Helt siden oldtiden har skogsnissene hatt et spesielt forhold til dyr og andre vesener. Unntakene er digre, hårete hestebremser. Når de kommer summende som et helikopter, reiser håret til nissene seg slik at luene blir stående rett til værs, deretter flykter nissene i panikk. Når det gjelder andre vesener, er skogsnissene venner med småtroll, redde for Nøkken og Huldra, uvenner med de underjordiske og veldig glade i Fossegrimen.
Når Fossegrimen sitter midt i skumvirvlene i fossen og spiller, lister nissene seg nærmere og setter seg andektig ved elvebredden for å høre på. De blir aldri lei av å lytte til de fine tonene. Særlig på mørke og stille kvelder sitter Fossegrimen der, krumbøyd over fela, og med det lange, våte håret nedover de nakne, magre skuldrene og med øynene lukket hardt igjen.
En gang bodde skogsnissen Gomp i en forlatt maurtue – en ødegård – ved foten av Vøringsfossen. Han var veldig glad i musikk og han elsket fosser. I de andre nissene øyne var Gomp en underlig liten kar, litt stille og forsagt, og litt rar med de altfor store ørene og den skeive nesa. Ofte ertet de ham fordi han likte å rusle for seg selv og gruble over ting. Særlig grublet han over alt det rare menneskene fant på. Det gjorde han også en varm sommerdag i 1976, Gomp kom klatrende oppover stien langs Vøringsfossen. Himmelen var klar, og solen brant i ryggen.
Han stanset, tørket svetten av pannen og stirret betatt på det buldrende fossefallet. Flottere foss fantes ikke. Det måtte være den største fossen i hele verden, tenkte han. Bulderet var øredøvende, og vannsprøyten sto så han ble klissvåt i ansiktet. Han kunne ikke høre sin egen stemme engang, enda han prøvde både å rope og synge. Da plutselig sperret han øynene opp. På en diger stein rett ovenfor ham satt Fossegrimen og spilte på fela si. Det var ikke mulig å høre hvilken melodi det var, men av uttrykket og holdningen hans lot det til å være noe svært bedrøvelig. Var Fossegrimen lei seg for noe? undret han og satte opp farten for å slå av en prat med ham. Snart var han nådd helt opp til den store steinen.
– Hei! ropte han, men Fossegrimen fortsatte, bare å spille og la ansiktet i enda sørgeligere folder.
– Hei! ropte Gomp igjen, men forsto snart at det ikke nyttet. I stedet la han seg ned på alle fire og krabbet bort til ham. Fossegrimen oppdaget ham ikke før han rørte ved skuldrene hans. Da skvatt han så fela holdt på å falle ned i de frådende vannmassene.
– Hvorfor er du lei deg? ropte Gomp. Fossegrimen tok fela i den ene hånden, buen i den andre og gjorde tegn til Gomp at de skulle gå bort i skogen. Først da det gikk an å høre hva den andre sa, kom det med pipende, sørgmodig stemme: – Har du ikke hørt det? Menneskene skal legge fossen i rør. – Åh, kors og kors! utbrøt Gomp forferdet. – Da får du ikke noe sted å spille. Han tenkte seg litt om, så la han forferdet til: – Og turistene og jeg får ikke lenger noe fint å se på. Fossegrimen ristet bedrøvet på hodet. – Det er en sørgelig historie, men det er ikke noe vi kan gjøre. Gomp ristet heftig på hodet. – Vi kan ikke bare sitte med hendene i fanget og se på at ulykken skjer. I alle år har vi nisser fulgt med i det menneskene driver med. Noen ganger har vi hjulpet dem, og andre ganger har vi gitt dem en lærepenge. Når de ikke skjønner sitt egent beste, må vi gripe inn. – Hvorfor? kom det motløst fra Fossegrimen. Gomp klødde seg i nisselua. – Det vet jeg ikke, men jeg skal nok finne på noe. Jeg kaller sammen alle skogsnissene til et regionsmøte, og så legges vi hodene våre i bløt.
Allerede neste kveld var alle skogsnissene, i området samlet på loftet på Fossli hotell, og møtet ble ledet av den forsagte, unnselige Gomp. Til de andres forbauselse slo han klubben i bordet så krusene med urtebrygg danset bortover langbordet. – Nisser, småtroll og fossegrimer må stå sammen! buldret han. – Menneskene vet ikke hva de gjør, det eneste som står i hodet på dem, er penger. Nå må vi vise dem at det finnes andre verdier. Vi må sende ut et bud til alle fossegrimene i landet om at de skal spille så ofte og så vakkert de kan, og så høyt at det kan høres over hele riket. Når det gjelder den flotteste av alle fossene i landet, nemlig Vøringsfossen, har jeg også en annen idè, men den røper jeg ikke ennå. De andre nissene skottet på ham, men de sa ikke noe. De visste ikke at Gomp kunne si så mye på en gang og være så bestemt. Noen dager senere sto noen høytidelige menn ved Vøringsfossen og diskuterte fossens fremtid. De hadde store kart med seg, pekte og forklarte, visste på kartet hvor rørene skulle ligge og la ut om hvor mye strøm fossen ville gi når den ble lagt i rør. Like nedenfor sto noen turister som nettopp var kommet med bussene for å se på den mektige fossen, men mennene ovenfor var så opptatt av det de drev med at de ikke la merke til dem. De la heller ikke merke til alle nissene som hadde gjemt seg i tyttebærlyngen like ved. De røde nisseluene gikk i ett med alle tyttebærene.
Da fant Gomp ut av tiden var inne. Han gjorde tegn til Fossegrimen, som straks begynte å spille Våren av Grieg. Straks ble det dørgende stille blant de høytidelige herrene og blant turistene, alle lyttet henført til de vakre tonene. Gomp holdt pusten mens han iakttok mennnene som skulle bestemme. Hvis ikke musikken var nok til å stoppe dem, hadde han enda en idè i bakhånd. Han så hvordan de kikket på hverandre, de var tydeligvis blitt usikre, men i neste øyeblikk sa den ene noe til de andre, og så fortsatte de å studere kartene.
Da bestemte Gomp seg. Uten at de andre nissene visste hva han hadde i tankene, gjorde han enda et tegn til Fossegrimen, som straks begynte å spille en feiende polka. Så styrtet Gomp bort til kanten, og før de andre visste ordet av det, kastet han seg ut i fossen.
Nissene sto som lamslått og stirret, men Gomp var en dyktig svømmer og hadde dessuten vunnet flere premier i rafting. Nå gjorde han tre saltomortaler opp i luften, stupte ned i vannet, spratt opp igjen og gjorde to saltomortaler til, alt til de fengende rytmene til Fossegrimen.
Både nisser og mennesker sto med åpen munn og stirret. Da braket applausen løs. Turistene klappet i hendene, pratet og lo, elleville av begeistring, og en av dem ropte høyt: – For en fenomenal turistattraksjon! Noe slikt har vi aldri sett maken til noe annet sted i verden.
På samme tid kunne man ved alle fossene i landet høre de vakreste toner, så underskjønne at menneskene brått stanset opp og ble stående og lytte i åndeløs undring.
Ikke lenge etter denne dagen fikk Gomp høre at menneskene hadde bestemt at ingen flere fosser skulle bygges ut.
–Bravo! ropte han og begynte å hoppe og danse av glede. Deretter bega han seg i vei oppover langs Vøringsfossen for å fortelle den store nyheten til Fossegrimen.
Slik gikk det til at det ble satt ett stopper for utbyggingen av fossene i landet.
Kilde: Nisser i Norgeshistorien.
