den hellige? Har ingen fortalt dere at broren hans spikket piler til Harald Hardråde da han prøvde å ta England i 1066? Har dere glemt at fetteren hans var den første borgnissen på Akershus og sov i Håkon den femte Magnussons utgåtte ridestøvel? Vet dere ikke at Teobaldus var skipsnisse om bord på Christian den fjerdes orlogsskip og reddet skuta fra forlis? Helt siden Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, har vi nisser stått kongene bi. De trenger oss. Hvordan skulle de klare seg hvis de ikke hadde hjelpende nisser i slottstårn og kirker, på skogstur og om bord i kongeskip? Uten konge, ingen borg- og slottsnisser. Uten borg- og slottsnisser, ingen konge!
Nissene sto andektige og lyttet til den flotte talen. Da Ulv endelig var ferdig, braket applausen løs. – Bravo! ropte de i kor. – Hurra for slottsnissen! Hurra for et fritt Norge, og tre ganger hurra for en norsk konge!
Da stemmesedlene ble talt opp, var det bare to stemmer imot Ulvs forslag og allerede samme dag tok Ulv alle stemmesedlene med seg og dro inn til hovedstaden.
Det skulle holdes folkeavstemning denne søndagen, det ble flagget overalt i byen og på havnen, og ut fra kirkedørene bruste fedrelandssangen. Tusener av glade, feststemte mennesker flokket seg  utenfor Universitetet.
Ulv gjorde seg usynelig og smatt inn. Sekken med alle stemmesedlene var tung som bly, han var blitt skakk i ryggen og skeiv i skuldrene av å bære, men hvis han ble slottsnisse, var det verdt det, tenkte han idet han helte alle stemmesedlene opp i urnen.

Allerede samme kveld ble resultatet offentliggjort: 368.208 sa JA til oppløsning av unionen, og bare 184 sa NEI.
Ulv løp halve veien hjem, enda så sliten han var.
Den 12. november samme høst var han igjen på vei inn hovedstaden med en tung sekk på ryggen. Denne gangen var det stemmesedlene med ja eller nei til kongedømme.
Det ble et overveldende flertall for ja- siden, og seks dager senere lød kongesalutten fra Akershus utover byen.
Norge ble selvstendig, og Norge fikk egen kongen, men ennå er det mange som ikke vet at det var takket være de norske nissenes stemmesedler.

kilde: Nisser i norgeshistorien. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I mange måneder hadde Snehvit levd fredelig sammen med de syv dvergene i den lille hytten deres i skogen. Etter at dvergene fikk vite at Snehvit var en prinsesse som hadde flyktet fra stemoren sin, den onde dronningen, hadde de gjort alt de kunne for at hun skulle ha det trygt og godt.

Snehvit elsket dvergene – Brille, Sinnataggen, Lystig, Trøtten, Prosit, Blygen og Dopey – som om de var hennes egen familie. Hun ryddet og vasket og strøk klærne deres, og hver kveld når de kom hjem fra gruvene, sto middagen og ventet på dem.

En morgen i desember da Snehvit var ute og matet fuglene, satte Brille seg ned sammen med de andre seks dvergene.
” Julen nærmer seg.” sa han. “Hva sier dere til at vi gir Snehvit en gavejul – æh – en julegave?”
“Vi bør viser vår takknemlighet,” sa Lystig, “for alt hun har gjort for oss,”

“Ja, hvorfor ikke! Et eller annet fortjener hun vel,” sa Sinnataggen.
” Hun trengte et nytt sengeteppe til sengen sin.” mente Trøtten.
“Hva med et blondelommetørkle?” foreslo Prosit.
” Jeg har en idè,” sa Blygen og rødmet.

“Kan vi ikke gi henne noe fra gruvene? Noe til minne om oss?”
“Minne om oss? Hun skal da ingen steder,” sa Sinnataggen, “skal hun vel?”
“Får ikke håpe det,” gjespet Trøtten.

“hvis vi jobber ekstra hardt,” sa Brille, “finner vi kanskje en miadant – øh – en diamant. Gull har vi nok av.” “Vi kan jo lage en krone til henne,” sa Lystig. “En slik krone som prinsesser bruker.”

“Snehvit er en prinsesse,” minnet Blygen dem om, “på alle måter.”
Neste dag arbeidet dvergene hardt i gruvene, mens Snehvit forberedte julen hjemme i hytten. Først stekte hun et brett med pepperkaker formet som klokker, stjerner og juletrær.
Mens kakene stekte gikk hun ut i skogen og hugget et grantre i dvergstørrelse. Hun trakk treet hjem på en liten kjelke, og plukket røde bær og kristtorn på veien.

Da hun kom inn igjen luktet huset av kanel og sukker. Duften var så fristende at Snehvit ble veldig sulten. Men i stedet for å smake på kakene, festet hun bånd i dem, og hang alle sammen på det lille grantreet. Så pyntet hun grenene med lenker av de røde bærene, og sang julesanger mens hun arbeidet. Da hun omsider var ferdig med å henge kristtorn og misteltein i bjelkene, var Snehvit så sliten at hun tok seg en liten lur foran peisen. Ikke lenge etter banket det på døren, men dvergene hadde advart Snehvit mot å åpne for fremmede. Gjennom vinduet så hun en gammel kone forsvinne inne i skogen med en kurv frukt på armen.

Jeg burde ha invitert den stakkars kroken inn, tenkte Snehvit, men hun var nødt til å holde løftet sitt til dvergene. Lite visste hun at konen var den onde dronningen i forkledning.

Da dvergene kom hjem og så treet, danset og ropte de av glede. “God jul!”
“Du er en skatt!” sa Lystig.
“Når vi snakker om skatt,” sa Brille, ” så har vi en liten overraskelse til deg.”
Fra frakken sin tok han frem en liten eske pakket inn i gråpapir, og la den under treet.

“Det er forbudt å hikke – øh – kikke,” sa han.
“Du må vente til julaften.”
På julaften tilberedte Snehvit et festmåltid av stekt fugl og riskrem. Under middagen gled blikket hennes titt og ofte mott det grønne treet med pakken under. Mens hun bodde sammen med stemoren sin hadde hun aldri fått en eneste gave.

Da dessertbollen var skrapt og dvergene hadde vasket opp, overrakte Brille endelig den lille gaven.
Da Snehvit åpnet pakken gispet hun av glede.
“Noe så nydelig! Men hvordan i all verden …?”

“Vi har laget den,” sa Lystig stolt. “Du gråter, jo!” sa Brille.
“Er det noe galt med den?” Snehvit gikk bort til speilet og prøvde kronen på hodet. Hun følte seg som en prinsesse igjen!
“Tusen takk,” sa hun. “Den er veldig fin – og enda finere fordi dere har lagt hjertene deres i det.”

“Pytt, det var da så lite,” sa Blygen.
Snehvit hadde på seg den vakre kronen hele julen. Så pakket hun den pent inn, og la den i skuff, for å spare den til den dagen da hun kanskje igjen ville bli en prinsesse.

Kilde: Julens vakreste eventyr. 

Hei Nå er det en stund siden jeg har skrevet en oppdatering på hva som skjer rundt meg om dagen.. Men det er fortsatt ikke så mye 😛 I hvert fall ikke alt skal dokumenteres for å si det sånn 🙂 Jeg skal starte med at i dag har min sønn bursdag, jaaaa 24 år blir han gett.
Må jaggu si at han var en kjekk ung gutt, men nå er han enda kjekkere og enda eldre 😛 Gratulerer så masse med dagen Sindre 🙂
I hælja så har jeg vært på Toffe Loffe igjen. Jaaa jeg og Elisabeth passa der sammen. Jeg tok de store hundene og hu høner og små.. Jeg skulle egentlig ikke være der siden hælja var opptatt med masse annet. Men jeg kom torsdags ettermiddag og ble sittende hele natta med Lillegutt og live da. Godt man har litt selskap i løpet av natta 😛
For det ble våken natt for å si det sånn. Og det fortsatte sånn egentlig hele hælja.
Lørdagen så var det en tur til Moss, det var familie treff for min side. Og det var kjempe koselig å treffe alle igjen, for det er en god stund siden for å si det sånn.
Alexandra og Sindre var også med, det var kjempe koselig.

Alexandra er jo seff spreng ferdig, den lille gutten der blir stor. Silas 🙂
Vi var jo seff i Moss, og hva spiser man i Moss??
Pølse i vaffel.. Gøttere en gøttest 🙂 Men du dæven hvor du blir mett av bare en 🙂
Ferdig i Moss, så bar det seg opp på kennelen igjen. Fore bikkjer og ordne med dem.. Freshe sminken litt og gjøre seg klar for en tur på pub`n. Torgeir og kjendisene spilte i Eidsvoll. Endelig litt liv i Eidsvoll. Men en ting er sikkert.. Folk må slutte og klage på at det ikke er liv i Eidsvoll, for HVOR var folka hen? Det var omtrent ingen der. Meget skuffende.
Det ble bare 2 øl der, for vi måtte dra før det var ferdig. Opp på kennelen så var det å få av seg pen stasen og på med bikkjeklær og ut for å ta inn bikkjer. Da var det blitt kvelden og kunne senke skuldrene og slappe av. Det ble en litta tur inn på liven til Kuhne for å høre på litt musikk, det var jo koselig. Prøvde å slappe litt av men det gikk dårlig, ble bare noen få timer. Men det er greit. Sova kan jeg gjøre når jeg kommer hjem. Søndagen gikk til en opprydding, pakking og gjøre seg klar for å reise hjem. Skal si med hånda på hjertet at jeg gleda meg til det. Kom hjem så måtte jeg hilse på alle de 4bente, få pakka ut alt sammen, og legge meg par timer. Jeg var så trøtt som en dritt, så trengte det for å si det sånn. Fikk sovet 1 time så var det opp igjen pga at det var litt leven ute. Da måtte jeg sette meg til pc`n for å skrive historiene mine. Kalenderen blir lest, og det er utrolig koselig, tusen takk 🙂
Har fått skrevet par stk, så nå er det bare å fortsette med de siste dagene, så må man finne på noe annet å skrive. For ser man trenger no tema eller no annet som kan komme ut.
Dagen i dag har man ikke gjort så forbanna mye. Ble vekt av tlf, men det er greit. Vaske litt klær og skulle dratt over gølvet… igjen….. For her har det ikke blitt gjort en drit mens jeg har vært borte.. Og jeg har liksom ikke lyst til å ta å drive på, på selve julaften. Så jeg må gønne på litt denne uka så alt er/ blir ferdig til hælja. Sindre kommer hit den 23 og da ere greit og ha alt klart. Til og med senga der han skal sova. Så har litt å bedrive med denne uka. Willy reiser jo til Oppdal så da blir det mye fritid her til å fikse og ordne litt..Både dag og natt.. Er bare å klesse på musikk det og ta fatt.. 🙂
Nei nå skal jeg ta meg 5 min… Trøtt i trynet.. Så skal jeg gønne på litt oppe, så er det gjort. Er home alone ei litta stund til så da kan det njutas 🙂
Sjalabais. Ha en flott kveld videre 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå