Hællæ 🙂 Ja nå ere blitt kvelden og vi har vært på utstilling i Stange siden 07.30. Vi er litt slitne og lei. Men vi har fått bra resultater 🙂 Punky ble da ikke stilt, hu halter litt på fremfot. Så da er hu fritatt for å si det sånn.. Men jeg har stilt Rozzy da, det var jo koselig. Jævelig tung i forhold til det jeg er vandt med, men det gikk.

Kunzang var først i ringen. Han ble Bir Veteran 🙂

Rozzy ble Bir Valp.

Love ble Bir 🙂

Yabba ble Bim 🙂

Gullet ble Bir valp 🙂 Så vi gjorde det ganske greit i dag 🙂 Dagen ble bedritens lang, og vi var så trøtte som fy fasan. Vi satt og ventet på gruppa og den begynte så seint. Vi dro fra Stange ved 18 tiden. Det er væl lenge assa..
Willy kom for å hente Punky for hu skal ikke stilles i morra heller. Hu skal få hvile en stund. Og bare være inne og kose seg.
Vi har fått rødda unna ting og fikset bikkjer, foret og luftet. Så har vi fikset litt enkel mat 🙂  før jeg måtte sette på negler på AB og meg sjæl.. De skal få noen flygetur i morra tenker jeg..

Ekte plastikk for å si det sånn, så disse varer ikke lenge.  😉
Nei dette ble en sjapp blogg.. Nå er jeg så trøtt at jeg skal legge meg 🙂 Opp tidlig i morra også 🙂 Ha en flott natt 🙂

God aften 🙂 I dag er det fredag og det har vært full rulle omtrent i hele dag 🙂

Dagen startet med den barnslige kaffekoppen min, digger`n 🙂 Jeg hadde jo seff tatt bikkjene på morran før jeg nøyt kaffen min. Scrolla litt, før jeg måtte opp i dusjen og pakka kofferten. Ja for denne hælja blir aktiv. Skal på utstilling i Stange. Og huset er fylt med masse gale kjærringer.  Syntes litt synd på JE som må høre oss kakle. Willy kjørte meg og Punky opp, og da var det rett i dusjen omtrent. Måtte hjelpe litt med Gullet, for henne skulle bades før Punky.

Her skal de bli hvite og reine… 🙂 Gullet syntes det var litt kjedelig så hu hadde samtaler så det monna etter.

I morra skal jeg få tatt bilde av de fleste når de er ferdige strigla 🙂

Punky Punk er jo seff ikke så fornøyd med å bli bada, også er hu litt sånn, ønsker ikke å være borte i fra Duda. Men hu trenger det for å si det sånn.
Når alle var badet, ja nå hadde JE badet de andre i løpet av di siste par dagene, så de var ferdig. Bare kløppe litt klør, og litt klipp her og der. Når vi var ferdige og tok oss 5 min, så måtte vi sjappe oss å kle oss, for vi skulle på kino..


Vi var en litta gjeng som dro. Meg, AB, JE, Willy, Sindre og Lilli 🙂 Vi skulle se Flåklypa 🙂 Det var ett fin film.


Det var mye humor i denna filmen så den er verdt å se for alle som liker de filmene 🙂


Jeg var jo den irriterende personen på kino i dag, hadde blinkene lys på genseren. Jeg ensa dem ikke for å si det sånn, men fikk spørsmål om å slå av detta blinke lysa av han som satt ved siden av meg. Jeg bare ja ja.
Når filmen var ferdig så var det bort på Råholt og fylle diesel på begge hiacene, så de er klare til i morra tidlig. Vi må dra kl 7 og da kanke vi drive å fylle da. Hjem, fortsette med bikkjer, foring og lufting. Og litt fiksing. Så ble det og lage mat. I dag blir det restemat. Seff julemat.

Dekket på så koselig vøttø 🙂
Det var gøtt 🙂 For å si det sånn. Etter mat så har jeg og JE gjort oss ferdig med bikkjer. Så nå er biler og bikkjer klare for hælja.
Nå er det kveld, og vi sitter og koser oss med litt kaker og kjeks. Gøtt og kule`n litt 🙂 Snart ere binge tid for oss alle, for kl ringer 5.30 ish..
Nå har vi fyra på tv`n 🙂 Gøtt og varmt har vi det 🙂
Nei nå skal man være litt sosial her. Ha en flotters kveld 🙂

God ettermiddag 🙂 Ja må komme med noen ord denna dagen også. Og litt bilder fra i går.
Vi fikk spist mat akkurat på slaget 17.00, da var det full orgelmusikk på tv`n og Sølvguttene sang julen inn. 

Hadde kjøpt nye spisebrikker til jul, seff med Sankt Bernhard på, ligner faktisk på Tara som jeg hadde ♥ Så siden vi bare var 3 stk her så klessa jeg på di fine tallerkenen jeg har fått av min gode venn AB ♥
De er så fine så jeg tørr nesten ikke bruke dem. Og de må håndvaskes. Har i fat også, så de ble også brukt i går 🙂
Jeg hadde flaks i år som alle andre år med knakabraka, den var sprø som vanlig. Det er awesome det 🙂 Og hva tror dere jeg driver med da, når jeg står alene på kjøkkenet, og ribba ligger på benken og roper på meg…… JO jeg mævler knakabraka, og hva er man da når man skal eta… JO mett… Lærer aldri.. Men jeg blir sabla mett av lukta når jeg står hele dagen på kjøkkent. Burde ikke lage mat jeg vøtt, heller kun eta den 😛 Så det ble ikke mye på meg for å si det sånn. Jaaaa og da kommer jeg med en ting.. Hva har dem gjort med Medister/julepølsa? Smaker ikke som før 🙁 Smaker rett og slett som ett rent helvete.. Blir ikke det merke der igjen for å si det sånn.
Riskremen var jo like god som vanlig. Om jeg skal si det sjøl.. Ble ikke mye av den heller. Havna jo seff i mat koma, så jeg bretta beinhaugen i stolen og lukka øya. Gøtt da gett.
Vi åpnet ikke gaver før drit seint, for vi var så mette og satt bare å dassa. Stresser ikke for å si det sånn. Og det er så digg med å feire jul hjemme, null stress og ikke no mas. 🙂
Jeg fikk tilsendt en litta snap når jentene åpnet gavene sine oppi Honndalen. Og de hørtes meget fornøyd ut, når de så de hadde fått egne tepper, og ikke trengte å låne Silvia (Mor) sitt teppe. Og når de skjønte at det var Narnia, ble de ekstra gira 🙂 ♥

Så her er ferdig resultat av 2 narnia tepper ♥
Tusen takk til min mor som fikk ett meget tidspress på seg for å klippe, sy og hekle kant 🙂 Skal få bedre tid neste gang 😉 Eller jeg må lære det selv snart kanskje 😉 😛
Jeg fikk gave av jentene og Silvia å…. Tror ikke jentene veit hva de har gitt 😛 Men herregud jeg elsker sånn kaffe kopper 🙂

Hahahaha er`n ikke tøff? Er så meg 😛

Fikk bilde av min barnebarn nr 2 også. Lille Silas som kommer i Januar, om ikke han brått kommer som en storm nyttårsaften da 😉 Veit jo aldri 😛
Så fikk jeg mye annet fint, men assa nøtteknekkere ere no spesielt med.. Sjekk de fine jeg fikk..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pluss jeg fikk 2 små fat, 6 glass og ei litta tøypose, med nøtterknekker på.. Gjett hvem jeg fikk det av da! Anne Brita (AB) og Jan Erik (JE) Assa jeg ble så glad. For de er så tøffe, men det syntes ikke hu, så det har sikkert ikke vært en glede av å shoppe disse 😛 Tusen tusen millioner takk ♥

Vi fikk julelandsby også. Den skal opp neste år, eller mulig jeg må prøve den etterpå 😛
Av Willy fikk jeg ringlight. Når jeg driver med utdanninga mi, som han kaller det så pent så ere greit å ha godt lys 😉 Så den skal testes.

Willy fikk en kopp av mora si… Jeg lo.. for den passa jo perfekt 😛 Men det er nok jeg som bruker den. Han bruker jo Elvis koppen min.
Ja jeg fikk Elvis av mamma… 2 glassboller med mannen min på ♥

Hva mor mi vet hva jeg liker 😛 Fikk hjemmestrikka sokker å, og det er de beste for å si det sånn ♥
Sindre (Min sønn) Har spist seg forderva på mat, og ble fornøyd med alt han fikk 🙂 Nå er det 2 dager med Kino på oss. Jeg skal ha med meg ett teppe, så jeg kan sova.. Skjer uansett at jeg sovner.. over 3 timer med Avatar.. Myyy goood.. Blir altfor lenge for meg. Men disse gutta ville jo se den da.
I morra er det den nye Flåklypa, men da er vi flere. Da ere det AB, JE, Lilli og oss 3. Den var ikke så lenge så sovner sikkert ikke 😉
Så ere det full baluba med bading av hunder, ja utstillings hælj på oss. Punky skal være med denne gangen. Linita, søstra til Duda skal i ringen og da er det greit at hu får vise seg alene uten søstra si 😉 Men det blir action 🙂 7 bikkjer skal vise seg frem i hælja, så vi får nok å gjøre 🙂
Så nå i skrivende stund så har man fått vasket alt av kopper og stell som man har fått i gave, og det som ble brukt i går. Plassert det. Så er det å kanskje få på seg litt filler, for jeg sitter seff i morgen kåpa, og har gjort det i hele dag. Er helt fantastisk for å si det rett ut.
Burde kanskje kle på meg etter hvert. Må jo ha på en støgg julegenser i jula å. 😉
Tenker at jeg tar ting som den kommer. Jeg må pakke også kom jeg på. Dagene går i surr for meg.
Så med dette ønsker jeg dere fortsatt en riktig God Jul. Ta vare og nyt alle fridager dere får 🙂

Det var julaften og Askepott var helt alene. Stemoren og de to stesøstrene, Drizella og Anastasia, hadde reist for å tilbringe julen hos de rike slektningene sine på landet. Askepott var inn invitert. Hun måtte bli hjemme for å feie og vaske og mate dyrene. 

Da Askepott satt ved den kalde peisen, strømmet minner om tidligere julefeiringer på – hun husket hvor hyggelig hun og faren hadde hatt det når de pyntet huset og pakket inn gaver til de mange vennen deres som kom på besøk. En tåre trillet nedover kinnet hennes. De små musevennene hennes, Gus og Jack, kom pilende frem, som om de skjønte at hun trengte dem.

“Er du lei deg. Askaepott?” spurte Jack. Askepott la hodet i hendene.
“Det er bare det at …. det er julaften!” sa hun.
“Julaften, Askepott?” pep Gus. “Ser ikke ut som julaften.” “Hvor er kristtornen?” spurte Jack. “Hvor er treet? Hva slags jul skal dette forestille?”
Askepott forklarte at siden de likevel skulle reise bort, syntes stemoren og stesøstrene det ble alt for mye mas og strev med julen.

“Jeg elsker julestrev,” sukket Askepott, “og julestri. Det er en del av hyggen.”
“Det er ikke for sent,” sa Gus. “Vi kan lage julestri, Askepott.”
Ved hjelp av en stor skål med melk lokket Askepott med seg katten Lucifer opp til et lite rom i annen etasje og låste døren.

Så trommet Gus og Jack sammen de andre musene og fuglene. Fra skogen like ved hentetde furukongler, kristorn og misteltein som de flettet til frodige girlandere.
I mellomtiden fant Askepott et lite, men pent tre, som hun hugget og lot hunden Bruno dra hjem på kjelke.

Sammen med vennene sine pyntet hun det med røde epler og fargerike lenker av bær. Til slutt festet hun stearinlys i grenene. Da treet var tent tok Askepott og vennene hennes et skritt tilbake for å beundre det. “Juletreet er et symbol på håp,” sa Askepott glad.
“Jeg føler meg allerede mer håpefull.”

“Jeg også,” sa Gus. ” Vi skall vel ha en god julemiddag?”
“Uff,” sukket Askepott. “I all travelheten har jeg helt glemt maten. Dere er sikkert veldig sultne.”

Hun tok en titt i skapene som var nesten helt tomme. Kjellerboden med skinke, ost og hermetikk, var stengt med en stor hengelås, og det eneste de hadde var havrekjeks og gårsdagens ertesuppe. Askepott satte den fattigslige middagen på bordet. “Jeg er lei for at det ikke blir noe festmåltid,” sa hun.

“Hele havrekjeks?” sa Gus “Det kaller jeg fest. Bedre enn smuler, ikke sant?”
“Fest er ikke bare mat,” mente Jack, ” men venner. Ikke sant, Askepott?” Ôg smart, til mye latter og moro, forsvant den siste smulen.

Etter middag plukket Askepott noen epler fra treet i hagen og bakte  en eplekake. Da den deilige kakelukten bredte seg i huset, kjentes det som jul likevel. Glemt var fortiden og fremtiden. Askepott var varm og mett, og sammen med gode venner.

“Tusen takk for at dere ville feire jul med meg,” sa hun. “Vent, vent, Askepott!” ropte Jack med et stort smil. ” Du må jo åpne presangen din,” sa Gus. Bak ryggen hadde han en liten gave pakket inn i krøllete papir.

Askepott åpnet. “Så nydelig!” Av stesøstrenes avlagte silkebånd hadde musene flettet en tiara som skinte av ørsmå perler. Da Askepott tok den på, ropte musene: “En prinsesse! En Prinsesse!”

“Du er vår prinsesse,” sa Jack. Askepott så ned på de søte musene. “Dere har vært så snille mot meg,” sa hun. “Jeg skulle ønske jeg hadde en gave til dere.” “Du redder oss fra Lucifer,” sa Gus. “Det er en stor gave.”

I samme øyeblikk hørte de et hyl fra annen etasje. “Lucifer!” Askepott hadde glemt hele Lucifer. Det virket litt urettferdig å la katten sitter alene i et kaldt rom mens de andre feiret jul. “Gjør det noe om jeg lar han komme ned til oss?” “Lucifer?” Musene stirret skrekkslagne på henne. Jack grøsset. “Da blir vi mat på kattens fat!”

“Kan dere ikke inngå våpenhvile?” spurte Askepott. “Bare nå på julaften?” Gus nølte, så sukket han. “Vi gjør det, hvis han gjør det.” Askepott skyndte seg opp trappen. “Jeg beklager, Lucifer. Jeg vil gjerne la deg feire jul sammen med oss, men vi redde for at du har lyst på mus til julemiddag.”
Lucifer ristet ivrig på hodet. Så klappet han seg på magen og pekte på den tomme melkeskålen. “Lover du å la dem være?” Lucifer nikket.

Og slik gikk det til at på den dagen da det sies at løven skal legge seg hos lammet, dormet Lucifer fornøyd foran peisen, mens Askepott og musevennene hennes tilbrakte en fredelig julekveld – og koste seg med eplekake.

kilde: julens vakreste eventyr

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gooood ettermiddag 🙂 Her ere man i full gang med julematen og styre rundt. Jeg har gått i fra å være black magic woman til lady in red i dag. Litt moro å ha på seg en kjole man ikke har hatt på siden 2018. Det er awesome 😛
Vi har fått med oss 3 nøtter til Askepott, reisen til Julestjernen og Donald og vennene hans 🙂

Innimellom så har jeg fått spist Sylt og Lefs til frokost, med sennep. Gøtt 🙂


Jeg har hatt kjøkkentjeneste etter Askepott, så her har man sett på alt annet på pc 🙂
Har også hatt gleden av å ha Dj Kuhne på live i dag. Spelte litt musikk og delte litt juleglede for oss og de som sitter alene ♥ Utrolig koselig var det.
Nå har ribba fått sprø svor, og det knaser gøtt i tenna.. Jeg må prøve å holde fingra borte. Elsker knakabraka 😉
Nå skal jeg fortsette litt her.. Willy lager sausen, så jeg kan puste litt.. Det er utrolig varmt inne på kjøkkenet, så jeg trenger litt luft for å si det sånn.
MEN jeg vil bare Ønske dere alle en RIKTIG GOD JUL. Ta vare og nyt tiden sammen med familien ♥ Dere som sitter alene.. Ta en tlf, ring en venn, kanskje de har plass til deg i sitt hjem ♥ Men husk, Du er aldri alene uansett ♥
RIKTIG GOD JUL FRA MEG TIL AKKURAT DEG

Med alt det elektrike lyset og all støyen fra oppvaskmaskiner og støvsugere har mange husnisser trukket seg vekk fra menneskene. Noen har flyttet inn på nedlagte husmannsplasser, mens andre stadig er på utkikk etter et nytt sted å bo. Atter andre og eventyrlystne og kan tenke seg et helt annet liv. En av dem var gamle Rubulus på Andøya, nord i Vesterålen. Han gikk stadig og lengtet etter nye og spennende opplevelser.

En kald januardag i år 2000 fikk gamle Rubulus sitt ønske oppfylt. Han klatret opp den bratte lofttrappen og skyndte seg bort til siden. Der fant han frem den gamle sekken og begynte å pakke ned de lange underbuksene, lang undertrøye, halmtøfler, snusdåse, et ølkrus, en boks med Gamlenissens urtebrygg, som hjalp mot treg mage, søvnbesvær og trollskap, og til slutt fikk han så vidt plass til en smørtine, noen lefser og en grøtsleiv. Så ivrig og tummelumsk var han at han nesten holdt på å glemme både høretuten, fjøslykten og den gamle, medtatte menneskestrikkevotten han brukte som sovepose.
Han skulle til månen! Det var så magesugende, inn i granskauen spennende at han nesten glemte å puste. Gjett om de andre gamlenissene kom til å måpe når de fikk høre hvor han hadde vært.
Det var Skrukknese som hadde gitt ham ideen, uten å vite det selv. Han hadde funnet en avis fra sommeren 1969, der det var bilde av to menn som het Armstrong og Aldin. De hadde reist med raketten Apollo til månen og landet med et landingsfartøy som het Ørnen. Nå hadde Skrukknese fortalt at det lå en månerakett maken til Apollo borte på rakettfeltet her på Andøya, klar til å bli skutt opp.
Rubulus ville bli den første nissen som noen gang hadde satt sine ben på månen! Kanskje han til og med fikk hilse på Mannen i Månen, som nissene pleide å kalle opp for å en pålitelig værmelding, særlig når de skulle gå over Dovre eller krysse Glomma og var redd for å bli overrasket av uvær underveis.

Det kom til å stå om han i alle landets aviser, han ville bli berømt og få sitt navn i historiebøkene! Da han endelig var ferdig med å pakke, listet han seg ned loftstrappen for at vertsfolket ikke skulle høre ham, og skyndte seg ut. Det var ikke sikkert at døren til måneraketten sto åpen. Da fikk han legge seg til å sove rett utenfor og håpe på bedre hell i morgen tidlig. Da bråstoppet han. Øynene videt seg ut. – Kors og kors! hvisket han så åndeløst at ordene nesten ikke våget seg over leppene. Der borte lå den. Og så kjempediger den var. Han fikk både hjertebank og sug i magen på en gang. En lang stund ble han stående og bare stirre. Raketten var høy som et digert grantre og måtte minst veie flere tonn.


Da hjertet endelig begynte å slå normalt igjen, kom iveren brått tilbake. Han la på sprang og kom heseblesende frem til vidunderet. Han så ingen mennesker, men det sto en høy stige inntil raketten. De siste tjue årene hadde han gått på lesekurs hos Nisse- Njål, og prøvde forgjeves å stave seg frem til navnet som sto malt utenpå. Det måtte være fremmedlandsk, tenkte han, men det spilte ingen rolle, selv om han helst hadde sett at det sto MÅNERAKETTEN på hans eget språk.
Han så seg rundt, men det var fremdeles ingen å se. Forsiktig begynte han å klatre opp stigen. Han kløv helt til topps, åpent en slags underlige dør og kom inn i et merkelig rom. Det var fryktelig mye rart der inne. Rubulus kikket seg rundt og ristet uforstående på hodet. Så pakket han opp sekken, tok seg en lefse og bredte soveposen ut på gulvet.

Etter å ha gomlet ferdig, krøp han nedi votten så bare nesetippen stakk opp, lukket øynene og bestemte seg for å ta en lur. Det var ikke sikkert det var lett å sove på månen.  Han våknet av et forferdelig bråk, og i det samme visste han hva som var skjedd. Raketten var skutt opp. – Månen neste! jublet han og så for seg bølgende, gule landskaper, med sollys og varme, smørgule blomster, lysende trær og et glitrende slott der Mannen i Månen bodde. Det gikk ikke mer enn et lite måneflytt, så føltes det som om han ble skutt ut i løse luften, og rommet han lå i raste nedover mot bakken. Var de fremme allerede? Han hadde trodd at det skulle ta både dager og netter før de landet.
I det samme støtte de hardt mot noe, så kraftig at fjøslykten og høretuten fòr veggimellom, deretter ble det helt stille. Rubulus hadde fått seg en trøkk i fallet, og mørbanket og svimmel karet han seg opp, åpent døren og kikket ut. Da holdt han nesten på å ramle ned av bare forskrekkelse. Raketten var skrumpet inn; han behøvde ingen stige for å klatre ned engang. Men det var ikke det verste. Månen var ikke gul! Ikke var det smørblomster, og ikke var det bølgende, gule landskaper. Det eneste han så, var hvite vidder og snødekte fjell. Han sperret øynene opp. Det var liksom noe kjent med stedet, men han hadde jo aldri vært på månen før. Likevel kunne han ikke fri seg fra å tenke på den gangen han besøkte gamle bestefar Gorm julenisse, som bodde på Spitsbergen. Han tenkte at han skulle prøve å komme seg ut, da han plutselig fikk øye på noen mennesker som nærmet seg. Fort gjemte han seg bak noen av alle de rare dingsene. Det varte ikke lenge før han hørte stemmer.
– Den brukte nøyaktig tolv minutter fra den ble skutt opp fra Andøya og til den passerte den polar kløften 1,360 kilometer over Svalbard. Og som du ser, professor, har rakettens fjerde trinn med instrumentlasten som planlagt falt ned på det varslede nedslagsområdet her nord for Spitsbergen. Nå blir det spennende å lese informasjonen den kan gi oss om nordlyset. Deretter må vi sende den tilbake til Andøya med fly.
Gamle Rubulus begrep ikke stort av det de sa, det eneste han oppfattet, var ordet Spitsbergen – ikke månen – og at han skulle tilbake til Andøya med fly. Det tok tid før skuffelsen ga seg, men da mennene forsvant, ble han sittende og gruble. Nissene var nødt til å følge med i tiden. Skipsnissene var gått ut på dato. De måtte tilpasse seg de moderne tider og bli romfartsnisser i stedet. Før hadde menneskene trengt skipsnissenes hjelp til å navigere, til å varsle storm og vindstille, stanse vrakrøvere, og til å vekke rormannen hvis han sovnet på vakt. Nå måtte de læres opp til å kunne hjelpe astronautene med opprettes, der de måtte plukke ut nisser som var spesielt korte av vekst, som hadde et skarpt blikk, som kunne tåle store hastighetsforandringer og høye trykk ved landing. Romfartsnissene måtte ikke lide av klaustrofobi eller astma, måtte ikke ha høydeskrekk, men besitte store kunnskaper om stjernebilder og Melkeveien.
Gamle Rubulus fikk det som han ville. I dag er det alltid en romfartsnisse om bord i alle raketter som blir skutt opp fra Andøya. Etter at nissene inntok romfartøyene, har utskytningene bestandig gått som smurt.

kilde: Nisser i Norgeshistorien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ja nå kan jeg komme med en blogg hvor jeg kan skrive litt om hva jeg har bedrevet tiden med. For her har det vært mye ting som har litt holdt skjult for AB i over en lengre tid. Årsaken til det er jo seff en surprize party som ble holdt i dag den 20 desember 🙂
Og lage en fest som skal holdes skjult er ikke mye enkelt for å si det sånn. Jeg har sitti med tlf, meldinger og snakka i det skjulte i flere omganger på utstillinger og ja you named.
Først hadde vi bestilt lokalet til den 14 desember, men unga dems hadde da spurt om hun liksom kunne sitte barnevakt den 13 desember. Og hu er ikke den som sier nei til å passe barnebarn for å si det sånn. Og ikke visste de at jeg hadde lokalet da. Så da ble det endring på det, gudskjelov så var det ledig den 20. Ja barna dems arrangerte en bursdags/julefeiring hos dem, så det var ikke no “Barnevakt” de trengte 😉 Da ere moro når det ble en overraskelse der oxo 🙂
På utstillinger har man prata i smug mens AB har lufta bikkjer 😉 Ja Jan Erik har jo vært med på å planlegge festen men han måtte gjøre alt rundt “svingen” om du forstår. Ingen overføringer, ingen meldinger pr messenger, mail eller noe som helst av platformer AB hadde tilgang til 😛 Jeg kan være falsk men ikke til folk man er glad i, men det har jeg vært.. Innskiiiild 😛 Lilli, Elisabeth og jeg, har drevet og bestilt varer og laget gjestelister, meny, så ble det en spleise gave, som Veronica tok seg ansvaret for, for da hadde jeg nok å tenke på og passe på. Og den gaven er en tur på Farris bad med all inklusiv. Ikke misunnelig i det hele tatt 😛 Hadde vært digg med massasje og en full avslapnings weekend. Spess etter mange aktive dager og uker.
MEN her kommer det noen få bilder av hedersgjesten 😛

Her kommer hu og skal hente ett barn på en barnebursdag 😛 Skulle ikke det vøttø, for ut kommer vi, en hel gjeng 🙂

Her ser hu mange kjente folk, som ikke har sett på en stund og fjeset der sier jo bare alt 🙂

Vi ble noen folk, og det er supert, men savnet de som ikke fikk komme pga det ene og det andre.
Men vi hadde de med i tankene 🙂


60 står det på nesten alt.. 🙂

På menyen var det taco, 6 kg kjøttdeig ble stekt, og det vakke mye igjen for å si det sånn. Knapt 600gram igjen. Det er bra beregnet syntes jeg.

2 pavlova ble laget, Lilli hadde laget sjokoladekake og muffins 🙂
Pluss at vi hadde no havreflans, potetgull og godis.. Så vi var ganske stappa alle man tror jeg. Jeg klarte ikke å spise så mye, men det er fordi jeg har stått med maten. Det fucker opp appetitten med den matlukta for å si det sånn.


Se så flink hun er til å blåse 🙂

Det ble ikke mye kaker igjen, og det er nice, sendte med resten av paverlova til AB. Skal sies at jeg orket ikke tanken på å ha med noe mat eller kaker hjem.. Har fått nok av lukta av taco og kake.

Dagen ble uansett vellykket og Jan Erik fikk gitt gaven sin som han ikke visste hvordan så ut. (Jeg hadde bestilt det ) og holdt en fin litta tale 🙂

Virket som alle gjestene var fornøyde med dagen, maten og kaker 🙂 Noen var igjen og hjalp til å rødde bort litt border og stoler, mens jeg tok kjøkkenet. Kunne jeg jo bare fortsette som jeg hadde gjort hele dagen. Hahaha Men rent og pent ble det og Jan Erik fikk levert nøklene og da kunne man endelig puste ut for at denne dagen var over. Ingenting mere og holde skjult.. For det er meget slitsomt å måtte veie sine ord konstant når man ikke har filter og er litt sjapp i replika 😉
Men igjen TUSEN TAKK til alle som kom og gjorde dagen for vår kjære venn Anne Brita ♥
Nå er det bare å planlegge 70 årsdagen hennes 😉 😛 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Helt siden oldtiden har skogsnissene hatt et spesielt forhold til dyr og andre vesener. Unntakene er digre, hårete hestebremser. Når de kommer summende som et helikopter, reiser håret til nissene seg slik at luene blir stående rett til værs, deretter flykter nissene i panikk. Når det gjelder andre vesener, er skogsnissene venner med småtroll, redde for Nøkken og Huldra, uvenner med de underjordiske og veldig glade i Fossegrimen.
Når Fossegrimen sitter midt i skumvirvlene i fossen og spiller, lister nissene seg nærmere og setter seg andektig ved elvebredden for å høre på. De blir aldri lei av å lytte til de fine tonene. Særlig på mørke og stille kvelder sitter Fossegrimen der, krumbøyd over fela, og med det lange, våte håret nedover de nakne, magre skuldrene og med øynene lukket hardt igjen.

En gang bodde skogsnissen Gomp i en forlatt maurtue – en ødegård – ved foten av Vøringsfossen. Han var veldig glad i musikk og han elsket fosser. I de andre nissene øyne var Gomp en underlig liten kar, litt stille og forsagt, og litt rar med de altfor store ørene og den skeive nesa. Ofte ertet de ham fordi han likte å rusle for seg selv og gruble over ting. Særlig grublet han over alt det rare menneskene fant på. Det gjorde han også en varm sommerdag i 1976, Gomp kom klatrende oppover stien langs Vøringsfossen. Himmelen var klar, og solen brant i ryggen.
Han stanset, tørket svetten av pannen og stirret betatt på det buldrende fossefallet. Flottere foss fantes ikke. Det måtte være den største fossen i hele verden, tenkte han. Bulderet var øredøvende, og vannsprøyten sto så han ble klissvåt i ansiktet. Han kunne ikke høre sin egen stemme engang, enda han prøvde både å rope og synge. Da plutselig sperret han øynene opp. På en diger stein rett ovenfor ham satt Fossegrimen og spilte på fela si. Det var ikke mulig å høre hvilken melodi det var, men av uttrykket og holdningen hans lot det til å være noe svært bedrøvelig. Var Fossegrimen lei seg for noe? undret han og satte opp farten for å slå av en prat med ham. Snart var han nådd helt opp til den store steinen.
– Hei! ropte han, men Fossegrimen fortsatte, bare å spille og la ansiktet i enda sørgeligere folder.
– Hei! ropte Gomp igjen, men forsto snart at det ikke nyttet. I stedet la han seg ned på alle fire og krabbet bort til ham. Fossegrimen oppdaget ham ikke før han rørte ved skuldrene hans. Da skvatt han så fela holdt på å falle ned i de frådende vannmassene.
– Hvorfor er du lei deg? ropte Gomp. Fossegrimen tok fela i den ene hånden, buen i den andre og gjorde tegn til Gomp at de skulle gå bort i skogen. Først da det gikk an å høre hva den andre sa, kom det med pipende, sørgmodig stemme: – Har du ikke hørt det? Menneskene skal legge fossen i rør. – Åh, kors og kors! utbrøt Gomp forferdet. – Da får du ikke noe sted å spille. Han tenkte seg litt om, så la han forferdet til: – Og turistene og jeg får ikke lenger noe fint å se på. Fossegrimen ristet bedrøvet på hodet. – Det er en sørgelig historie, men det er ikke noe vi kan gjøre. Gomp ristet heftig på hodet. – Vi kan ikke bare sitte med hendene i fanget og se på at ulykken skjer. I alle år har vi nisser fulgt med i det menneskene driver med. Noen ganger har vi hjulpet dem, og andre ganger har vi gitt dem en lærepenge. Når de ikke skjønner sitt egent beste, må vi gripe inn. – Hvorfor? kom det motløst fra Fossegrimen. Gomp klødde seg i nisselua. – Det vet jeg ikke, men jeg skal nok finne på noe. Jeg kaller sammen alle skogsnissene til et regionsmøte, og så legges vi hodene våre i bløt.


Allerede neste kveld var alle skogsnissene, i området samlet på loftet på Fossli hotell, og møtet ble ledet av den forsagte, unnselige Gomp. Til de andres forbauselse slo han klubben i bordet så krusene med urtebrygg danset bortover langbordet. – Nisser, småtroll og fossegrimer må stå sammen! buldret han. – Menneskene vet ikke hva de gjør, det eneste som står i hodet på dem, er penger. Nå må vi vise dem at det finnes andre verdier. Vi må sende ut et bud til alle fossegrimene i landet om at de skal spille så ofte og så vakkert de kan, og så høyt at det kan høres over hele riket. Når det gjelder den flotteste av alle fossene i landet, nemlig Vøringsfossen, har jeg også en annen idè, men den røper jeg ikke ennå. De andre nissene skottet på ham, men de sa ikke noe. De visste ikke at Gomp kunne si så mye på en gang og være så bestemt. Noen dager senere sto noen høytidelige menn ved Vøringsfossen og diskuterte fossens fremtid. De hadde store kart med seg, pekte og forklarte, visste på kartet hvor rørene skulle ligge og la ut om hvor mye strøm fossen ville gi når den ble lagt i rør. Like nedenfor sto noen turister som nettopp var kommet med bussene for å se på den mektige fossen, men mennene ovenfor var så opptatt av det de drev med at de ikke la merke til dem. De la heller ikke merke til alle nissene som hadde gjemt seg i tyttebærlyngen like ved. De røde nisseluene gikk i ett med alle tyttebærene.
Da fant Gomp ut av tiden var inne. Han gjorde tegn til Fossegrimen, som straks begynte å spille Våren av Grieg. Straks ble det dørgende stille blant de høytidelige herrene og blant turistene, alle lyttet henført til de vakre tonene. Gomp holdt pusten mens han iakttok mennnene som skulle bestemme. Hvis ikke musikken var nok til å stoppe dem, hadde han enda en idè i bakhånd. Han så hvordan de kikket på hverandre, de var tydeligvis blitt usikre, men i neste øyeblikk sa den ene noe til de andre, og så fortsatte de å studere kartene.
Da bestemte Gomp seg. Uten at de andre nissene visste hva han hadde i tankene, gjorde han enda et tegn til Fossegrimen, som straks begynte å spille en feiende polka. Så styrtet Gomp bort til kanten, og før de andre visste ordet av det, kastet han seg ut i fossen.
Nissene sto som lamslått og stirret, men Gomp var en dyktig svømmer og hadde dessuten vunnet flere premier i rafting. Nå gjorde han tre saltomortaler opp i luften, stupte ned i vannet, spratt opp igjen og gjorde to saltomortaler til, alt til de fengende rytmene til Fossegrimen.
Både nisser og mennesker sto med åpen munn og stirret. Da braket applausen løs. Turistene klappet i hendene, pratet og lo, elleville av begeistring, og en av dem ropte høyt: – For en fenomenal turistattraksjon! Noe slikt har vi aldri sett maken til noe annet sted i verden.
På samme tid kunne man ved alle fossene i landet høre de vakreste toner, så underskjønne at menneskene brått stanset opp og ble stående og lytte i åndeløs undring.
Ikke lenge etter denne dagen fikk Gomp høre at menneskene hadde bestemt at ingen flere fosser skulle bygges ut.
–Bravo! ropte han og begynte å hoppe og danse av glede. Deretter bega han seg i vei oppover langs Vøringsfossen for å fortelle den store nyheten til Fossegrimen.
Slik gikk det til at det ble satt ett stopper for utbyggingen av fossene i landet.

Kilde: Nisser i Norgeshistorien. 

Udyret stormet frem og tilbake inne i det mørke, dystre slottet sitt. “Jeg hater julen,” brølte han til pipeorgelet, Forte. “Det var i julen livet mitt tok slutt,” la han til, og tenkte på den juledagen da egoismen hans hadde forvandlet ham til et udyr.

I tiden før forbannelsen, hadde Forte vært hoffkomponist.
Av alle de forheksede gjenstandene, var han den eneste som ikke ønsket å bli et menneske igjen. For så lenge Udyret var ulykkelig, kunne Forte fortsette å spille den dystre musikken sin.

Vakre Belle, som var gjest på slottet, kjente ikke til Udyrets motvilje mot julen, og hun bestemte seg for å overraske ham med en feiring som skulle få ham til å glemme alle triste tanker. Hun fikk Mrs. Potts til å planlegge julemiddagen, og ba de andre tjenerne om å finne frem silkebånd og glitter.

Men da Belle gikk opp på loftet for å hente julepynten, ristet juleengelen, Angelique, på hodet. “Jul? Her?” protesterte hun. “Jeg nekter å glede meg til julen. Jeg orker ikke å bli skuffet enda en gang.”

Hun visste at Udyret aldri ville tillate noen julefeiring.
Til tross for Angeliques advarsel, fortsatte Belle forberedelsene. Da alle rommene var pyntet, gikk hun for å hente peisved. Udyret skjønte hva som var på ferde og rev fra henne vedklubbene. “Her skal det ikke feires noen jul!” brølte han.

Belle nektet å gi opp håpet. “Jeg gir meg ikke så lett,” sa hun. Men Forte hadde andre – og onde planer. Da Belle ikke klarte å finne et juletre i nærheten av slottet, foreslo Forte at hun skulle lete i Tåkeskogen.

“Men jeg lovet Udyret at jeg aldri skulle forlate eiendommen,” sa Belle. “Jeg ga ham mitt ord.”
“Ikke bry deg om det,” løy Forte. “treet var alltid det han likte best ved julen.” Det var alt Belle trengte å høre. Sammen med tekoppen Skipp kjørte hun inn i skogen, motvillig fulgt av fløyten Fife, som var en del av Fortes onde plan.
Da Udyret kikket i det magiske speilet sitt, fikk han se Belle kjøre sin vei i sleden. ” Jeg trodde ikke at hun kom til å reise fra meg,” sa han. Udyret ble svært bedrøvet, for han elsket Belle høyt. Fornøyd så Forte at planen hans virket – Udyret var rasende på Belle.
“Jeg skal hente henne tilbake!” ropte Udyret.
Han stormet gjennom slottet og ødela alle juledekorasjonene,
Inne i skogen ble Philippe skremt av Fifes plystrelyd. Hesten steilet og sleden med skipp havnet i elven. Da Belle hoppet etter for å redde Skipp, ble hun trukket ned under isen!
Udyret dukket opp i siste liten. Han stupte ut i det iskalde vannet for å redde Belle. Men da han hadde brakt henne tilbake til slottet, ble hun låst inne i fangehullet. ” Du brøt løftet ditt,” knurret han.  Ensom og motløs vendte Udyret tilbake til soverommet sitt. Der fant han en julegave fra Belle, en fortelling hun hadde skrevet spesielt til ham.
Han begynte å lese: Det var en gang et forhekset slott. Herren på slottet var hard som flint og like kald som vinteren. Men i dypet av hjertet sitt … Udyret forsto at Belle hadde sett godheten han skjulte bak sitt bistre ytre. Han tilkalte tjenerne sine og snakket til dem. Så skyndte han seg ned til fangehullet. ” Belle, kan di tilgi meg?”
“Selvsagt,”  smilte Belle. Da Forte oppdaget at Udyret og Belle var blitt venner igjen, begynte det misunnelige orgelet å spille så høyt at veggene ristet og steiner begynte å falle. Nå skulle han ødelegge slottet!
“Forte!” brølte Udyret. Han løp for å stoppe orgelet. Men det var for sent. På grunn av den voldsomme musikken, hadde Forte løsnet fra veggen.

Orgelet gikk i gulvet og ble splintret i tusen biter. Da støvet hadde lagt seg, kikket tjenerne seg forvirret omkring. Til slutt tok Udyret ordet. “Hva er det vi venter på? La oss gi Belle den julen hun alltid har ønsket seg.” Udyret åpnet dørene til en sal pyntet med et himmelhøyt juletre. Han førte Belle inn i rommet der de ble ønsket velkommen av de forheksede gjenstandene.

Udyret og Belle fikk en jul de aldri kom til å glemme, særlig Udyret. For den julen skjenket Belle ham håpets gave – håpet om at forbannelsen over ham en dag ville bli brutt, og at livet på slottet kunne begynne igjen.

Kilde: Julens vakreste eventyr.

Det sørgelige for skipsnissene er at det er så få seilskuter igjen. Flere av dem er blitt arbeidsledige de siste årene. Mye lediggang har gjort at mange av skipsnissene er blitt dovne. Under lett bris og vindstille vær sover de det meste av dagen, som regel inntil ankeret hvis det er varmt, og våkner bare når det er land i sikte. Skipsnissene er de eneste nissene som tar av seg lua de skal sove. Varm og fuktig sjøluft, særlig i tropestrøk, får ullen i lua til å klø.
De skipsnissene som er blitt arbeidsledige, går ofte og rusler langs bryggene mens de nynner på en gammel sjømannsvals og drømmer om den gangen de var ute på bøljan blå.

Skipsnissen Knirk var en av uheldige som mistet jobben da seilskuta hans gikk i opplag. I sin nød tok han hyre på dampskipet S/S isfjord i stedet, men trivdes ikke,. Hele dagen satt han foran  baugen med hendene for ørene for å slippe å høre bråket fra maskinene, og om natten gravde han seg dypt ned i soveposen – en gammel, utslitt strikkevott – og stappet litt av loen i ørene i håp om å få sove, men lite søvn ble det likevel. Til slutt var han så mørk under øynene og hadde så dundrende hodepine at han bestemte seg for å mønstre av. Sjøsyk var han også. Første anløp var Ny-Ålesund på Svalbard, og selve om Knirk hadde foretrukket et varmere strøk, orket han ikke å være om bord lenger. Den 11. mai år 1926 gikk han i land på brygga ved Kongsfjorden. En stund ble han stående og vakle. Bakken gynget under ham, han var sulten, kvalm og svimmel. En sur vind kom feiende og trengte seg gjennom, den grovstrikkete genseren hans. og fikk ham til å hutre. Han følte seg ensom og forlat, og et kort øyeblikk lurte han på om han likevel skulle gå om bord igjen, men tanken på alt bråket fra dampmaskinen fikk ham til å slenge skipssekken over skulderen og traske i vei.
Mens han tråkket oppover den isete bakken, gikk tankene tilbake til seilskutetiden, da han kunne sitte ute på dekk og nyte seilasen uten annet bråk enn smellet fra seilene og vannet som fosset om baugen. Om nettene hadde han sovet som en stein. Han hadde hatt god appetitt, enda kosten ofte besto av stormsuppe med fleskebiter i, som var det verste han visste. Ja, han hadde hatt så god appetitt at han hadde fått dobbelhake og diger vom. Nå var han slunken i både kinn og mage, og buksene gled av ham hvis han ikke hadde bukseseler. Han trakk et dypt sukk. Gamle dager kom aldri tilbake, tenkte han vemodig, det var ikke stort å glede seg over her i verden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

To unger kom løpende, og han skyndte seg å smette inn bak et skur. Idet de løp forbi,hørte han den ene rope: Luftskipet heter Norge og skal til Nordpolen!
– Luftskip? Knirk ble stående og stirre for bløffet etter dem. – Et skip som brukte luft, måtte da være et seilskip. Kunne det tenkes …? Hjertet hans begynte å banke fortere. Tenk om. – Nei, han våget nesten ikke å håpe, det var så altfor lett å bli skuffet.
Likevel forsvant ikke håpet helt. Han rettet seg i ryggen og fortsatt oppover bakken med nytt mot. Guttungene kunne ikke tatt det rett ut av løse luften, det måtte være noe i det de sa.

Da stanset han brått. Han var kommet opp på toppen av bakken, og på sletten rett foran ham sto et underlig skip. Det måtte være minst hundre meter langt, så ut som en lang sigar og hadde ennå ikke fått mast og seil. Ikke hadde det vanlig dekk heller, men dekk heller, men menneskene fant da på så mye rart. Skipet var ikke sjøsatt ennå, det skulle sikkert ikke dra med det første. Hvis han listet seg om bord og sørget for at ingen andre skipsnisser kom før ham.
Det var stille og underlig folketomt rundt ham, menneskene var kanskje hjemme og spiste frokost. Han mannet seg opp og pilte bort til skipet. Til sin undring oppdaget han at lugarene satt under selve skipet. Etter å ha speidet til alle kanter, smatt han inn. Det var vinduer, ikke koøyer, langs begge skottene. Nå oppdaget han noe annet rart. Styrhuset satt her i bunnen av skipet. Det var ganske enkelt forbløffende.
– Er det noen skipsnisse her? ropte han, og de han ikke fikk noe svar, forsto han til sin lettelse at ingen andre var kommet. Så fant han seg en krok lengst fremme i baugen, krøllet seg sammen og tok seg en velfortjent lur.
Han våknet av at skipet rørte på seg. Det måtte ha blitt sjøsatt mens han sov, og nå var de ute på bølgene allerede. Han åpnet øynene. Noen digre menn sto like bortenfor ham, og nå hørte han at de snakket sammen. Spent ble han liggende og lytte.
– Jeg regner med at vi er over polpunktet i morgen. Ikke sant. Ellsworth?
– Jo, med en fart på mellom 60 og 80 kilometer i timen, burde vi greie det, men det er Riiser-Larsen som er navigatør. Amundsen.
– Tenk at det bare er en måned siden vi forlot Ciampino. Du er flink til å bygge luftskip, Nobile.
–Jeg håper vi klarer å holde en flyhøyde på 200 til 300 meter, og at vi klarer å holde stø kurs. Inne i den mørke kroken lå Knirk med ørene på stilk. Flyhøyde? Han stirret forvirret fremfor seg. Var de ikke ute på havet? Var de oppe i luften? Han ble rent fælen der han lå. Han som hadde høydeskrekk og ble svimmel bare han skulle klatre opp leideren for p komme seg om bord.
Han ble så redd at han gjemte hodet under skipssekken og ble liggende urørlig en lang stund. Men etter en stund våknet nysgjerrigheten i ham, så han karet seg opp og listet seg bort til et av vinduene. Da gikk det en støkk i ham. De var høyt oppe i luften. Bakken var så langt under ham at han ble svimmel. Langt der nede oppdaget han noen hus som så ut som dukkestuer og noen isbjørner som liknet på små kosedyr.
Da hørte han plutselig den ene mannsstemmen igjen. – Det er noe rart med kompassnålen. Den virker så treg.
Åh, jøje meg, tenkte Knirk forskrekket. På Svalbard var det kaldt, og over polen var det sikkert enda kaldere. Kanskje de hadde for lite sprit i kompassvæsken?
– Vi får prøve et annet kompass, hørte han en av mennene utbryte.
Knirk smøg seg bort til en tom pappeske som sto like ved kompasset og krabbet oppi. Det ante ham at menneskene kunne få bruk for ham.
–Nei, det er det samme her, lød mannens stemme etter en stund. – Hva i all verden kan det være?
Knirk tenkte så det knaket. Deretter klatrer han opp av pappesken igjen og smøg seg bort til natthuset. Raskt som et lyn klatret han opp og klikket ned i kompassbollen. Jo, han var sikker på at han hadde rett, her var det mye vann og lite sprit. Hvordan skulle han løse dette problemet? Kunne det være noen av mannskapet som hadde lagt fra seg en metalldings rett ved siden av kompasset slik at magnetnålen dreide til siden og ikke lenger pekte mot Nordpolen? Han undersøkte om dette var tilfelle, men fant ikke noe galt. Knirk klødde seg i pannen og grublet igjen. For å klarne tankene, tok han lommelerka opp av lommen og tok seg en tår. Alle norske skipsnisser med respekt for seg selv har alltid en lommelerke i matroslommen, til bruk underorkan, grunnstøting, overfall av sjørøvere eller andre farlige situasjoner.
Da fant han løsningen. Forsiktig skrudde han opp skruen til kompassvæsken og helte halve innholdet av lommelerka oppi.
En god stund senere hørte han navigatøren utbryte forundret: – Jeg synes det er blitt en annen farge på kompassvæsken, men kompassnålen virker ikke så treg lenger. Og så lukter det akevitt her.
Han som het Amundsen, lo høyt. – Akevitt? gjentok han. – I kompasset?
Klokka 01.25 den 12. mai passerte de polpunktet. Da det norske, amerikanske og italienske flagget ble kastet ned, sto Knirk i det store “koøyet” og fulgte spent med mens han fulgte flaggene på vei nedover til isen.
Det spørs om flaggene hadde landet på riktig sted hvis de ikke hadde hatt en skipsnisse om bord, tenkte han i sitt stille sinn.

I dag vet alle at Roald Amundsen klarte å fly rett over Nordpolen, men det er få som årsaken til at han lyktes!

Kilde: Nisser i norgeshistorien.