Med alt det elektrike lyset og all støyen fra oppvaskmaskiner og støvsugere har mange husnisser trukket seg vekk fra menneskene. Noen har flyttet inn på nedlagte husmannsplasser, mens andre stadig er på utkikk etter et nytt sted å bo. Atter andre og eventyrlystne og kan tenke seg et helt annet liv. En av dem var gamle Rubulus på Andøya, nord i Vesterålen. Han gikk stadig og lengtet etter nye og spennende opplevelser.

En kald januardag i år 2000 fikk gamle Rubulus sitt ønske oppfylt. Han klatret opp den bratte lofttrappen og skyndte seg bort til siden. Der fant han frem den gamle sekken og begynte å pakke ned de lange underbuksene, lang undertrøye, halmtøfler, snusdåse, et ølkrus, en boks med Gamlenissens urtebrygg, som hjalp mot treg mage, søvnbesvær og trollskap, og til slutt fikk han så vidt plass til en smørtine, noen lefser og en grøtsleiv. Så ivrig og tummelumsk var han at han nesten holdt på å glemme både høretuten, fjøslykten og den gamle, medtatte menneskestrikkevotten han brukte som sovepose.
Han skulle til månen! Det var så magesugende, inn i granskauen spennende at han nesten glemte å puste. Gjett om de andre gamlenissene kom til å måpe når de fikk høre hvor han hadde vært.
Det var Skrukknese som hadde gitt ham ideen, uten å vite det selv. Han hadde funnet en avis fra sommeren 1969, der det var bilde av to menn som het Armstrong og Aldin. De hadde reist med raketten Apollo til månen og landet med et landingsfartøy som het Ørnen. Nå hadde Skrukknese fortalt at det lå en månerakett maken til Apollo borte på rakettfeltet her på Andøya, klar til å bli skutt opp.
Rubulus ville bli den første nissen som noen gang hadde satt sine ben på månen! Kanskje han til og med fikk hilse på Mannen i Månen, som nissene pleide å kalle opp for å en pålitelig værmelding, særlig når de skulle gå over Dovre eller krysse Glomma og var redd for å bli overrasket av uvær underveis.

Det kom til å stå om han i alle landets aviser, han ville bli berømt og få sitt navn i historiebøkene! Da han endelig var ferdig med å pakke, listet han seg ned loftstrappen for at vertsfolket ikke skulle høre ham, og skyndte seg ut. Det var ikke sikkert at døren til måneraketten sto åpen. Da fikk han legge seg til å sove rett utenfor og håpe på bedre hell i morgen tidlig. Da bråstoppet han. Øynene videt seg ut. – Kors og kors! hvisket han så åndeløst at ordene nesten ikke våget seg over leppene. Der borte lå den. Og så kjempediger den var. Han fikk både hjertebank og sug i magen på en gang. En lang stund ble han stående og bare stirre. Raketten var høy som et digert grantre og måtte minst veie flere tonn.


Da hjertet endelig begynte å slå normalt igjen, kom iveren brått tilbake. Han la på sprang og kom heseblesende frem til vidunderet. Han så ingen mennesker, men det sto en høy stige inntil raketten. De siste tjue årene hadde han gått på lesekurs hos Nisse- Njål, og prøvde forgjeves å stave seg frem til navnet som sto malt utenpå. Det måtte være fremmedlandsk, tenkte han, men det spilte ingen rolle, selv om han helst hadde sett at det sto MÅNERAKETTEN på hans eget språk.
Han så seg rundt, men det var fremdeles ingen å se. Forsiktig begynte han å klatre opp stigen. Han kløv helt til topps, åpent en slags underlige dør og kom inn i et merkelig rom. Det var fryktelig mye rart der inne. Rubulus kikket seg rundt og ristet uforstående på hodet. Så pakket han opp sekken, tok seg en lefse og bredte soveposen ut på gulvet.

Etter å ha gomlet ferdig, krøp han nedi votten så bare nesetippen stakk opp, lukket øynene og bestemte seg for å ta en lur. Det var ikke sikkert det var lett å sove på månen.  Han våknet av et forferdelig bråk, og i det samme visste han hva som var skjedd. Raketten var skutt opp. – Månen neste! jublet han og så for seg bølgende, gule landskaper, med sollys og varme, smørgule blomster, lysende trær og et glitrende slott der Mannen i Månen bodde. Det gikk ikke mer enn et lite måneflytt, så føltes det som om han ble skutt ut i løse luften, og rommet han lå i raste nedover mot bakken. Var de fremme allerede? Han hadde trodd at det skulle ta både dager og netter før de landet.
I det samme støtte de hardt mot noe, så kraftig at fjøslykten og høretuten fòr veggimellom, deretter ble det helt stille. Rubulus hadde fått seg en trøkk i fallet, og mørbanket og svimmel karet han seg opp, åpent døren og kikket ut. Da holdt han nesten på å ramle ned av bare forskrekkelse. Raketten var skrumpet inn; han behøvde ingen stige for å klatre ned engang. Men det var ikke det verste. Månen var ikke gul! Ikke var det smørblomster, og ikke var det bølgende, gule landskaper. Det eneste han så, var hvite vidder og snødekte fjell. Han sperret øynene opp. Det var liksom noe kjent med stedet, men han hadde jo aldri vært på månen før. Likevel kunne han ikke fri seg fra å tenke på den gangen han besøkte gamle bestefar Gorm julenisse, som bodde på Spitsbergen. Han tenkte at han skulle prøve å komme seg ut, da han plutselig fikk øye på noen mennesker som nærmet seg. Fort gjemte han seg bak noen av alle de rare dingsene. Det varte ikke lenge før han hørte stemmer.
– Den brukte nøyaktig tolv minutter fra den ble skutt opp fra Andøya og til den passerte den polar kløften 1,360 kilometer over Svalbard. Og som du ser, professor, har rakettens fjerde trinn med instrumentlasten som planlagt falt ned på det varslede nedslagsområdet her nord for Spitsbergen. Nå blir det spennende å lese informasjonen den kan gi oss om nordlyset. Deretter må vi sende den tilbake til Andøya med fly.
Gamle Rubulus begrep ikke stort av det de sa, det eneste han oppfattet, var ordet Spitsbergen – ikke månen – og at han skulle tilbake til Andøya med fly. Det tok tid før skuffelsen ga seg, men da mennene forsvant, ble han sittende og gruble. Nissene var nødt til å følge med i tiden. Skipsnissene var gått ut på dato. De måtte tilpasse seg de moderne tider og bli romfartsnisser i stedet. Før hadde menneskene trengt skipsnissenes hjelp til å navigere, til å varsle storm og vindstille, stanse vrakrøvere, og til å vekke rormannen hvis han sovnet på vakt. Nå måtte de læres opp til å kunne hjelpe astronautene med opprettes, der de måtte plukke ut nisser som var spesielt korte av vekst, som hadde et skarpt blikk, som kunne tåle store hastighetsforandringer og høye trykk ved landing. Romfartsnissene måtte ikke lide av klaustrofobi eller astma, måtte ikke ha høydeskrekk, men besitte store kunnskaper om stjernebilder og Melkeveien.
Gamle Rubulus fikk det som han ville. I dag er det alltid en romfartsnisse om bord i alle raketter som blir skutt opp fra Andøya. Etter at nissene inntok romfartøyene, har utskytningene bestandig gått som smurt.

kilde: Nisser i Norgeshistorien.